Bokelskere.no

Jeg burde vært rolig, lykkelig, verden ligger åpen, både i litteraturen og i musikken. Men istedenfor er alt kaos, og det eneste samlende punktet akkurat nå er Treholt - saken. Der har jeg ingen personlige interesser. Ingen bok som skal selges. Ingenting som skal holdes skjult.

An only life can take so long to climb
Clear of its wrong beginnings ...
The sure extinction that we travel to
And shall be lost in always ...
And so it stays just in the edge of vision,
A small unfocused blur, a standing chill
That slows each impulse down to indecision.
Most things will never happen; this one will ...

Innerst inne vet jeg hvorfor jeg endte med matematikken og fysikken.
Jeg liker ikke ubesvarte spørsmål. Hvis det finnes et problem, finnes det også en løsning. En korrekt oppstilt ligning har alltid et svar, det gjelder bare å løse ligningen.

"De to skal være sammen om alt, dele alt. - "Vil De kanske at hun skal være sammen med manden på rangel også", spurte agenten. - " Ja, naturligvis! Det vilde netop være kjekt!", sa den unge, lidt forbløffet. Jeg støttede den unge fyr: " når kvinden er med, blir rangelen mere civiliseret." Agenten gispende.

(...) en av mine yndlingsforfattere i ungdommen, Werner Klimke d.y., skriver et sted at den som lever i forventning, lever i den saligste av alle tilstander, og man trenger ikke være tenåring for å skjønne hva han mener. Å se frem til noe, uansett hvor uklart og uspesifisert det er, er naturligvis selve motsetningen, antitesen, til å sørge; det behøver ikke dreie seg om forelskelse, men jo mer jeg våger å gi slipp, desto tydeligere ser jeg at det ikke finnes noe annet ord som stemmer med min nåværende penible tilstand. Forelskelse. Mann lengter rett og slett etter kvinne, og i optimistiske øyeblikk innbiller jeg meg at kvinne også lengter etter mann.

Men det er vel slik. Vi går alle og tager feil af hinanden. Hvem pokker gidder se efter, hvad der kan være bag den og den måske; vi tager altså masken for god, og er overinkjøbet taknemlig, fordi folk lyver lidt for oss. Hvilket helvedes hundehus og galehospital vilde ikke verden bli, om vi alle sammen viste vore sande træk og gav os til at hyle som hjertet lider til !

Legg ikkje ditt liv i mi hand

Legg ikkje ditt liv i mi hand
om min kjærleik er svar
min kjærleik er også eit rop
i motvind

legg ein blom i mi hand
ein tusenfryd i dag
ein tistel i morgon
og den lækjande urt
som veks av tårer

legg ein fugl i mi hand
ein pjusket liten fugl
så stryk eg han vakker
og lærer han å flyge:
Kom tilbake når du vil

legg di hand i mi hand
så er vi sterke saman
så er vi svake saman
så er vi saman

Men tyng meg ikkje ned
med din kjærleik
legg ikkje ditt liv i mi hand
lev sjølv -

Løvetannens bønn

Blås på meg barn!
Fang mine stigende stjerner
og kikk på min gule sol
- som brenner i gressets grønne himmel -
med alle de undrende øyne.

La de små barn komme til meg
for de vet ikke hva ugress er.

Noget av det snurrigste som hender, er når to forhenværende svirebrødre og helvedesbrande træffer hinanden igjen efter mange års forløb, og den ene er sin fortid tro, medens den anden er bleven sjelesørger.

Først da er en mand helt fornøiet med sig selv, når han føler sig beundret af en kvinde ".

Bare det at have ombytte sine gamle udbrugte svirebrødre med en ung, fornuftig kvinde er en kolossal profit.

Vi i Vesten må droppe de reaksjonære anklagene om rasisme mot islams avslørere, og lede an i kampen for forandring.

Mennesker i Vesten bøyer seg i støvet for multikulturalismen, og vi oppfører oss som om alt er helt greit. Vi mener det er en styrke at vi er villige til å tilpasse oss, og vi betrakter det til og med som en form for kulturell overlegenhet (selv om de færreste av oss vil innrømme det). Men fundamentistene betrakter det som en svakhet. De mener de svake fortjener å bli beseiret. Paradoksalt nok: Jo mer vi forsøker å tilfredsstille dem, jo mer vokser deres avsky for vår "svakhet". Det store paradokset er at vi, for å forsvare det mangfoldige, er nødt til å bli mindre tolerante. I det minste må vi bli mer på vakt.

(...) enkelte mennesker verner om ensomheten på samme måte som andre verner om golfkøllene eller familien, og det har de naturligvis all verdens rett til.

For det er klart, om det er slik at gudene styrer gode og dårlige tider, våre korte menneskeliv og endelikt, får man sørge for å bli gud selv. Det er lettere enn man skulle tro, det som hindrer de fleste i å oppnå gudestatus, er at de er redde og overtroiske, og i sin engstelige underkuelse tror at det finnes moral, et sett med himmelske regler som gjelder for alle mennesker. Men disse reglene er lagd av nettopp dem som forteller deg at de er gud, og reglene tjener på merkelig vis akkurat disse gudene. Nå ja, godt var dèt, alle kan ikke være guder, og enhver gud trenger en menighet, et klientell. Et marked. En by. Flere byer.