"Lupinella" var i tillegg til "Da snøen kom" blant de aller første bøkene jeg leste selv. Lesverdige begge to.
Irshad Manji er en frisk vind, et opplyst og kreativt menneske fra den muslimske verden, hun er en av flere nytenkende og kreative muslimer som mener at det skal kunne gå an å reformere islam.
Hun skrev denne boka etter terrorhandlingene 11.september 2001.
Hun stiller mange gode og direkte spørsmål om islam i denne boka. Spørsmålene stiller hun til alle trosfeller. Hun vil at alle muslimer skal stille kritiske spørsmål til sin egen tro. Hun oppdaget tidlig at (bokstav)troende muslimer ofte var styrt av frykt, tvangstanker og tvangshandlinger, og levde i undertrykkende muslimske miljøer.
Selv stilte Irshad Manji allerede så mange kritiske spørsmål den gangen hun som ungdom gikk på koranskole, at hun ble kastet ut derfra - for alltid ... For på en koranskole, selv i Canada, skal man ikke stille kritiske spørsmål til den islamske tro ...
Hvorfor er det slik at så mange muslimer alltid skylder på alle andre for det som er galt med islam?
Hun mener at muslimene selv må ta ansvar for det som har gått galt i den muslimske verden (og når muslimene bosetter seg i vestlige land), og alt som fortsatt går galt. Hun utfordrer hele den muslimske verden til å begynne å tenke selv, uten å følge islam og koranen slavisk og bokstavtro. Hvorfor kommer det hele tida så mange bortforklaringer og løgner når terror blir utført i islams navn?
Hun holder fortsatt fast på troen hun vokste opp med, men under tvil.
Som hun skriver mot slutten av boka:
Greier vi å bryte ut av våre ritualer og bruke fantasien til å befri muslimer fra frykt, sult og analfabetisme verden over? Greier vi å kvitte oss med overtroen om at vi ikke kan utfordre Koranen? Vi krenker ikke noe annet enn totalitær stammetenkning når vi spør hvor versene kommer fra, hvorfor de er selvmotsigende og hvordan de kan tolkes annerledes. Hvis jeg tar feil i min analyse, kan da du forklare hvorfor ingen annen religion i Guds navn produserer like mange terrorister og menneskerettighetsbrudd? Og greier du å gjøre det uten å peke på alle andre enn muslimene?
Forslag kan sendes til www.muslim-refusnik.com. Jeg ser fram til en ærlig diskusjon.
Deres trofaste (en stund til),
Irshad
To leire står mot hverandre. Den ene tror på undere. Den andre gjør det ikke lenger. Leiren som har bevart troen, kan flytte fjell. Den vil seire. Hos den andre har tvilen ødelagt enhver livskraft. Den vil bli beseiret.
Statistikk viser at ungdom slåss mindre nå enn før. Slik er det ikke i Groruddalen. Kanskje er det derfor vi reagerer slik på volden her. De færreste av oss er vant til å se vold i nærmiljøet. Volden er ikke lenger en del av hverdagen.
I 2011 innførte Norge ungdomsstraff for å redusere antall barn i fengsel og for å unngå at fengslene fungerer som utdanningsanstalt for unge kriminelle. Ungdomsstraffen gjelder for ungdom mellom 15 og 18 år som har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet. I Groruddalen er andelen ungdom som får ungdomsstraff, høyere enn i resten av landet.
Like lenge som familien hans kunne spores tilbake i tid, hadde de vært zoroastere av tro. For ham og hans slekt var mennesket hellig og hadde ansvar for det gode i seg selv, mens man innenfor islam hadde en bok som var så hellig at den sto over ethvert menneskes frie vilje i ethvert henseende, og til og med dikterte menneskenes gjerninger, gode så vel som onde. I islam var selv mord, voldtekt og lemlestelse gode gjerninger, hvis de var gjort på befaling fra Allah.
Jirga er en tusen år lang tradisjon og blir brukt til å løse konflikter. Partene vender seg til en person som nyter tillit, for eksempel en mullah. Mullahen hører på alle partene og setter sammen et råd som diskuterer saken. Rådet avgir en konklusjon som alle må godta. Dommen kan innebære dødsstraff eller utstøtelse av klanen. Jirgamøtene opererer på siden av norsk rettssystem og norske lover.
I et parallellsamfunn er den registrerte kriminaliteten ofte mindre enn gjennomsnittet. Men det er den registrerte delen. Der går ikke folk til politiet, men har sine egne lover og reaksjonsmønstre.
Man kan ikke forvente at andre kan helbrede ens sjel, det er noe man må finne i seg selv, om man kan.
Et arr er bare knudrete hud som ikke betyr stort, mens alt det som ligger bak, er den egentlige smerten. Den er det bare ingen som ser.
Effekten av dialoglinjen til stovnerpolitiet er vanskelig å måle. Det er umulig å telle antall kriminelle handlinger som ikke har funnet sted. Dette er forebyggingens dilemma. Alle politifolk tror at forebygging virker, men ingen vet nøyaktig hvor mye og i hvilken form. Politiet må altså investere betydelige ressurser i noe de ikke vet resultatet av.
Vil den myke og forebyggende linjen overleve i fremtiden? Eller vil vi se et mer aksjonsrettet og hardere politi som reagerer på kriminelle hendelser når de oppstår?
Hos Stovner politistasjon er skrikene en del av hverdagen. Selv om Groruddalens innbyggere bare utgjør 25 prosent av Oslos befolkning, behandler Stovner politistasjon 40 prosent av alle anmeldte familievoldssaker i Oslo politidistrikt. Vanligvis kommer det inn åtte til ti nye familievoldssaker i uken. Det er mest i Norge.
Få konflikter har interessert meg sterkere enn den som har pågått mellom Israel og Palestina over flere ti-år. Jeg undrer meg stadig over hva det er som gjør at to parter i en konflikt kan ha så vidt forskjellige syn at det nærmest fremstår som en umulighet at de noen gang skal kunne bli enige om noe som helst. Dette kompliseres ytterligere ved at det verserer så mange "vedtatte sannheter" om de involverte at det til slutt ikke er godt å si hva som er hva.
Det er jo i og for seg ganske forutsigbart når det kommer bøker og filmer laget av den ene parten i konflikten, som utelukkende demoniserer den andre parten. Det er i grunnen som forventet. Desto mer interessant er det når det dukker opp stemmer i debatten, som hevder det motsatte av hva man skulle forvente. Som at israelere kritiserer sitt eget lands myndigheter ... Ilan Pappes "Ti myter om Israel" er en slik bok, i og med at Ilan Pappe selv er israeler. Men han er ikke den første israeleren som kritiserer Israel.
Ilan Pappe (f. 1954) har skrevet en rekke bøker om israelsk og sionistisk historie. Han har en stor tilhengerskare og er av mange ansett for å være Israels modigste historiker. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren)
Andre bøker om Israel-Palestina-konflikten
Jødiske S. Yitzhar skrev i sin bok "Khirbet Khizah" fra 1949 (!) om flere av mytene som Ilan Pappe tar opp i sin bok - blant annet at Palestinas jord lå brakk da Israel ble opprettet og at palestinerne forlot landet frivillig. Israeleren Amos Oz skriver i sin bok "Hvordan helbrede en fanatiker" om hat-kulturen som eksisterer mellom israelere og palestinere, og at den største utfordringen består i at begge sider av konflikten er så fanatiske. Egentlig er begge parter ofre, kastet ut som de har blitt i land etter land ... Og det finnes flere jødiske forfattere som er ytterst kritisk til eget regime. Som den israelske forfatteren David Grossman.
For øvrig vil jeg trekke frem Sidsel Wold sin bok "Landet som lovet alt. Min israelske reise" (2015), Dag Hoel sin bok "Armageddon Halleluja!" (2014), Hanne Eggen Røislien sin bok "Israelerne - kampen for å høre til" (2012), Finn Iunker sin bok "Stemmer fra Israel" (2017), Åshild Eidem sin bok "Spillet om Gaza**" (2013), Mads Gilbert og Erik Fosse sin bok "Øyne i Gaza" (2009) og Peter Normann Waage sin bok "Midtøsten etter den arabiske våren" (2012). Og da bør jeg vel også nevne Jan Otto Johansen sin bok "Den nygamle antisemittisme**" (2010), som egentlig handler om foranledningen til Holocaust og opprettelsen av staten Israel. Men her tar han også opp at det må være legitimt å kritisere Israels krigshandlinger uten samtidig å bli ansett som antisemitt. En meget viktig distinksjon, synes jeg. (Samtlige linker peker til innlegg på bloggen min.)
Intervju i Vårt Land
Før jeg sier noe om Ilan Pappes bok, har jeg lyst til å sitere fra et intervju han ga til Vårt Land den 8. mars i 2018, i forbindelse med lanseringen av boka i Norge.
-Ja, jeg er en pro-palestinsk historiker, og er stolt av det. For meg handler dette om rettferdighet og menneskerettigheter, om å støtte de undertrykte og kolonialiserte, de okkuperte, sier Ilan Pappe, professor ved Exeter University i Storbritannia, bokaktuell med norsk utgave av bestselgeren Ti myter om Israel, som utkom på engelsk i fjor.
I boken peker han ut ti grunnleggende sionistiske beretninger om Israel og hvordan de omstridte landområdene for 70 år siden ble til den jødiske staten, og kaller dem myter basert på forvrengninger og oppspinn.
Sionisme er opprinnelig betegnelsen på det jødiske folkets nasjonale ønske og håp om å vende tilbake til sitt gamle hjemland i landet Israel (Eretz Israel).
– Jeg lager ikke sprekkene i den israelske veggen, jeg bare peker på dem. Som historiker mener jeg det er min moralske plikt ikke bare å peke på disse falske mytene, men å sørge for at historien blir hørt, at overgrepene og implikasjonene av handlingene blir beskrevet. Og da blir jeg også en aktivist, erkjenner Pappe.
Mytene
"Historien ligger til grunn for enhver konflikt. En sannferdig og uhildet forståelse av fortiden åpner for en mulig fred. Forfalskning eller manipulering av historien, på den annen side, får katastrofale følger. Som tilfellet er med den israelsk-palestinske konflikten, kan historisk desinformasjon, selv forbundet med senere års historie, gjøre voldsom skade. Denne overlagte misforståelsen av historien kan fremme undertrykkelse, og beskytte et kolonist- og okkupasjonsregime. Derfor burde det ikke overraske at desinformasjons- og forfalskningsstrategier pågår den dag i dag, og spiller en avgjørende rolle i enhver forlengelse av konflikten, som levner svært lite håp for fremtiden.
Oppkonstruerte feilslutninger, om israelsk og palestinsk fortid og nåtid, hindrer at vi forstår utspringet til konflikten. Samtidig arbeider den vedvarende manipuleringen av fakta mot interessene til dem som er blitt ofre for den pågående blodsutgytelsen. Hva må gjøres?" (fra forordet på side 9)
Boka er delt i tre; i del en tar Pappe for seg fortidens feilslutninger, i del to nåtidens feilslutninger og i del tre veien videre.
Ilan Pappe gjør det han føler at han må, fordi det er i samsvar med hans samvittighet og rettferdighetssans: han forsøker å fortelle historien om det som foregikk på en så sannferdig og historisk korrekt måte som mulig. Og han vet hva han snakker om, for som historiker har han hatt tilgang til historiske kilder. Det han skriver er for øvrig ikke overraskende dersom man har lest en del om konflikten fra flere sider. Jeg fant sånn sett lite nytt i hans bok, samtidig som jeg ikke har lest en bok som gir en slik samlet oversikt som Pappe gir i "Ti myter om Israel".
Den første og mest "banale" myten som er spredt rundt i verden er at Palestina ikke bare var et folketomt land, men også lite dyrket land. Og den neste: at palestinerne forlot hjemlandet sitt frivillig i 1948. Det var vel neppe intensjonen da staten Israel ble opprettet at folk som bodde der fra før av skulle jages fra gård og grunn? Fra steder de hadde bodd gjennom generasjoner, hvor de hadde sine frukttrær og oppdyrkede jorder?
" ... Palestina var ikke et folketomt land. Landet inngikk i et rikt og fruktbart østlig middelhavssamfunn, som på 1800-tallet gjennomgikk store moderniserings- og nasjonaliseringsprosesser. Det var ingen ørken, som ventet på å blomstre. Det var et idyllisk land, på terskelen til det tjuende århundre, som et moderne samfunn, med alle fordeler og ulemper slike forvandlinger fører med seg. Sionistenes kolonisering vendte denne prosessen til en katastrofe for flertallet av den innfødte befolkningen." (side 28)
Når man opererer med påstanden om at jødene var et folk uten land, antar man uten videre at de jødiske bosetterne utgjorde ett folk. Men det gjorde de ikke. I forkant av opprettelsen av staten Israel, mens Palestina var et britisk protektorat, oppmuntret det britiske konsulatet i Jerusalem helt uformelt jøder til å komme til Palestina. I begynnelsen ble jødene også tatt vel i mot av palestinerne som bodde der fra før. De tenkte vel ikke at landet deres skulle bli tatt fra dem i nær fremtid. For øvrig pågår fremdeles debatten rundt spørsmålet om de jødiske bosetterne som stammet fra khazarene, et tyrkisk folk fra Kaukasus, som konverterte til jødedommen på 900-tallet, egentlig har noen genetisk forbindelse med jødene fra romersk Palestina. (side 43)
Jødenes tilbakevendelse til Palestina har som kjent fått mye støtte fra kristne sionister, som er overbevist om at den jødiske hjemkomsten innvarsler fullbyrdelsen av det guddommelige løftet om endetiden.
"Jødenes retur var forløperen til Messias´ gjenkomst og de dødes oppstandelse. Det sionistiske prosjektet for kolonisering av Palestina nøt godt av denne esoteriske, religiøse overbevisningen." (side 59) Samtidig oppnådde man å tømme Europa for jøder ...
En annen myte Ilan Pappe vil til livs er påstanden om at sionisme ikke er kolonialisme.
"Om man påstår at Palestina var et land uten folk, som bare ventet på et folk uten land, ville palestinerne ha mistet ethvert argument for å beskytte seg. Alle deres bestrebelser på å klamre seg til landet, blir grunnløse voldshandlinger mot de rettmessige eierne. Det er altså vanskelig å skille diskusjonen om sionismens koloniserende kvaliteter, fra spørsmålet om palestinerne som et kolonisert innfødt folk. De to er nært forbundet i den samme analysen." (side 74)
Det er også en myte at palestinerne ikke ønsket å forhandle med britene i årene før opprettelsen av staten Israel.
"Frem til 1937 forsøkte komitéen (les: Den høyere arabiske komité - et organ som representerte samtlige politiske partier og bevegelser i det palestinske samfunnet) å inngå kompromiss med den britiske regjeringen, men på det tidspunktet hadde både sionistene og imperialistene sluttet å bry seg med palestinernes syn, og fortsatte ensidig å bestemme landområdets fremtid. På denne tiden hadde den palestinske nasjonalbevegelsen begynt å betrakte sionismen som et koloniseringsprosjekt, som måtte bekjempes. Likevel, selv i 1947, da britene bestemte seg for å sende hele saken til FN, la palestinerne, sammen med andre arabiske stater, frem et forslag om en udelt stat i Palestina, som erstatning for mandatet." (side 78-79)
FN sto tilbake med to valg; en felles stat som inkluderte de eksisterende jødiske bosetterne, men uten å tillate videre sionist-kolonisering, eller en deling av landet i en arabisk og en jødisk stat. FN valgte en todeling. Partene fikk en halvpart hver.
Det som videre skjedde i Israel kaller Ilan Pappe for etnisk renskning. Flertallet av palestinerne som bodde i den nyopprettede staten Israel, ble fordrevet for å oppnå at Israel ble en homogen region. Israels handlinger betegner han som krigsforbrytelser mot menneskeheten. Det palestinske flyktningproblemet ble skapt. Dette er "en forbrytelse ingen noen gang har måttet stå til rette for" ... (side 102) Pappes påstand er at så lenge den etniske rensningen, som fremdeles pågår, ikke erkjennes eller håndteres av verdenssamfunnet, vil vi aldri se noen løsning på den israelsk-palestinske konflikten. Han tar også til orde for at påstanden om seksdagerskrigen i 1967 var en "ufrivillig krig", er og blir en myte. Dette var en villet krig, og den endte som kjent med okkupasjon av Vestbredden og Gazastripen. Hva er egentlig igjen av det landet som palestinerne skulle ha?
Ilan Pappe angriper også en annen myte - nemlig den at Israel er det eneste demokratiet i Midtøsten. Det pågår en enorm forskjellsbehandling mellom jøder og ikke-jøder i Israel i dag. F.eks. får jordeiere ikke lov til å inngå transaksjoner med ikke-jødiske statsborgere. Ikke-jøder får heller ikke bo hvor de ønsker. Med henvisning til Vestbredden og Gazastripen, med daglig ydmykelse av millioner av palestinere, mener Pappe at "Midtøstens "eneste demokrati" (oppfører) seg som et diktatur av verste sort". (side 137) Svaret Israel pleier å avgi er at forordningene er midlertidige, og at de vil opphøre når palestinerne "oppfører seg bedre".
Pappe betegner Oslo-avtalen som en katastrofe for palestinerne. I stedet for å bidra til fred, var avtalen et diktat som var diktert av Israel. Prisen palestinerne betalte for avtalen var at de aldri kunne vende hjem igjen.
"Siden Oslo-prosessen ikke var en virkelig fredsprosess, var palestinernes delaktighet i den, og deres uvilje mot å videreføre den, ikke et tegn på den angivelige urokkeligheten, og den opphetede politiske kulturen deres, men en naturlig respons på et diplomatisk narrespill, som konsoliderte og styrket Israels kontroll over de okkuperte områdene." (side 156)
Arafat ønsket at Israel skulle trappe ned den intensive koloniseringen av Vestbredden, gjøre slutt på den daglige brutaliseringen av vanlige, palestinske liv (gjennom strenge restriksjoner for bevegelsesfrihet), hyppige tilfeller av kollektiv avstraffelse, fengsling uten rettergang og konstante ydmykelser ved kontrollpostene. (side 158)
Veien videre
Det har lenge vært hevdet at tostatsløsningen er den eneste veien videre, men dette er Ilan Pappe ikke enig i. Han tror at realitetene tatt i betraktning, er det kun en vei videre og det er gjennom en felles israelsk og palestinsk stat. Den israelske koloniseringen gjør nemlig utsikten til enhver tostatsløsning usannsynlig. At palestinerne skal nøye seg med betinget selvstyre i 20 % av sitt hjemland, er heller ikke sannsynlig.
"Tostatsløsningen er som et lik, som hales ut av likhuset nå og da, pent kledd, og fremstilt som spill levende. Når det, nok en gang, er blitt påvist at det ikke fins liv igjen i liket, sendes det tilbake. For fremtiden vil det eneste som kan endres, være at FN anerkjenner Palestina som fullverdig medlemsstat." (side 207)
Pappe mener at straks tostatsløsningen er erklært død og begravet, "er et vesentlig hinder for rettferdig fred i Israel og Palestina fjernet". (side 210)
Man kan mene hva man vil om opprettelsen av staten Israel, men det er et ugjenstridig faktum at de jødiske bosetningene er kommet for å bli. De lar seg ikke fjerne. De bør derfor være en del av fremtiden, men "ikke med utgangspunkt i konstant undertrykking og fordrivelse av palestinerne". (side 213)
Helt til slutt skriver Ilan Pappe svært klokt følgende:
"Vi fortjener alle en bedre slutt på fortellingen om Holocaust. Det kunne ha innebåret et sterkt multikulturelt Tyskland, som viste vei for resten av Europa, et amerikansk samfunn som, med stort mot tok tak i fortidens raserelaterte overgrep, som gir gjenklang den dag i dag, en arabisk verden som fjerner alt barbari og all umenneskelighet ...
Ingen av delene vil skje om vi går i fellen, og fortsetter å behandle mytene som sannheter. Palestina var ikke folketomt og jødene hadde hjemland. Palestina ble kolonisert, ikke "gjenløst", og dets folk ble fordrevet i 1948, de dro ikke av egen fri vilje.
Koloniserte folk, selv under et FN-charter, har rett til å kjempe for sin frihet, selv med en hær, og en slik kamps vellykkede utfall ligger i opprettelsen av en demokratisk stat, som inkluderer samtlige av sine innbyggere. En diskusjon om fremtiden, løsrevet fra de ti mytene om Israel, vil forhåpentligvis ikke bare bidra til å bringe fred til Israel og Palestina, men kommer også til å hjelpe Europa i en avslutning på andre verdenskrigs skremsler, og den mørke kolonitiden." (side 214)
Min vurdering av boka
Som jeg nevnte innledningsvis har jeg lest det meste av det Ilan Pappe skriver om, tidligere. Det er imidlertid ett unntak, og det dreier seg om tankene hans rundt tostatsløsning versus en felles stat. Dette med en felles stat som eneste farbare vei er nye tanker for meg. Pappe argumenterer godt for seg, og er svært overbevisende i sin retorikk. Den uverdige situasjonen for millioner av palestinere kan ikke fortsette i det uendelige, og jeg er dessuten veldig sikker på at svært mange israelere ønsker at andre løsninger enn dem som har vært forsøkt hittil, skal forsøkes.
Pappe signaliserer et godt og sunt menneskesyn gjennom sin fremstilling av konflikten og mytene som verserer. Undertrykkelse er ikke veien å gå, og det skaper aldri noe klima for endring til det bedre. Å tro at palestinere som hver eneste dag behandles som om de er potensielle terrorister og derfor må holdes under et strengt regime, plutselig skal oppføre seg så vennligsinnet at israelske myndigheter skjønner at "nå kan vi slippe opp restriksjonene og behandle dem som likemenn", er utopi. Selv blir jeg redd hver gang jeg leser i avisene om nye trefninger ved Gazastripen. Hvordan skal denne uverdige situasjonen ende?
Pappe skriver godt, og jeg håper at denne boka blir lest av mange - på den rette måten. Hele konflikten er tragisk, og det er skapt en situasjon med en voldsspiral som ingen ende vil ta. Det som er sikkert er at Pappe har greie på det han skriver om, og alle påstandene han kommer med er solid faglig forankret.
Jan-Erik Østlie i tidsskriftet Fri Fagbevegelse anmeldte Ilan Pappes bok den 9. mars 2018. Han skriver blant annet dette:
Det fine med denne boka er at det ligger solid faglig ballast til grunn. Samtidig er det rystende lesning – også for de av oss som har hørt mye av både historien og argumentasjonen før. Bøker forandrer neppe verden, men noen av dem har i hvert fall potensiale til å forandre enkelte menneskesinn. Ilan Pappes bok er kanskje en sånn. Skjønt, vi veit jo fra tidligere bøker og debatter om dette ømtålelige feltet at her er frontene steile. Få om noen lar seg overbevise av motpartens synspunkter sånn over natta.
En ting bør det uansett ikke herske noen tvil om: Sjøl om Pappes bok er en ramsalt historisk kritikk av israelske myndigheter med ulik politisk tilknytning, så er også han ute etter fred i Midtøsten. Om denne boka er et konstruktivt bidrag i så måte, kan nok diskuteres. Men det er i hvert fall nok stoff her til ettertanke både for leg og lærd.
Ja, det gjenstår å se om også de som mener at Israels myndigheter er i sin fulle rett til å behandle palestinerne slik de gjør, vil lese en bok som dette ... Men det er lov å håpe!
Jeg anbefaler denne boka sterkt!
Rundt 1300 mennesker lever med voldsalarm i Norge. Det har vært en markant økning de siste årene. I 2013 ble det innført en ordning med omvendt voldsalarm. Hensikten med alarmen er at det er gjerningsmannen og ikke offeret som skal belastes. Gjerningsmannen må gå med fotlenke, og hvis han nærmer seg offeret, varsles politiet. Men få er blitt dømt. Bare fem gjerningspersoner går i dag med en slik fotlenke.
En voldsalarm kan bidra til å skape trygghet, men det finnes folk som lever enda mer beskyttet.
I kriminologien står to forklaringsmodeller mot hverandre når et lovbrudd forklares. Den ene tar utgangspunkt i biologiske, psykologiske og sosiale faktorer. Den andre hevder at lovbrudd er resultat av individers rasjonelle valg. Hvem har rett?