Bokelskere.no

Takk for reaksjon! Du har mange gode poenger som jeg er enig i, men for meg ble boka likevel ikke noen positiv leseopplevelse. I en god roman vil jeg gjerne ha et vendepunkt som tilfører noe nytt i handlingen eller tankestrømmen, og noe sånt fant jeg ikke i denne romanen. Mulig siste kapittel kan være ment slik, men i så fall kom det for seint etter min mening.

Enig med deg, Hilda. Jeg hadde faktisk gleda meg til å lese denne på grunn av alle de gode omtalene. Halvveis i boka ble jeg lei av dette bortskjemte mennesket som aldri skjønte at "alle disse dagene som kom og gikk, var selve livet". Jeg leste den ut, men ble ikke mer begeistra av den grunn. Sikkert viktige problemstillinger som behandles, men litt for fjernt fra mitt liv, tror jeg.

Fantastisk repetisjon av stor litteratur! Shakespeares The Tempest var pensum en gang for førti år siden eller så; og nå var det ikke stort annet jeg husket enn Mirandas søte kjærlighetshistorie og den stakkars, slemme Caliban. Derfor leste jeg Stormen på norsk (Haldis Moren Vesaas' gjendikting) nokså nylig for å oppdatere meg litt før jeg tok fatt på Hekseyngel. Det hadde ikke vært nødvendig, viste det seg:

Atwood har greid å gi et fint resymé av stykket, samt diverse mulige tolkninger av rollefigurer og handling, alt så genialt innbakt i romanformen at en bare må gi seg over. Hovedfortellingen foregår i nåtid, men med tydelige paralleller til Shakespeares verk. Dette var moro!

Synd. Du er en verdifull stemme her inne, men av og til må man bruke stemme og energi på annet enn bøker. Alt godt - håper du finner vegen tilbake.

Bortimot halvvegs i boka tar jeg en pause og drar på ferie. Rebellen blir ikke med, og jeg kobler meg fra nettet. Jeg kan foreløpig ikke forklare hvorfor jeg ikke trives med denne boka. Språket er vakkert, og historien burde være spennende, men det er noe ved skrivestilen som "skyver meg unna" og ikke vekker noen følelser. Får inntrykk av at forfatteren er mer opptatt av historiske hendelser enn av enkeltmennesker, selv om persongalleriet er mangfoldig.

Jeg fortsetter lesinga om et par uker og håper siste halvdel av boka er mer givende enn det jeg har opplevd til nå.

Da jeg åpna boka, var det kartet jeg først begynte å spekulere på. Svenskegrensa ble et mysterium for meg, så jeg måtte ta en liten repetisjon av Nordens historie. Og visst gikk grensa slik kartet viser, men bare i to år, fra 1658 til 1660. Ved "freden i Roskilde" måtte danskekongen blant annet avstå Trondhjems len, som omfattet Trøndelag, Nordmøre og Romsdal. Men krigen ble trappa opp igjen etter kort tid, og ved "freden i København" to år etter var Trondhjems len igjen på danskekongens hender.

Men hvorfor er det nettopp dette kartet som brukes her? Betyr det at begivenhetene i hovedsak utspiller seg i tidsrommet 1658 - 1660? Jeg har ikke lest så mye ennå at jeg kan mene noe om det. Den som leser, får se ...

Rebellen landa i postkassa i dag, fra Bokbua. Det skal bli spennende å bli kjent med en forfatter jeg aldri hadde hørt om før nå.

Nei du - soleglad er nok når sola glader, både på Jæren og ellers. "Soli ho sprett og ho glader".

Jeg har tidligere hatt stor glede av Faulkners romaner, og da jeg fant Springerspill på billigsalg, ble den med meg hjem. Jeg må dessverre bekjenne at nobelforfatterens krimnoveller ble en lei nedtur. Historiene i seg sjøl var greie nok, men her har Faulkner brukt et språk så intrikat og usammenhengende at jeg ble helt satt ut. Underforståtte budskap, lange parenteser, lange innskutte setninger, trøbbel med å holde greie på hvilke av personene som snakker - og i dette tilfellet er det neppe oversetterens feil. Rett skal være rett: forfatterens sørstatshjerte skinner tydelig gjennom midt i alt rotet, men veier ikke opp for den språklige misèren. All ære til Solum/Bokvennen for de mange Faulkner-utgivelsene deres, men akkurat denne kunne de godt ha droppa.