Norah siterer Hviskeren av Karin Fossum (side 58)
11:05, 14. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Hun håpet ofte på storm. Hun likte at naturen ytret seg, at den slo tilbake. Tanken på at mennesket var den suverene og kontrollerende kraft likte hun dårlig. Om solen ville brenne ut, om havet ville flomme over landene og drukne hvert minste lille kryp, da var det i orden. Hun ville bøye seg for det, bøye seg i ydmykhet.
Hva hadde hans gamle mor sagt, før et blodkar i hjernen hennes punkterte som et sykkeldekk og la livet hennes øde. De svære landområdene av minner, alt som hadde vært, alt som skulle komme og som hun ikke ville greie å lagre.
"Absolutt alle mennesker bør èn gang i løpet av livet bryte voldsomt sammen i gråt og anger." Akkurat det hadde hun sagt. Og så døde hun.
Det fødes i oss en visshet:
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett
Men det er ting vi MÅ gjøre, ellers er jeg ikke et menneske, men bare en liten lort.
Marit Håverstad som svar til Gabriella :
00:36, 14. september 2016* Diskusjon: Lesesirkel 2016. Nn5: "Renhetens pris" av Bergljot Hobæk Haff.
Bergljot Hobæk Haff var en særdeles "privat" person som holdt seg mest mulig unna offentligheten og sjelden ga intervjuer. Hun mente bøkene fikk stå på egne bein, - og det gjør de da også. Hvis du ikke vet noe om henne, hjelper det nok å "google" litt.
At bakteppet i denne boka er "noe hun har lest om", kan du være helt sikker på. Hun har skrevet flere romaner der handlingen er lagt til tider (og steder) som ligger meget fjernt fra oss, og aldri har vel noen kritiker greid å "ta" henne på miljø-, person- eller mentalitetsskildring.
Å fange en tidsånd er nok vanskelig, men med solid research, som i dette tilfellet, hvor det finnes flust med kilder å hente fra, er det en utfordring som Hobæk Haff takler elegant, synes jeg. (Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter er lagt til ei enda fjernere fortid, og ingen vil vel antyde at hun ikke er troverdig?)
Les videre du, så får du kanskje et mer nyansert syn på "jeg"-fortelleren, som i starten er en ganske uspiselig og nidkjær moralist, men som i alle gode romaner skjer det en utvikling undervegs i historien.
Norah siterer Vaksinen av Per Fugelli (side 126)
09:20, 13. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Vi må godta vår smerte, forandre på det vi kan - og le av resten.
Norah siterer Vaksinen av Per Fugelli (side 140)
08:50, 13. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Jo, takk, mennesket vil være seg selv, men vi er grådige, vi vil også være trygge i flokk. Tilhørighet er livets tredje diamant. Fra fødsel til død, danser 1-tallet med flokkene sine: andre mennesker, naturen, gudene.
Norah siterer Vaksinen av Per Fugelli (side 142)
19:51, 12. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Den som vet hvorfor han lever, kan utholde et hvilket som helst hvordan. Mening kan vi ikke skrive ut på blå eller rød resept. Mening må mennesket jakte på selv, som Den ensomme rytter. Noen finner den i kjærlighet, noen i arbeid, noen i kunst, noen i naturen, noen hos Gud, noen i politikk. De fleste av oss stjeler litt mening her og litt mening der - til sammen blir det nok til å stå opp om morgenen - og legge seg med et smil, av og til stivt, om kvelden.
Norah siterer Vaksinen av Per Fugelli (side 144)
18:26, 12. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Du kan være din egen lege ved å godta deg selv som ufullkommen skapning, i stedet for å lengte etter det glansbilde du en gang var. Du må skifte målestokk og godta livet som et blandet regnskap - det kan likevel bli godt nok.
Norah siterer Vaksinen av Per Fugelli (side 146)
18:21, 12. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Her er faenskap i tonnevis på planeten vår. Det må ikke knuge oss ned i mismot. Med vilje og mot kan vi skape en bedre verden. Unge folk: Dere skal arve jorden. Gled dere. Jorden er et praktfullt arvestykke. Den er et smykke som dere må få til å skinne av mer fred, mer rettferdighet, mer naturhelse.
Marit Håverstad siterer Niagara av Joyce Carol Oates
13:43, 12. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Ariah har sagt at det ikke finnes noen Gud, og tallrike er hans profeter.
Marit Håverstad som svar til Jostein Røyset :
22:57, 11. september 2016 Diskusjon: Jostein Røyset om Beatles av Lars Saabye Christensen av Lars Saabye Christensen
Og dett var dett. Sjarmerende gutter og pene jenter, men sammenliknet med boka ble det ganske snevert. Jada, jeg vet at film er noe annet enn bok, men her var det skrelt vekk for mye. Lurer forresten på hvor mye filmskaperne betalte for de stakkars snuttene med originalmusikk?
Norah siterer Vaksinen av Per Fugelli (side 67)
09:08, 11. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Grådighetens gode fiende heter måtehold. Summen av den personlige dyden måtehold, blir til den politiske dyden rettferdighet. Hovmotets gode fiende heter ydmykhet. Summen av den personlige dyden ydmykhet, blir til den politiske dyden likeverd. Fryktens gode fiende heter tåleevne. Summen av den personlige dyden tålsomhet, blir til den politiske dyden trygghet.
Marit Håverstad som svar til annelingua :
20:04, 10. september 2016 Diskusjon: Lesesirkel 2016. Nn5: "Renhetens pris" av Bergljot Hobæk Haff.
Der gikk det nok hett for seg, skal vi tro den tids visediktere. I den norske kortversjonen kan man få inntrykk av at Roland nærmest tilintetgjorde "blåmannsfjøldi":
... der fekk inkje soli skine bjart
for røyken av manneblodet.
Dei slogest ut på Ronsevollen
i dagane två og trjå;
heidingan' fall fyr Rolands-sverdet
som storren for go'om ljå.
(Verken kursiv eller utheving fungerer - æsj!)
FOR en lytteropplevelse!
Jon Fosse (f. 1959) har en respektabel produksjon av skjønnlitterære romaner, skuespill, essays og diktsamlinger bak seg. Få norske forfattere er så prisbelønt som ham. Den gjeveste prisen av dem alle er uten tvil Nordisk råds litteraturpris i 2015 som han fikk nettopp på grunn av "Trilogien".
"Trilogien" består av tre bøker; "Andvake" (2007), "Olavs draumar" (2012) og "Kveldsvævd" (2014). "Trilogien" ble utgitt i 2014. Selv har jeg tidligere kun lest "Andvake", og har lenge tenkt at jeg skulle lese mer av Jon Fosse, og ikke minst nettopp denne trilogien. Boka ble innkjøpt da den plutselig var å få tak i overalt etter at han var tildelt Nordisk råds litteraturpris. Det var imidlertid først da jeg kom over lydbokutgaven som ble utgitt tidligere i år at jeg fikk lest/hørt den. Og FOR en lytteropplevelse! Så fin var denne boka at jeg like godt hørte meg gjennom den to ganger etter hverandre. Og det blir ikke den siste heller!
Jeg har aldri tidligere lest noe som ligner på "Trilogien"! Jon Fosses fortellerstemme er både original og unik. "En formmessig nyskapning", som juryen som tildelte Fosse Nordisk råds litteraturpris, påpekte. Å høre Anderz Eide lese denne trilogien, tilførte bøkene enda mer enn jeg tror jeg ville ha klart å få ut av dem dersom jeg hadde lest dem selv. Samtidig gikk jeg nok glipp av den følelsen det gir å lese en tekst, der tegnsettingen er sparsom og hvor man som leser kjenner på at man nesten slutter å puste fordi teksten oppleves så intens.
Siden det ikke alltid er enkelt å skille ut hva som er virkelig og hva som er drøm og/eller fantasi, får historien noe magisk over seg, som om det hele finner sted utenfor tid og rom. Det hele er fortalt i en sirkel, der begynnelsen på en måte blir slutten idet Alida vender hjem til det hun en gang fant grunn til å flykte fra. Ringen er sluttet. For Alida er kjærligheten og alle ofrene hun gjorde for å kunne nyte den, over. Hennes overlevelsesstrategi er å gi Asle liv likevel, ved at hun ser og opplever ham i alt hun har rundt seg. Uten denne evnen til forestilling, hadde livet antakelig ikke vært til å holde ut. Lite vet hun hvem Asle egentlig var. For mens han for henne var den store kjærligheten, var han for andre en morder ... Paradoksene i dette skaper en spenning i historien, som bærer den frem til siste slutt ... Kjærligheten hadde en svært høy pris. Var den verdt det?
Jeg er heftig (og) begeistret, og er overbevist om at "Trilogien" for all fremtid vil bli oppfattet som en klassiker i den norske litteraturen!
Norah siterer Uthengt av Jon Ronson (side 100)
06:58, 10. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Menn kan noen ganger ha rett. Det finnes noe på latin for denne typen logisk feilslutning. Det kalles et ad hominem-angrep. Når noen ikke kan beskytte seg mot kritikk som rettes mot dem, endrer de tema ved å angripe den som kommer med kritikken.
(...) en smart taler som kjente til alle triksene kunne hypnotisere folkemengden til medgjørlighet eller piske den til underdanighet. (...) En folkemengde lar seg bare imponere av overdrevne følelser. Overdriv, bekreft, ty til repetisjon, og forsøk aldri å bevise noe med argumentasjon.
På Twitter tar vi våre egne beslutninger om hvem som fortjener utslettelse. Vi lager vår egen konsensus, og vi lar oss ikke påvirke av rettssystemet eller av media. Dette gjør oss formidable.
Å fantasere om å drepe noen, men å unnlate å faktisk gjøre det, er utvilsomt en måte å lære moral på.
Selv de mest voldsomme folkemengdene er aldri bare en rå eksplosjon. Det er alltid mønstre, og disse mønstrene er alltid speilbilder av noen bredere forståelsessystemer. Så spørsmålet vi må stille oss - som 'smitte' ikke kan svare på - er hvordan mennesker finner sammen, ofte spontant, ofte uten lederskap, og handler sammen på ideologisk forståelige måter. Hvis du kan svare på det, så kommer du langt i retning av å forstå menneskelig sosialitet. Det er derfor folkemengder ikke er avvik, men så viktige og så fascinerende.
Sist sett
