Takk for fyldig respons. Nei, tatoveringen omfattes ikke av mitt humorbegrep. Jeg tenkte nok først og fremst på omgangsformen og replikkvekslingene i arbeiderklassehjemmet. Som nevnt, det er lenge siden jeg leste boka, og jeg har den ikke lenger i hyllene mine.
For øvrig må jeg legge til for egen regning at humor kan anvendes på så å si alle områder, uansett hvor grotesk det måtte virke.

Det er lenge siden jeg leste denne - jeg måtte sjekke hvilken karakter jeg hadde gitt den. Min firer er sannsynligvis gitt på grunn av den "friske" omgangstonen, replikkvekslingene, og kontrastene mellom de to hovedpersonenes hjemmemiljø og klassetilhørighet. Det siste er jo en meget velbrukt klisjé i dameromaner, men på grunn av humoren syntes jeg det fungerte her. Ellers er jeg hjertens enig med deg: Meget lettvint behandling av et alvorlig moralsk tema.

Det er lenge sida ja, faktisk to og et halvt år siden jeg leste den.
Du har rett i din kritikk.
Men jeg satte jo "rørende" i parentes, da ...
Nei, boka var uten dybde og innsikt. Grei for de som surfer på overflaten.
Ferdig snakka.

Jeg ble ikke sjarmert av denne boka, som jeg leste for to og et halvt år siden.
Har sett at den har fått så mange lovprisninger om hvor fantastisk den er, og ble nysgjerrig på den, - men jeg opplevde den dessverre som svært banal, enkel og forutsigbar, med personer som ikke var helt overbevisende ekte.
Emnet er både interessant og aktuelt, men her ble det litt for platt og overfladisk for meg, uten den dybden det hadde fortjent, og utviklet seg til å bli en slags tåredryppende "såpeopera", - og som det ble altfor lett å forstå hvor ville ende....
Temaet aktiv dødshjelp kommer nok til å bli omdiskutert i mange år til. Det tror jeg vi kan være temmelig sikre på.

Fremdeles ser det ut som boka blir lovprist av mange, noe som er ganske merkelig etter min mening. Men ser også at flere kritiserer den for sin overfladiskhet. Noe jeg er helt enig i. Den virkelige dybden og innsikten mangler.

Håper inderlig du finner formen igjen med tid og stunder. Lesesirkelen (og Bokelskere) er ikke den samme uten deg.

En av høstens sterkeste bøker?

Vigdis Hjorth (f. 1959) debuterte som forfatter i 1983 og har siden utgitt ytterligere 33 bøker - fortrinnsvis innenfor romansjangeren. Jeg har tidligere omtalt fem av hennes bøker på bloggen min. I årenes løp har hun blitt en forfatter jeg regner med.

Hjorths siste roman "Arv og miljø" ankom heimen før debatten om etikken i litteraturen (utløst av spørsmålet om utlevering av familiemedlemmer) nådde avisspaltene for alvor. En stund ble jeg sittende litt på gjerdet i forhold til egen lesning av boka, men kanskje handlet det aller mest om altfor lite tid til å lese når jeg tenker nøyere etter. I en av mine boksirkler ble det for knapt en ukes tid siden bestemt at vi skulle samlese denne boka. Boka ble utlest i løpet av få dager. For maken til bok! Jeg kan uten videre slutte meg til alle som mener at dette må være Vigdis Hjorths aller beste bok hittil!

Det er klart at en bok som dette går rett hjem hos de aller fleste lesere! Og det handler ikke om at man må ha vært utsatt for incest for å få glede av en bok som "Arv og miljø". De fleste familier har et eller annet ved seg ("selv i de beste familier"), og jeg tenker at mekanismene er de samme overalt. Ja, mekanismene er også universelle i enhver konflikt. Hvem vinner kampen om sannheten? Dersom drittsekkene klarer å få ofrene til å fremstå som de egentlig skyldige, slipper de selv å stå til ansvar for det de har gjort. Ikke bare det: de vinner også all sympatien fra omgivelsene, mens det stakkars offeret blir dobbelt-taper. Og de som går lengst i dette spillet, kommer lengst fordi de kun har fokus på egne behov og mangler evnen til å ta andres perspektiv. Formelen er en klassiker. Sånn sett kunne denne boka handlet om alt annet enn incest, men nettopp fordi den handler om incest, blir historien selvsagt ekstraordinært sterk.

Vigdis Hjorth er en fantastisk forfatter, som går så dypt, så dypt inn i psyken til Bergljot, og som i et skarpt og presist språk setter fingeren på alle vondtene i en dysfunksjonell familie. Boka har allerede rukket å vinne Bokhandlerprisen, og hun er nominert til P2-lytternes romanpris. Jeg tipper at hun kommer til å gjøre det skarpt i flere konkurranser, og det i en bokhøst med et mangfold av sterke norske bokutgivelser!

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Dersom du er glad i å lese, kommer du ganske enkelt ikke utenom denne boka!

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.

Roy Jacobsen har lenge vært blant mine favorittforfattere, og det fortsetter han nok å være, selv om jeg ikke ble særlig begeistret for denne romanen. Jeg greide aldri å forstå hva det egentlig var hovedpersonen ville her i livet. Kanskje ingen ting? I så fall gjorde han et stort nummer av det.

Mens jeg grubler, blar jeg tilbake og leser om igjen spredte avsnitt, som sender meg ut på oppdagerferd. Her er for eksempel musikken som fikk Simon/Himi/Clare/Haimona til å danse - i hans tilfelle framført på en skramlete spilledåse. Og det er denne musikken som feier inn over Kerewin idet hun er på vei tilbake til livet.

Erindringer og betraktninger fra en oppvekst. "Roman" står det på tittelbladet. Som sådan er boka lite vellykket i mine øyne. Den favner for vidt og "vil" for mye. Jeg er sjøl vokst opp på samme sted som forfatteren, men hun har fire års forsprang på meg. Det er mye i barndommen. Når så å si hele persongalleriet dessuten opptrer under fiktive navn, blir gjenkjennelsen vanskelig. Det positive her er skildringen av miljøet og naturen, men Bødtkers steder er ikke "mine" steder. og hennes omgangskrets er ikke min. Absolutt lesverdig, men mest for svært spesielt interesserte.

Jeg ble nysgjerrig og måtte prøve. Og hva dukket opp? Jo, Nesbø - eureka! Om det betyr at jeg vil kunne like fr. Isachsens bok, har jeg ikke tenkt å finne ut. For øvrig har jeg lest begge Nesbø-romanene, og det har antakelig du også. Derav slutter jeg at denne funksjonen ikke er spesielt nyttig.

Jeg har inntrykk av at økonomen Peder Martin Lysestøl har gjort en ganske grundig jobb med denne boka.
Fortsatt finnes det vel de som fremdeles ser på Israel i et rosenrødt skjær, som den eneste demokratiske staten i Midt-Østen.
Akkurat som Sidsel Wold skriver om i hennes bok Landet som lovet alt, som kom ut i 2015, var Peder Martin Lysestøl også en "Israel-elsker" i yngre dager. De reiste begge to i ungdommen for å jobbe i kibbutz, og ble i Israel i lang tid.
Men senere, etter å ha blitt bedre kjent med utviklingen i landet, og etter å ha sett flere sider enn den ene, godkjente offentlige propagandaen, etter å ha fått kjenne landet innenfra, gikk de begge over til å bli mer skeptiske.
Ikke bare ble både Sidsel Wold og Peder Martin Lysestøl skeptiske til staten Israel og den hardhendte og nådeløse politikken som landet har drevet med i mange år, - de oppdaget for alvor den rasistiske og undertrykkende siden, der økonomien, den sosiale og politiske utviklingen vakler på innsiden, selv om den offentlige propagandaen er et glitrende glansbilde av en "perfekt moderne stat" med mange attraktive framtidsutsikter.
Men glansbildet slår dype sprekker, og har gjort det lenge. Det kan se ut som at dette sterkt militariserte landet nå blir ledet rett i avgrunnen.
Likevel, han er optimistisk. For presset og motstanden utenfra er nødt til å få Israel til å slutte å opprettholde dagens terrorregime.

Sitat fra side 181:
«Israels tallrike brudd på menneskerettighetene, den diskriminerende politikken, økende militarisering og kutt i velferdsordninger gjør det stadig vanskeligere å opprettholde myten om Israel som en «demokratisk, europeisk velferdsstat». For en stor del av befolkningen har utviklingen de siste årene, særlig etter fire Gaza-kriger, skapt pessimisme.»

La oss håpe at pessimismen virkelig kan snus til optimisme og bedre tider, for menneskene som lever i dette betente området i Midt-Østen.