Bokelskere.no

Den politiske makten er fortsatt stor i Norge - ryktene om politikkens avmakt og snarlige endelikt er falske. De ledende politikernes posisjoner er viktige, men justeres sterkt av personlige egenskaper og nettverk - og det er slett ikke alltid de med høyest medieprofil som er mektigst. Politikk utøves i høy grad utenfor medienes lys - på partikontorene, i stortingsgruppene og i uformelle fora og direkte kontakt mellom enkeltpolitikere. Politikk er prosess og pragmatisme. Det som skjer i den politiske offentligheten, er derimot ofte preget av ritualer og retorikk, mens de reelle beslutningsprosessene skjer innad i partiene og i ikke-offentlige møter mellom partiene.

Det er slående hvor ofte saker kan dempes og reduseres når noen av dem sakene berører og involverer, forholder seg tause. Som forfatteren Arnljot Eggen har sagt det: «Lytt nøye på det makta teier om.»

I utgangspunktet er nordmenn preget av betydelig skepsis mot både formell makt og annen makt. Ja, vi er et land med visse rabulistiske trekk, ikke så autoritetstro og hierarkisk som for eksempel Sverige.
Derfor kan makten bli utfordret, og blir utfordret konstant i et land som Norge, uansett hvor den befinner seg.

Den som frafaller troen på Allah og Muhammed som hans sendebud, skal henrettes. Dette gjør det umulig å tillate misjonsvirksomhet, for om noen skulle bli overbevist av en misjonær og forlate islam, vil det være skadelig for ham. Han vil bli dømt til døden både i dette livet og i det hinsidige. Frafall er en av de største syndene i islam, og slik er islamsk lov.

Salafistene er lette å kjenne igjen i sine flagrende, hvite kjortler og med lange skjegg. De kler seg som profeten Muhammed og lar skjegget gro slik Allahs sendebud gjorde. Et stridstema blant salafister er hvorvidt man kan bruke moderne tannbørster, eller om man må bruke en trepinne, for skal man gjøre som Allahs sendebud, vil det være eneste mulighet. Salafistene følger intrikate regler for hvordan man skal hilse på noen, hvilken fot man skal sette først når man går inn en dør, og hvilke bønner man må lese før man skal på do. For en salafist får religionen innvirkning på alle sider av tilværelsen, ikke bare politikken og troslivet.

(...) dette beviser igjen at engstelsen om noe ondt er verre enn selve det onde, særlig når man ikke på noen måte kan frigjøre seg for denne frykten.

Drømmer gjør slikt: I likhet med Den romersk-katolske kirke bemektiger drømmene seg ting; drømmer tilriver seg ting som egentlig ikke tilhører dem.

«En misunnelig jesuitt høres ut som en jesuitt med problemer. Ikke si at du plages av tvil, papegøyemann,» hadde Vargas sagt.
«Tvil er en del av troen, Vargas - visshet er for dere vitenskapsfolk som har lukket den andre døren,» sa Edvard Bonshaw til ham.

Clark French hadde ingen sans for hundesvømming eller å trå vannet; det var som å leve i fortiden, som å være i stillstand. Juan Diego levde der, i fortiden - og gjenopplevde i fantasien alt han hadde mistet, og som hadde merket ham.

Testen på en god religion er om du kan spøke med den.