Bokelskere.no

Og ikke minst med politisk og kulturelt perspektiv! Vi aner hvordan sovjetkulturen har lagt til rette for den stormannsgalskapen vi ser i disse dager.

Diskusjonstråden Beste bok de siste 125 år startet for ca. to måneder siden. At det ikke ble så mange deltakere, skyldes kanskje det du nevner, nemlig at mange potensielle forslagsstillere ikke er innom her så ofte. Du kan jo sjekke progresjonen hvis du gidder - undervegs har det vært et hav av nominasjoner.

Med generasjonsskille tenker jeg mest på at dette gjelder bøker fra de siste 125 åra, Når en tenker over hvor mye fremragende litteratur som er utgitt i løpet av dette tidsrommet, forbauser det meg at såpass nye forfattere som Murakami og Nygårdshaug kom så høyt oppe på resultatlista. Gode bøker, men "verdens beste", liksom?

Avstemminga viser vel at det ikkje er så mange aktive deltakarar på denne nettsida?

Kva meiner du med generasjonsskille? Eg er 60+ og veldig nøgd med at 1Q84 og Mengele Zoo kom på sølvplass!

Takk for god ledelse av en lang prosess! Synd at vi ikke fikk med oss flere dedikerte bokelskere på dette eksperimentet helt fra starten av - med i overkant av 60 avgitte stemmer kan vi gå ut fra at det er et tjuetalls medlemmer som har stemt fram dette resultatet. Neppe særlig representativt?

Gullmedaljen er fortjent, men lista over sølvvinnere viser et generasjonsskille, synes jeg. Og så har jo vinnerlista ei påfallende norsk slagside, men det var vel ikke uventa?

At man aldri lærer! Jeg lot meg lure av positive omtaler og fikk denne boka i hus da den var på tilbud i Bokklubben. Nytt bekjentskap i krimsjangeren var kanskje verd å teste ut, tenkte jeg. Så feil kan man ta. Sidetallet (600+) burde ha vært en advarsel, men nå har jeg altså kommet meg gjennom hele mursteinen, som ble ulidelig langdryg etter hvert.

Spennende historie, men når detaljerte beskrivelser av landskap, vintervær og føreforhold i Alpene tar såpass stor plass som her, blir det nesten komisk. Leseren skjønner uhyggen uten å få servert fjellskrenter, snøstorm og sluddbyger på annenhver side. Når vi i tillegg har en hovedperson som tåler å bli banka opp, hengt og forgifta i løpet av få dager, og så etter kort tid stavrer seg ut av sjukesenga for å fange skurker, blir det for mye action for meg.

Jeg har altså tilbrakt flere dager med Minier i mars 2022, men lover at det ikke skal gjenta seg. Nå trenger jeg noe lettbeint og lettlest - Paasilinna ligger lagelig til i hylla!

Pussig hvor engasjert man kan bli. Nå prøver jeg å komme meg ned på jorda igjen:

Her på Bokelskere er det nå i overkant av 45000 medlemmer. I denne diskusjonen/prosessen er vi et par promille som deltar, tenker jeg etter litt forenkla hoderegning. Hva det endelige resultatet enn blir, vil det dermed ikke bevise annet enn at vi er en liten minoritet i en større sammenheng. Men litt spennende er det jo uansett ...

I opptellinga mi kommer jeg til 59 titler. Greit nok å ta ei avstemning blant alle disse, men jeg har en mistanke om at det stort sett vil være de samme deltakerne i ei ny avstemning som i den første, og dermed er vi vel like langt? Jeg vil fortsatt stemme på Klosterkrønike og du på Ricardo Reis. Jeg vil fortsatt , som den eneste, tviholde på Dsjamilja og Margfolket. Med mindre vi kan mobilisere en god del flere "velgere", vil neste runde ikke bringe store forandringer, tenker jeg.

Enig med Lillevi. Vi kan ikke "rigge" valget. Synd med Saramago, men han må vi nok ofre!

Det ligger an til ny avstemning, ja. Jeg foreslår at vi denne gangen korter ned lista og bare stemmer på de bøkene som har fått mer enn én stemme.

Takk for en knallgod omtale! Det som greip meg mest i denne boka, var all kjærlighet og omsorg midt i all brutaliteten. Det gjennomsyrer hele fortellingen, både på og mellom linjene, at dette er en familie der den viktigste oppgaven er å ta vare på hverandre. Med Katrina som truende bakteppe gjennom hvert kapittel blir spenningen nesten uutholdelig: Hvordan skal disse menneskene greie å ta vare på hverandre når katastrofen kommer? Og etterpå, når hele tilværelsen er smadret, hva gjør de da? Det siste spørsmålet blir overlatt til leserens fantasi.

Jeg tenkte for flere år siden at jeg var ferdig med Jo Nesbø, etter hvert som han ble stadig mer blodtørstig og utbroderende i voldsskildringene sine. Men da han tok utfordringen om å skrive ei bok basert på et Shakespeare-drama, ble jeg nysgjerrig. Nå har jeg altså lest Macbeth, i to versjoner på kort tid.

Først leste jeg Shakespeares drama, ei forholdsvis enkel framstilling av fenomenet "makt korrumperer", der framdrifta sort sett illustreres gjennom sceneanvisninger og dialog. 180 sider, inkl. etterord.

Nesbø har i grove trekk holdt seg til den samme problematikken, men har lagt handlingen til en uidentifisert by i Skottland (?) rundt 1970-tallet, altså bortimot 400 år etter Shakespeares utgivelse. Dette "råmaterialet" har han greid å tvære ut til nesten 600 sider ved hjelp av detaljerte skildringer av personer (inkl. familieforhold), framstilling av narkotiske stoff, omgivelser, vær og ikke minst utspekulerte drapsmetoder. Etter hvert begynte jeg å kjede meg og lurte på å avbryte, men jeg holdt ut til siste side.

Men nå er jeg ferdig med Jo Nesbø.

Her er mine fem beste:

• Dsjamilja - Tsjingiz Ajtmatov
• Hundre års ensomhet - Gabriel Garcia Márquez
• Klosterkrønike - José Saramago
• Margfolket - Keri Hulme
• Nattens brød - Johan Falkberget

Kjære vene, her har hoderegninga gått aldeles i ball. Hvor har jeg årstallet 1917 fra, montro?

Da må vel Keiseren av Portugalia også ut (utgitt i 1914).
Likedan med Montgomerys Anne fra Bjørkely fra 1908.

Dessuten bør Karen Blixens Den afrikanske farmen få riktig tittel. (Mitt Afrika er en film, basert på denne boka pluss to andre.)

Dette var dystert og deprimerende lesestoff.
Jeg innrømmer at jeg slet meg gjennom alle de 255 sidene. Her var det ikke mange lyspunkter, egentlig ingen, etter min mening ...