Bokelskere.no

JULEBORD I ENKELTMANNSFORETAKET

Bedrifta var samla,
det var meg og eg.
Eg var der som tilsett,
og sjefen var meg.

Så drakk me og åt,
sjefen og eg.
Eg las eit dikt,
ja då kosa eg meg.

Sjefen heldt tale,
og skryten fekk eg.
Eg takka for året,
og gav blomar til meg.

Etter desserten,
gjekk eg frå bordet,
og drog med meg sjefen,
inn på kontoret.

Eg såg meg i augo,
kviskra sjefen i øyra.
Sjefen min smilte,
det er slikt eg vil høyra.

Ja eg er nokså lur,
eg veit kva som trengs.
Eg gjekk opp i lønn,
og fekk sjefen til sengs.

Livsangsten har raset i mig siden jeg fik tanken - ligesom sygdommen siden jeg fik liv - begge arvede. Det har lagt som en urætferdi forbandelse der har fulgt mig.

Ensomheten er
en liten hvit stein
du ikke kan slippe taket i
før Gud har brukket alle fingrene dine

En tigger ved hvert gatehjørne
De er små som dukker der de sitter
Vi kan flyte dem rundt hvis vi vil
Som om byen er et sjakkbrett
En gang ble de flyttet i krøttervogner
Vi glemmer det vi trenger å glemme
Eller venter maktesløst til det er over

Økonomi hører ikke hjemme i dikt
sier de rike

Dikt har vi ikke råd til
sier de fattige

Ingen leser dikt
sier de som leser dikt

Det gode mennesket
gikk forbi meg på gata
og hun så helt vanlig ut

It took me a long time and much painful boomeranging of my expectations to achieve a realization that everyone else appears to have been born with: That I am nobody but myself.

Certain places seem to exist mainly because someone has written about them. Kilimanjaro belongs to Ernest Hemingway. Oxford, Mississippi, belongs to William Faulkner, and one hot July week in Oxford I was moved to spend an afternoon walking the graveyard looking for his stone, a kind of courtesy call on the owner of the property. A place belongs forever to whoever claims it hardest, remembers it most obsessively, wrenches it from itself, shapes it, renders it, loves it so radically that he remakes it in his image.

We tell ourselves stories in order to live.

I am an invisible man. No, I am not a spook like those who haunted Edgar Allan Poe; nor am I one of your Hollywood-movie ectoplasms. I am a man of flesh and bone, fiber and licquids — and I might even be said to possess a mind. I am invisible, understand, simply because people refuse to see me. Like the bodiless heads you see sometimes in circus sideshows, it is as though I have been surrounded by mirrors of hard, distorting glass. When they approach me they see only my surroundings, themselves, or figments of their imagination — indeed, everything and anything except me.

Living with someone you love can be lonelier – than living entirely alone! – if the one that y' love doesn't love you...

Listen to them—the children of the night. What music they make!

Ove nærer en umiddelbar skepsis til alle over én femogåtti: Hans erfaring tilsier at blodet har vanskelig for å orke å nå helt opp til hjernen da.

Han bygde en bokhylle til henne, og hun fylte den med bøker av folk som skrev side opp og side ned om følelser. Ove forstod seg på ting han kunne se og ta på. Betong og sement. Glass og stål. Verktøy. Ting det gikk an å regne ut. Han skjønte seg på rette vinkler og tydelige instruksjoner. Konstruksjonsmodeller og plantegninger. Sånt man kunne streke opp på et papir. Han var en mann av svart og hvitt. Og hun var farger. Hele paletten hans.

Har du først havnet i fattigdomsspiralen, kommer du ikke ut av den, sa Siw. Du virvler rundt, mister dømmekraft og retningssans, og samme hvor mye du anstrenger deg og prøver og prøver, er det ingen ting som går seg til. Det blir bare mer rot, du er alltid på etterskudd, alltid langt bak alt og alle.