Tausheten samlet skjørtene og gled som en edderkoppkvinne opp den glatte baderomsveggen.
En diger dagmåne hang blek på himmelen og dro dit de dro. Stor som vommen på en øldrikkende mann.
Dette var dystert og deprimerende lesestoff.
Jeg innrømmer at jeg slet meg gjennom alle de 255 sidene. Her var det ikke mange lyspunkter, egentlig ingen, etter min mening ...
Kanskje du aldri slutter å føle deg som en åtteåring sammen med foreldrene dine. Du bestemmer deg for å opptre voksent, for å reagere veloverveid og ikke primitivt, puste rolig, helt fra magen, og behandle foreldrene dine som likemenn; men i løpet av fem minutter er alle gode hensikter som blåst bort og du uttrykker deg like uartikulert som en rasende, liten unge.
Du går hele livet og betrakter foreldrene dine som noen slags knusende, beskyttende uhyrer med ubegrenset makt over deg, til du en dag snur deg og uventet tar dem på fersken der de står og ikke er noe annet enn to svake, engstelige mennesker som forsøker å komme ut av det med hverandre.
Det man oppdaget om seg selv når man oppdrog barn, var ikke alltid hyggelig eller sjarmerende.
Ingen liten del av eksistensens pinsel er at Tid kontinuerlig blir presset på oss, aldri lar oss få igjen pusten, men alltid kommer etter oss, som en tuktemester med en pisk.
Undersøkende journalistikk var imitert liv, imitert ekspertise, imitert verdslighet, imitert nærhet; å lære seg å mestre et emne for så å glemme det, å gjøre seg til venns med folk for så å avskrive dem. Og likevel, som med de fleste imitative fornøyelser, var det sterkt vanedannende.
(...) hunder hadde skjønt det. De plaget ikke seg selv med mysterier det uansett var umulig å løse.
Lenin hadde vært en våghals. Det samme hadde Trotskij, til Stalin gjorde ham til Sovjetunionens Bill Gates, den hudflettede, forborgne reaksjonære. Stalin selv hadde derimot ikke behøvd å våge stort, fordi terror fungerte bedre.
Dersom man erstattet sosialisme med nettverk, fikk man Internett. De konkurrerende plattformene var forent i sitt mål om å definere alle vilkår for folks eksistens.
Fantastisk!
Helt utrolig fantastisk!
Jonathan Frantzen er en fabelaktig forfatter, han skildrer menneskelige relasjoner som en gud, nesten litt John Irving-ish i stilen.
En skrivestil jeg elsker. John Irving var i mange år min yndlingsforfatter, og står fremdeles høyt hos meg, men han har ikke kommet med noen ny bok på ei stund.
Jeg har nå fått meg en ny yndlingsforfatter.
jeg liker furukongler bedre
enn grankongler, grankongler er glatte og hengende,
strømlinjeformede, de minner om
tunge ting, ting som skal falle, kjønnsorganer og
glatt administrasjon
jeg trekker pusten
dypere og kjenner at det skal nok gå, ja
det skal nok gå, denne gang også.
Veldig hyggelig å høre fra deg, Lillevi. Ja, forlagene er et trangt nåløye, og de aller fleste (inkludert meg selv) må jobbe lenge og hardt for å komme seg gjennom, om de i det hele tatt får det til. Og noen presser seg kanskje til det ugjenkjennelige og husker ikke hva de satte ut for å skrive. Mye av grunnen til at jeg for en liten evighet siden lagde en bruker her, var fordi jeg ønsket å skrive, og skrev mye, og likte å dele erfaringer om litteratur og med likesinnede. Det var altså over 11 år siden, og først nå debuterer jeg.
Det siste jeg skriver er ikke ment som en kritikk. Bokelskere var nok et langt mer friskt og levende sted i begynnelsen, fordi det var så mange brukere og en jevn tilførsel av ferskt blod. Nå fins det kanskje mange alternativer og andre arenaer, men det var ikke bevisst å slutte her, det bare ble sånn og jeg husker det gikk langsomt. Jeg er selv aktiv nå på Instagram og deler leseopplevelser der, og til en viss grad gjør jeg dermed det samme. Og det er kanskje sånn det ligger an for meg. Jeg skriver også anmeldelser for BLA (Bokvennen litterær avis), en virkelig perle av en avis!, mer som tidsskrift å regne.
Jeg har nå redigert innlegget mitt og (på din oppfordring) vært freidig nok til å legge ved link til bøkene her på Bokelskere. Forlagene selv har også en liten presentasjon.
Kjære alle dere på Bokelskere,
Jeg var en gang i tida svært aktiv her inne, både i diskusjoner og ved å dele sitater. Jeg var faktisk innom hver bidige dag, og kanskje er det et par av dere som husker meg, selv om det er gått mange år. Nå bruker jeg imidlertid nettstedet bare til å registrere og huske bøker jeg har lest.
Jeg vet ikke om det er innafor eller brudd på retningslinjer, men uansett: jeg tipser i alle fall, og håper noen av dere kanskje er nysgjerrige? Jeg debuterte nylig med en diktbok på Flamme Forlag. Denne heter Kaskader av okser og aske og er på vei fra lager til butikk akkurat nå. I sommer ga jeg også ut en gjendiktning av T.S. Eliots veldige dikt The Waste Land, men jeg har kalt den Det øde landet. Denne boka ble gitt ut på lille og herlige TransFe:r Forlag og er nettopp ankommet biblioteker rundt omkring i landet.
Jeg følte meg svært hjemme her for en del år siden. Jeg er takknemlig for at dette stedet fantes, hvor det gikk an å diskutere bøker og dele leseglede.
Beste hilsen
Eirik
Lenker til bøkene:
Kaskader av okser og aske
Det øde landet
En "uventet krise" er et velkjent grep i maktmisbrukende politikeres manipulasjonsregister. En slik krise kan for eksempel bety at man må oppløse opposisjonspartier, oppheve ytringsfriheten og arrestere opposisjonelle.
Fornuft og følelser, den evige konflikten. Hva var verst? Et hjerteløst hode eller et hodeløst hjerte?
Jeg hadde alltid vært en løgner. Løgn er for sjelen det mark er for et lik. Men så hadde jeg jo alltid vært fascinert av forråtnelsen.
Klimaet gjør som det vil, uansett hva vi gjør. Det har endret seg etter naturlige svingninger de siste 10.000 årene, og ingenting tilsier at disse naturlige driverne har opphørt. Ingenting tilsier heller at våre CO2-utslipp, som tross alt er svært marginale i forhold til atmosfæren som helhet, overstyrer disse naturlige variasjonene. Klimatiltak kan derfor ikke stoppe global oppvarming, og kan ikke stabilisere klimaet. Det er bare tøv.