Bokelskere.no

Denne boka mener jeg er kjempeviktig å lese nå i vår tid, for å få innblikk i og kunnskap om hva som er bakgrunnen for islam.
Det tar tid å lese denne tjukke, innholdsrike boka, men det er verdt tida det tar.

Her har Halvor Tjønn gått dypt inn i stoffet, helt tilbake til de første nedskrivningene av hva som skjedde i den tida Muhammed levde: Ibn Ishaq, som ble født i Medina i 704 og døde i Bagdad i 767, al-Waqidi, født i 748 - og al-Tabari, antagelig født i 839.
Det er fra disse tre tradisjonssamlere det meste av stoffet som utgjør Muhammeds liv og historie er hentet fra.
Historievitenskapen var ikke oppfunnet på Den arabiske halvøya på den tida, så man kan ikke si at alle nedskrivningene om Muhammed og alle de som levde på den tida er fullstendig korrekte på alle måter. Men vi får et ganske klart bilde av hvordan det var å leve i den arabiske stammekulturen.
Hovedhensikten til Ibn Ishaq, al-Waqidi og al-Tabari var nok helst å skrive om religionen islam, hvordan Muhammed fikk åpenbaringene sine og ble sett på som en profet, og hvordan det muslimske fellesskapet oppsto og ble organisert.
Halvor Tjønn viser hvordan de tre tradisjonssamlerne skriver om de samme hendelsene, men ofte beskriver dem på litt forskjellige måter.
Senere har vestlige historikere hatt anledning til å studere kildematerialet og skrevet sine betraktninger om hva som antagelig er mest opprinnelig av dette materialet, og hva som antagelig er tilføyelser i materialet i ettertid.
Man har ved kildekritisk tilnærming funnet mange "selvmotsigelser, logiske og kronologiske absurditeter og ikke minst det som åpenbart må ha vært plantet informasjon for å tilfredsstille bestemte grupper og fraksjoner innen arabisk politikk utover på 700-, 800- og 900-tallet."

Det som er det mest sjokkerende inntrykket fra denne tida, er alle angrepene, massakrene og neslaktingene av andre stammer og folkegrupper, begått av Muhammed og hans voksende hær av tilhengere. Henrettelsene og halshugningene er mange, og kvinner og barn ble fanget og solgt som slaver.
Kvinner blir samlet i harem. Selv hadde Muhammed muligens opptil 12 kvinner i sitt harem - pluss slavinner, mens andre menn kunne "bare" ha opptil fire koner på en gang.
Og den berømte historien om Aisha, som bare var 6 år da Muhammed giftet seg med henne, og fullbyrdet ekteskapet da hun var 9 år - og Muhammed var ca.54 år gammel, er selvsagt også beskrevet i boka.
Aishas egne ord, fra Ibn Ishaq:
"Allahs budbringer kom til vårt hus. Min mor kom til meg mens jeg ble dyttet i en huske mellom to greiner. Barnepiken Jumaymah vasket fjeset mitt med vann og begynte å leie meg bortover. Da jeg var ved døren, stanset hun slik at jeg kunne hente inn pusten min. Jeg ble da brakt inn mens Allahs budbringer satt på en seng i vårt hus. Min mor fikk meg til å sitte på hans fang og sa til meg at de som satt rundt, var mine slektninger, og at Allah måtte velsigne dem med meg og jeg med dem. Deretter reiste folk seg og forlot rommet. Allahs budbringer fullbyrdet ekteskapet med meg i mitt hjem da jeg var ni år gammel. Verken noen kamel eller sau ble slaktet for min skyld."

For en sekulær person, en religionsskeptiker og ateist, blir det å se på Muhammed som et perfekt menneske, en ufeilbarlig profet, som ikke skal kunne kritiseres på noen som helst måte, temmelig ubegripelig - ja rett og slett hårreisende.
For dette utvikler seg til en svært bloddryppende historie der hevnlysten og maktbegjæret blir bare større og større, etter hvert som antallet med muslimer vokser, mer eller mindre frivillig. For det er helt klart at mange blir muslimer fordi de får kun to valg:
Konverter til islam eller bli halshugget.

Jeg har skrevet en god del sitater fra boka, som er eksempler på innholdet.
Jeg syns Halvor Tjønn har gjort en god jobb med å få fram bildet av religionsstifteren (og ørkenrøveren) Muhammed.

Alt i alt en meget interessant bok,
og ikke minst en avslørende bok - om religionsstifteren Muhammed.

Takk for et så omstendelig og gjennomarbeidet svar!

Man skulle tro at den glimrende og ikke minst korte Colonel Chabert er blitt oversatt. Samt "selvbiografien", som jeg ikke husker hva heter i farten!

Ja, han var lærer. - Og som lærer fikk han mye menneskekunnskap gjennom livet sitt. Olav Duun var en klok mann.
Takk for info, Dun Aenghus. :)
Jeg har tatt fram de bøkene jeg har av Olav Duun nå i de siste dagene. Frisker opp mye når jeg blar i bøkene, og har lyst til å lese dem om igjen på ordentlig.

De bøkene jeg har av Olav Duun er denne gigantboka jeg har nevnt i trådstarten, og videre har jeg en gigantbok til: Juvikfolket - seks romaner i en "veldig ættesoge om juvikingane" - "ei indre Noregshistorie gjennom 2-300 år, Menneske og maktene - ei skildring av og om naturkreftene og menneskene som lever med alle disse ramsalte kreftene, som ingen kan temme, for her lever menneskene i et lite samfunn på ei øy, på godt og vondt, Ettermæle - en skildring av en vis mann - en dikter, - som har søkt etter sannheten og sett virkeligheten, - i stort perspektiv og i alle motsetningene i menneskelivet ...

Ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese bøkene om igjen snart, - når mørketida igjen er over oss.

Fins denne på norsk? Jøss. Lurer på hvilke flere som er der ute av norsk Balzac. Han er god.

Olav Duun skrev på nynorsk med sterkt innslag av namdalsdialekt. Jeg er såpass gammel at jeg ikke har store problemer med mange av disse gammel(ny)norske ordene han brukte i bøkene sine.
Det som kjennetegner Duun i stor grad etter min mening er hans store menneskekunnskap. Han gjorde menneskene han skrev om levende.
Det er spenningen mellom hovedpersonene, via dialoger, tanker og handlinger som griper meg så sterkt. I Medmenneske er det selvsagt Ragnhild som fascinerer meg aller mest. Og det er den første delen - Medmenneske - som er den beste delen av trilogien etter min mening.
På samme måte blir tiden han skrev i levende for leseren. En brytningstid, mellom det gamle og det nye. Gårdslivet - med skildringa av ungfolket - og gammelfolket - motsetningene og dilemmaene - det vonde mot det gode - den indre og ytre kampen - kan man få vekk det vonde ved å gjøre noe ondt selv?
Kan man drepe det vonde med øks?
Ah, dette skildrer Duun på en så genial måte, etter min mening.
Han moraliserer ikke. Personene hans blir levende i hans skildringer, på godt og vondt.

Det er lenge siden jeg leste Duun nå. Denne utgaven min, som er en gigantbok fra Aschehoug fra 1991, la jeg i sin tid inn selv, og skannet inn omslagsbildet også, siden jeg ikke fant denne utgaven fra før på bokelskere.
Jeg fant på nytt fram boka igjen i dag, for det var blitt lenge siden sist, - og jeg fant blant annet et sitat på side 137 jeg hadde glemt å skrive ned her, som er et meget godt eksempel på skildringa til Duun:

"Det var no òg så makelaust til kveld: ein kom beint utor langvarige regnvèret og mørkre, utor trevekes trollvèr og ut i dette lyse, ein kunde bli ståande og seie sommarkveld med seg sjøl. Ein kunde plystre. Just dette var det som mana otten fram. Vère kan bli så vakkert at ein ottast for storm. Tale, mor hans, hadde gått og sagt med styggvère stod på: - Takk gu' for det her vère, de. Utan slikt fanns her ikkje godvèr. Evig godvèr er en umulig ting, pla ho seie, har de levd i evig lykke nokon gong?"

Jeg observerer her nå at jeg er den eneste bokelskeren som "følger" denne boka.
Antagelig har jeg lagt den inn selv, for snart 6 år siden, fordi jeg ikke fant akkurat denne utgaven blant Olav Duuns bøker på bokelskere. Og antagelig er det slik at det er bare jeg som får opp denne utgaven når jeg søker på bøker av Olav Duun.
Nå blir spørsmålet mitt, er det virkelig slik at det er bare jeg som har denne utgaven av Medmenneske, Ragnhild, Siste leveåre og Vegar og villstig, utgitt av Aschehoug i 1991 her på bokelskere?