Bokelskere.no

I think about how the passing of time makes everything seem less real.

That's a fear when someone you love dies, isn't it? Especially if you're only young when it happens, you might worry that over time you'll stop being able to picture them properly. Or that the sound of their voice will merge into other voices, so that you can no longer be sure how it was they sounded.

Billions of years ago exploding stars sent atoms hurtling through space and we've been recycling them on Earth ever since. Except for the occasional comet, meteor, some interstellar dust, we've used exactly the same atoms over and over since the Earth was formed. We eat them, we drink them, we breathe them, we are made of them. At this precise moment each of us is exchanging our atoms with everyone else, and not just with each other, but with other animals, trees, fungi, moulds -

Nanny Noo made nice food. She is one of those people who tries to feed you the moment you walk through the door, and doesn't stop trying to feed you until the moment you leave. She might even make you a quick ham sandwich for your journey.

I felt sick a lot of the time, and once or twice I actually was sick. This was difficult for Nanny Noo too, because if she couldn't solve a problem through the stomach - like with a bowl of soup or a roasted chicken or a slice of Battenberg - she felt out of her depth. One time I spied her standing in the kitchen, hunched over the untouched dishes and sobbing.

But there are different kinds of madness. Some madness doesn't act mad to begin with, sometimes it will knock politely at the door, and when you let it in, it'll simply sit in the corner without a fuss - and grow.

«Enten hodeplagg eller hodeslag.» Først var håret haram, etter hvert ble det brystenes og rumpenes tur, og deretter ble hele kvinnekroppen upassende. Dermed måtte damene gå rundt med en posete uniform i form av en spesiell kåpe kalt manto. En nabodame fortalte hvordan en dame med chador til og med hadde stukket henne med nåler da hun gikk ut i bare skjørt og bluse, selv om hun hadde hodeplagg.

Men verst av alt var kameleonmenneskene, som kravlet rundt på hvert hjørne. Plutselig hadde nabodamen med miniskjørt forvandlet seg til en dydig kvinne med chador. Hun var medlem i matstyret i nabolaget og beordret andre rundt. Det hadde ikke gått lang tid før kvinner ble beordret til å dekke håret. Det ble sagt at kvinnehåret strålte av noe som var haram og opphissende.

For moderskapet er ikke bare en rolle i forhold til egne barn. Det er en tilstand, en tilstand av konstant beredskap overfor andres behov.

Den dype, folkelige motstanden mot likestilling kan ha en svært rasjonell begrunnelse: Likestilling gjør at det ikke er noen hjemme.

Alt henger sammen med alt, og i tillegg ofte parvis, som et komplisert matematisk regnestykke med to streker under lyden av bakluka som til slutt skal smelle pent igjen, uten at man må sette seg på den, eller bruke slegge.

Det er mye i barns liv som er lærerikt, som provokasjoner, konflikter og kampen om innflytelse og makt. Om alt over middels ubehagelig blir til mobbing, robber vi barna for et viktig læringsområde.

Før bodde vi i en blokk ute i skogen. Hver vinterferie forsvant alle de norske naboene i Volvoer med matchende skibokser, og kanskje en liten tilhenger med fjellutstyr for de mest ambisiøse. Og vi satt igjen med alle innvandrerne. En hel uke var Alex, Bilal, Sohail, og Latif konger i bakken.

Av og til har man halen høyt til værs og synes det er gøy å være annerledes. men innimellom har man snarere halen mellom bena. Halen min var klistret helt inntil buken da jeg tuslet inn til Per og fortalte at jeg visstnok var bipolar. «Det vet jeg vel,» sa han. «Du er jo helt sprø. Det var derfor jeg ansatte deg.»

Enhver sosiolog, medie- eller litteraturviter vil nå ile til og fortelle meg hvordan dette henger sammen: Svarte (sosiologene sier nemlig "svarte") kan kalle seg selv negre, det er en del av deres identitetsbygging. Men hvite får ikke lov å si det, for da er det diskriminerende. Avsenderens posisjon betyr nemlig alt. Og det er jo artig stoff, og sikkert riktig, sett fra en akademisk synsvinkel. Men det er upraktisk. Det blir fort Babels tårn av slikt.

På nettet er det teksten som rendyrkes, for det er bare ordene på skjermen som er synlige. Kanskje de er skrevet av en som ingen ville snakket med på en fest, en som er direkte frastøtende, eller som i hvert fall er feil i alder i forhold til en selv. På nettet er de skjult bak forhenget. Budskapet klinger rent og klart, fordi det ikke blir forstyrret av fysisk nærvær.

Ordet neger, som har eksistert på norsk siden 1700-tallet, er blitt tabu i mange miljøer. Da Sylfest Lomheim var direktør i Språkrådet, erklærte han at ordet var nøytralt og ikkediskriminerende, men han møtte motbør. Det skal hete svart, eller «afrikansk utseende». Men nå tar svarte tenåringer neger-ordet tilbake, og attpåtil med humør.

Vi må slutte å være så redde for å si noe galt hele tiden. Det eneste vi oppnår med å forby såkalt diskriminerende ordbruk, er å skape berøringsangst. Jo reddere folk er for å si noe feil, jo mer unngår de å omgås folk som er annerledes.

Konklusjonen må bli at alt kan spøkes med. Unntatt det som sårer meg personlig, så klart!

Hvor ble det av helvete, egentlig? Helvete, som gjør ord som skyld, straff og soning meningsfylte? Det forsvant, det ble feiet ut av moderne prester, engasjerte humanetikere og radikale pedagoger. Slike som min venninne. Helvete er borte og kommer aldri tilbake. Det samme gjelder samvittigheten, skyldfølelsen og skammen. Man vet virkelig ikke hva man har før det er vekk.