Bokelskere.no

Religion var historier mennesker hadde funnet på for å forsøke å finne årsaker til helt naturlige fenomener.

Også kvinner var tiltenkt roller under et angrep, og et belte med eksplosiver kunne alle benytte for å angripe fienden. I alle fall ville det sørge for at du ikke ble tatt som krigsbytte, med den grusomme skjebnen som kunne tilfalle en fanget kvinne.
De styrendes tanker ble de styrende tanker. Fremmedkrigerkonene i kalifatet svelget med hud og hår det de ble servert. Det var haram å stille spørsmål ved vedtatte sannheter.

Ryktene fløt i alle retninger. Rykter kunne drepe, eller de kunne gi livet tilbake. Osman kjente folk på alle sider. Han fikk ulike versjoner av en historie, analyserte brikkene, la til sitt. Den evnen var smuglerens viktigste valuta.

Osman hadde tjent store summer på å føre krigere inn, nå kunne han tjene penger på å redde dem ut.

Barn er født mennesker. Først og fremst søker de mennesker. Barnehjernen er sosial fra begynnelsen. Allerede de første leveukene begynner den å lagre forventninger, mens mødrene skiller ut hormoner som styrker evnen til å gi omsorg, nærhet og oppmerksomhet.

Typene Aisha beundret, var alle i PSTs søkelys, et sted Islam Net ikke ville være.
Styret diskuterte saken hennes. Stort fokus på niqab nå ville gi kritikerne blod på tann, noe som i ytterste konsekvens kunne føre til et niqab-forbud, fryktet de. I så måte kunne Aisha skade både «niqab-saken og muslimenes sak». Styret vedtok å ikke støtte Aisha offentlig.
En i styret tok henne for seg. «Det er trist at du får kritikk,» sa han. «Måtte han som rev av deg sløret, straffes.» Men Norge var ikke klar for niqab, forklarte han, nordmenn aksepterte ikke folk som var annerledes, la han til. Inshallah fikk de snart en mer inkluderende holdning.

Når Sadiq snakket med vanlige syrere, oppfattet han at de var drittlei jihadister som kom for å føre sin krig hos dem. Brutale, arrogante og ubehøvlede kom de med vaner fra europeiske storbyer eller fra en overklassekultur i Gulfen for å skape sin egen stat, en Guds stat på jord. Hos dem.

Elektrikeren fra Aleppo seilte opp på nød og elendighet og bidro til at krigens hjul ble holdt i gang ved å smugle stadig flere jihadister inn i Syria.

Ekstremismen kom senere, jihadismen kom senere, våpnene kom senere. Først var drømmen om frihet.

Fryktens rike, ble landet kalt. For mange syrere var redselen blitt en del av kroppen, umulig å skille ut eller bli kvitt. Den var en del av åndedrettet, av hjerteslagene, den hadde satt seg i hodet, i magen, i blikket. Den lå i dypet av sjelen din. Og jo eldre du ble, desto reddere var du.

Somalierne i Oslo håndhevet en streng æreskodeks. Folk fulgte med på hverandre. Selv om Sadiq hadde studert et par år i Saudi-Arabia, var flytende i klassisk arabisk, og dermed høyere utdannet enn de fleste av sine landsmenn, ble han sett på som en som ikke holdt islam høyt nok i hevd. «Han tror han er norsk,» sa de bak ryggen hans. Mange unge var mer praktiserende og tolket Koranen strengere enn generasjonen før.

En tynn sølvtråd av høst hadde spunnet seg rundt trærne i oppkjørselen, og fasaden var tatovert av skyggene fra dem. Gresset langs bygget var høstskarpt i fargen, som om det lyste litt ekstra før forråtnelsen og frosten ville sette inn.

Evolusjonen har designet oss til å skrike hvis vi blir forlatt. Til å lage så mye lyd som mulig, sånn at stammen skal komme tilbake til oss.

"Hvordan er det mulig? sier filosofen. "Han er en av de snilleste menneskene jeg noensinne har møtt."

Hun vet det. Hun vet det. Så spørsmålet tvinger seg frem, gjør det ikke? Har hun gjort han usnill og ugod og utro?

Fundamentalismen er den religiøse lederens store fristelse. For jo mer forkynneren kan markere sikkerhet og styrke, jo mer som er absolutt og sikkert, desto sterkere blir forkynnerens myndighet. Desto større blir makten i hans eller hennes hender.

Fornuften er på rolig marsj videre, og vi kan hele tida etterprøve den, der den går kritisk prøvende fra det vi vet til det vi gjerne vil vite.
Jeg foretrekker det. Jeg liker ikke de som romantiserer den enkle tro, de gamle sannheter.

Det var bøkene som viste meg veien. Ikke før hadde jeg lært å lese, før jeg skjønte at jeg kunne lukke våre foreldre og hele den pinsevennlige verden ute når jeg gikk inn i en bok. Der var de maktesløse.

Når den troende er redd for å miste sin tro, er det ikke så mye av frykt for helvete eller håpet om en himmel. Det er frykten for å miste fotfestet her og nå. Frykten for hvordan det vil bli ikke å ha en gud å være redd for eller beundre, elske og drømme om. Noen forblir lykkelige i sin tro så lenge de lever, andre kjemper, men kommer seg aldri løs. Våre foreldre slet.
Også det arvet vi. Og uansett hva vi har lært og forstått av religionens vesen, av kristendommens egenart, av dens kjerne og budskap, så forblir den først og fremst våre foreldres fortsatte nærvær i våre liv.
Og vår forbannelse.

Så selvopptatte frelste mennesker kan bli! Så begeistret for seg selv og sin troslykke, så overbevist om at det har gjort dem til fabelaktige mennesker! Uten å nøle postulerte de enorm toleranse, kjærlighet og omsorg, uten en motforestilling snakket de med ustoppelig glød om alt det de hadde gjort og betydd, hvordan de hadde spredd sin glade kristentro som et glitter over sine bekjente, sin familie og vennekretsen. Uten å vike en millimeter fra gullstandarden forkynte de sine moralske dommer, uten å se hvor fjernt de var fra virkeligheten. De trodde seg fri fra all synd. Uforstående stirret de på dem som trakk seg unna, som ikke orket deres selvgodhet.

I femti år prøvde jeg å glemme den seks år gamle Håkon. Det gjorde for vondt å kjenne på barndommens angst, skam og ensomhet. Kjenne smerten til den lille gutten fra dypet av meg selv. Jeg levde derfor som best jeg kunne, på mange måter et rikt og verdifullt liv. Men alltid med en ironisk distanse til alt som hadde med min religiøse oppvekst å gjøre. For mange kunne jeg nok fremstå som gåtefull. For eksempel hvis de hadde hørt meg en varm sommerdag i Oslomarka syklende og syngende på ord som for meg var befriende: «Jeg er så glad jeg ikke er frelst, jeg er så glad jeg ikke er frelst ...»
Hele livet har jeg slåss. I barneårene og den tidlige ungdomstida for å bli det jeg trodde alle de andre i menigheten var. Så begynte kampen for å finne min egen vei; hva er det som er sant i mitt liv? Gjennom studier, arbeid og terapi bygget jeg opp et livsfundament.