Bokelskere.no

Det frosne ansiktet fulgte meg. Det skjulte sporene av en selvfølelse som var knust av bebreidelse og skam, og en kropp som ikke var i synk med seg selv, ødelagt og svak.

Hvert år den samme begynnelsen, den samme slutten: En fargesprakende himmel, refleksjoner av gult og grønt og rødt i hvite fjellsider. Tanken på at sånn skal det være for alltid, her skal jeg stå sammen med ungene mine og peke ut i vinternatta, fortelle at sånn var det også da jeg var liten, at uansett hva de ville oppleve i livet, så tviler jeg på at noe er vakrere enn dette, Hemsedal på nyttårsaften.

Hva tenker du når du husker, når du plutselig skjønner. At han du har ledd med, åpnet deg opp for, han du har delt de fineste stundene med, som du har stolt på, og satt så pris på, og som du har trodd bare ville deg godt, når du skjønner at dette mennesket ikke lenger er det mennesket, men et monster som har prøvd å ta livet ditt , som har tatt livet av en felles venn.
Hva tenker du når du innser at dette faktisk har skjedd? Når det som var godt ble ondt? Når alt du trodde var sant, ble falskt?

Da tenker du at alt du har er deg selv.
At du ikke lenger kan stole på noen.

Før var søvnen alltid tom. En livbøye i enden av dagen jeg kunne strekke meg mot, som reddet meg fra motgang og furtenhet, kjærlighetssorg og sinne, som ga meg hvile og nye krefter. Men i koma var søvnen et skrekkammer som spant og vokste i tid og rom. Sansene mine var like sylskarpe som i våken tilstand: Jeg visste hva som skjedde - husket de ulike scenarioene jeg ble kastet inn i.

Med en maskingeværsalve spredte de bitene i puslespillet vårt. Og, når vi brikke for brikke skal sette det sammen igjen, vil det ikke lenger være det samme. Det er noen som vil mangle i bildet, det vil bare være oss to der, men vi vil oppta all plassen. Hun vil være med oss, usynlig. Det er i øynene våre man vil kunne lese hennes tilstedeværelse, i gleden vår vil hennes flamme brenne, i årene våre er det hennes tårer som renner.

For sionistene var det viktig å styrke forståelsen for at Palestina var jødenes «hjemland». Hva mente de når de snakket om «hjemlandet»? Forestillingen om Eretz Israel, det talmudiske Israel, er hentet fra jødenes viktigste samling av hellige skrifter: Talmud. Det er ulike syn på hvor de talmudiske grensene går. En vanlig tolkning er å regne følgende område til Eretz Israel: Hele Sinai og et område langt sør i Egypt. I øst hele Jordan og en stor del av Saudi-Arabia, Kuwait og deler av Irak. I nord hele Libanon, deler av Syria og deler av Tyrkia og i vest Kypros.
Historikeren Benny Morris skriver at i årene etter første verdenskrig krevde de sionistiske lederne retten til en stat, et «Stor-Palestina», som omfattet alt land vest for Jordanelva og et 3-4 mil bredt belte øst for elva og Wadi Araba, samt Libanon opp til Litanielva og områder langs elva.
Landsfaderen Ben-Gurion har også ved flere anledninger uttrykt at Israel måtte omfatte mer enn det historiske Palestina. I boka Eretz Israel in the Past and in the Present, som han var medforfatter for, hevdes det at landområdet hvor den jødiske staten skal ligge, går fra Al-Arish i Egypt til Tyr i Libanon.

Israel var også en nordisk utpost, en sosialistisk inspirert velferdsstat. Akkurat som i Norge hadde sosialdemokratene den politiske makten. Båndene de første fagforeningsbesøkene knyttet mellom norsk LO og Histadrut har holdt helt til i dag.
Mens de fleste fagforeninger i verden er organisert nedenfra som kamporganisasjoner, er Histadrut dannet ovenfra, av sionistiske strateger.

Den jevne Israel-turist opplever Israel som et moderne, velfungerende samfunn, der hun guides rundt i kystbyene og til de historiske attraksjonene. I virkeligheten er Israel ekstremt splittet. Bolig- og arbeidsmarkedet er blant de mest segregerte i verden.

Jeg hadde hørt at mange orientalske jøder følte seg som annenrangs innbyggere i Israel, men aldri fått det så tydelig presentert som her.
Også Israels president Reuven Rivlin, kjent for sine positive holdninger til den palestinske minoriteten, har ofte uttrykt bekymring for dette. I en tale på Herzliya-konferansen i 2015 sa han:
«Israel er raskt på vei til å bli et stammesamfunn sammensatt av fire grupper - sekulære jøder, religiøse sionistiske jøder, ultraortodokse jøder og arabere.» I den samme talen påsto han at alle gruppene «frykter hverandre og er fiendtlige til hverandre». President Rivlin har mottatt dødstrusler for sin kritikk av regjeringens minoritetspolitikk.
Israel er et «stammesamfunn» der etniske, religiøse og politiske grupper står mot hverandre. Men det er også et klassesamfunn, og klassemotsetningene blir stadig skarpere.

Som okkupasjonsmakt hadde Israel fra 1967 hatt plikt til å ta ansvar for den okkuperte befolkningen, noe som ble en betydelig budsjettbelastning. Etter 1993 måtte palestinerne som «selvstyrte» overta kostnadene. Dette sparte Israel for store utgifter. Den amerikanske Clinton-regjeringen ble så begeistret for Israels «fredsvilje» at den styrket økonomien ytterligere ved å gi en rekke ekstrabevilgninger de påfølgende årene.

Jøder har, som tilhengere av andre religioner, skapt mange myter om seg selv. Myten om at de er Guds utvalgte folk har provosert mange, særlig kristne. Myten om at Gud ga dem Eretz Israel, som omfatter dagens Palestina og deler av Libanon og Jordan, Det hellige land, har blitt brukt som argument i diskusjonen om hvem som har retten til Palestina.

For mange palestinere hadde Oslo-avtalen skapt håp. Men i stedet for forbedringer, opplevde de at undertrykkelsen og ydmykelsene økte. Israel brøt nesten alle løftene i avtalen. Ingen flyktninger hadde fått komme tilbake, tallet på bosettere økte kraftig, og palestinske hus som sto i veien for sionistiske planer, ble revet.

Theodor Herzls mål var en stat der jøder kunne søke trygghet fra vold og antisemittisme. Benjamin Netanyahu drømmer om å bygge en militært overlegen stat der kapitalistiske gründere skal få kapitalen til å vokse og ekspandere og gjøre Israel til et av verdens ti rikeste land. Resultatet av drømmen har blitt en aggressiv militærstat med store sosiale spenninger, dårligere leveforhold for folk flest og større ulikhet mellom fattig og rik.
Det er langt mellom Herzls og Netanyahus drømmer.

Jeg snakker ikke bare om politikk når jeg ser på hva som har gått galt, men om språket, om kulturen, om noe som kommer fra et sted dypt innenifra, troen på at man virkelig er det utvalgte folket. Israelerne tror virkelig at de har en rett til å gjøre akkurat som de vil. Og etter holocaust er dette trekket blitt mye sterkere. Disse verdiene lever sterkt hos israelerne. Og Israel overser omgivelsene.

Etter at israelske styrker i 1948-krigen hadde fordrevet 750 000 palestinere og tatt eiendommene deres, fryktet myndighetene erstatningskrav. Ved å ta imot like mange jøder fra arabiske land laget den israelske regjeringen et kreativt regnestykke. Siden Irak konfiskerte all jødisk eiendom, kunne staten Israel gjøre det samme, konfiskere all palestinsk eiendom. Irak kunne la være å betale erstatning, men da trengte heller ikke Israel å betale erstatning. Israel og Irak hadde "byttet befolkninger", men de irakiske jødene var rasende. Skulle deres formuer betale for palestinernes tap? Jødene fra Irak ble jo hentet og "brakt hjem" frivillig, mens palestinerne motvillig ble fordrevet fra sine hjem. Utgangspunktet var helt forskjellig.

Barna traumatiseres og er sengevætere til langt opp i tenårene. Befolkningen på Gazastripen ser at det er Israel som ødelegger sementfabrikkene og bomber næringslivet 50 år tilbake i tid, for så å nekte innførsel av byggevarer. Dette er en villet politikk. Det fremstår som ondskap.
Folket snudde seg ikke mot Hamas slik israelerne håpet. I stedet har hatet mot Israel vokst til nye høyder. Å tvinge en befolkning i kne er en underlig investering i sikkerhet. Det er de sinte som ikke har noe å miste, som blir farlige naboer.
Israelere flest lever i troen på at landet deres er det eneste demokratiet i Midtøsten med en moralsk og rettferdig hær. Israel var et levende demokrati - innenfor den grønne linjen. Og Israel er et reelt demokrati så lenge du er jødisk. Men Israel har to ansikter. Det ene er det moderne Tel Aviv, high-tech-industrien, forskning på høyt nivå, demokratiske institusjoner og en absolutt fri presse. Det andre ansiktet er okkupasjon, hard undertrykkelse, kontrollposter, fengsling av barn og kollektiv avstraffelse av et annet folk.
I mange år hadde jeg vært mest opptatt av det vakre og gode Israel. Som israelere flest hadde jeg ment at bildet av det stygge Israel var overdrevet, og at folk som ville landet ondt, snakket om okkupasjonen hele tiden. Nå så jeg selv okkupasjonen på nært hold og ble som alle andre opprørt. Gaza-krigen hadde vist meg et styggere Israel. For meg som journalist er det jobben min å vise urett. Men hvordan skulle jeg balansere mellom det gode Israel og det stygge Israel? For fantes det egentlig et helt klart skille?

Hvorfor Israels marine skyter mot uskyldige fiskere i småbåter, er ubegripelig, og fremstår bare som terror. Fordi Hamas styrer Gaza, skal fiskerne blø. Sikkerhet er argumentet den israelske regjeringen alltid bruker, men var det en investering i sikkerhet å gjøre livet til over en million palestinske naboer så miserabelt som mulig? Jeg forstår ikke logikken. Men igjen - politikken i Midtøsten drives ikke av en fornuft og en logikk vi europeere kjenner oss igjen i. Credoet på begge sider er: Når vi lider, skal dere også lide.
Hamas er ingen demokratisk bevegelse som vil det beste for sin befolkning. Islamistene har vist at de først og fremst sørger for sine egne støttespillere. Hvor stor oppslutning islamistene har i Gazas befolkning, har vært vanskelig å måle, siden mange ikke tør å si at de misliker eller hater Hamas.

Jeg er ett av de få mennesker av min generasjon som var tilstrekkelig opptatt av den kubanske virkelighet til å dra og oppleve den - uten invitasjon, og svært sulten da jeg ikke hadde flere penger igjen, ettersom jeg kategorisk avslo å ta imot en brødbit fra en regjering som skjøt politiske fanger.