Bokelskere.no

Han lærte meg at mangel på kunnskaper og mangel på intelligens ikke var det samme. Det første var det mulig å gjøre noe med om man hadde litt tålmodighet og var villig til å jobbe hardt. Og det siste? «Nei, da går det åt skogen uten kart og kompass.»

Ingen skal la onde mennesker bestemme hva slags liv du skal ha.

Gjerningsmennene eller kvinnene forsvarer ugjerningene sine ved å legge skylda på barna. De truer og skremmer. Så når det gjelder tilgivelse, så dreier det seg først og fremst om at den mishandla skal tilgi seg selv. Tilgi at en var så liten at en ikke kunne gjøre noe fra eller til, tilgi at en ble sinna på dem som gjorde en vondt, samt tilgi at en ikke var helt perfekt. Der ligger veien til sann tilgivelse. Først da kan en slippe taket i det hatet en føler mot de overmektige overgriperne – for deretter ikke bry seg mer om dem. De fortjener ikke min oppmerksomhet.

For om en fortsetter å hate, så vil en binde seg til den en hater og aldri bli fri.

Å tilgi er å gi opp håpet om at det som var kunne være annerledes. Det er å akseptere fortida for det den var, og bruke dette øyeblikket og denne tida til å hjelpe seg selv med å komme videre.

Hun var et grunnleggende aktivum for enhver velgjørende organisasjon: formuende, med masser av tid, og fullt og helt besjelet av den vestlige, humanistiske tankegangen om at bare forbrytere, minoriteter og flyktninger ble behandlet ordentlig, ville de behandle andre like ordentlig tilbake.

Who controls the present, controls everything.

Øynene var en palett av vissenbrunt, som en åpning i jungelkrattet rundt barndommens landsby, fulle av mystikk og ubesvarte spørsmål. Varme som palmetrær i ettermiddagsheten.

I Rendalen hører en sjelden uttrykket «før og etter Kristus», og ingen taler om den julianske kalender. Her heter det «før og etter elgjakta». Dersom en kjent politiker eller kulturperson gjester bygda, kan det nok komme både 10 og 12 tilhørere. Men holdes det et foredrag om elgjakt, kommer det 200!

Stjernene på himmelen er til for alle dem som strever og har det tungt. De blinker til de forkomne for å gi dem nytt mot.

En ting er uomtvistelig sikkert: Alle som blir misbrukt seksuelt som barn, vil få store psykiske problemer som følge av dette – før eller seinere. Hvor alvorlige problemer en får, avhenger av hvor nær gjerningsmannen eller -kvinnen en sto, hvor lenge misbruket varte, og om det er vold og trusler involvert i tillegg. Dessuten hvor sterk en selv er som person. Jeg tror de fleste forstår dette.

En av følgene av å bli seksuelt misbrukt er at selvtilliten blir borte. En tror en er mye mindre verdt enn alle andre, at en ikke er verdt noe i det hele tatt, en tror at alle andre er sterkere enn en sjøl. De voksne gjør jo det de vil med en, uansett hva en vil sjøl. Det er ikke noe en kan gjøre for å forhindre at det vonde skjer. Denne følelsen forfølger en gjennom livet. En føler seg alltid underlegen, uansett hvor mye en sliter med å late som en ikke er det. Når en i voksen alder kjemper mot noen som på ulike vis vil en vondt, eller som bare er uenige, så kjennes det som å slåss mot mammuter.

Gjennom dager og måneder og år var det èn ting som holdt meg oppe og som jeg kjempa desperat for: det var å overleve. Ikke bare i fysisk forstand, men også som et menneske med hjerte og vettet i behold.
Og jeg klarte det! Ved siden av oppreisningen jeg fikk ved at jeg aldri gjorde mine egne barn noe vondt da de var små, så er dette at jeg overlevde det største jeg har fått til i livet. Ondskapen til mamma og pappa ødela meg ikke, selv om den skada meg aldri så mye.

Seksuell mishandling, da ofte i sammenheng med vold, er trolig den viktigste årsaken til alvorlige psykiske lidelser.

Den lille gården lå slik til at når månen skinte på den om natten, så den ut som den var av sølv. Derfor ble den kalt Silverstuen.

Nicky var et fenomen i det stygge huset, hvor veggene sugde opp eimen av kastebevissthet og det ubestemmelige innholdet av de evig boblende kjøttgrytene. En ener i en støyende, etnisk fargeorgie.

Al-Hadra, området innenfor og utenfor, i flere dagsreisers omkrets, hadde vært slik siden Gud skapte jorda. Fordi folks liv i stor grad var preget av vansker og prøvelser som følge av regnet som aldri kom, og karavaner som uteble, og med det prisstigning på mel, sukker og lin, var de blitt såpass vant til dette livet at de ikke ventet seg noe bedre. Hvis det ble trangt av folk på jorda, så måtte noe skje. Som oftest var døden en sikker løsning på problemet. Døden i form av plyndringstokt eller strid, som ofte oppsto som følge av uoverensstemmelser om beitemark og vann, eller i form av sykdom som brøt ned folk og dyr. Det var døden som skapte balansen som gjorde folk i stand til å fortsette å leve, og hvis noen av mennene var trette av død og ikke kunne eller ville drepe hverandre, så drev den innstendige, sterke trangen til å reise som kom med karavanene dem til å dra uten større forberedelser eller forutgående planlegging. Da de var reist, var det litt bedre plass på jorda til dem som ble igjen, og livet gikk videre.

"Beduiner har kort lunte," sa amiren, "som en stormsky som rister av seg regnet og drar videre. Hvis man overlater dem til seg selv, tar de kål på hverandre."