Bokelskere.no

Kornåkrene brer seg utover, kjemper om plassen med bolighus, idrettsanlegg, butikker og industribygg. Den mektigste motstanderen, E6-en, er i ferd med å få overtaket. Nå danner den et stort, sammenhengende sår i landskapet, veien kaster seg hit og dit, som et flokete kaos av ledninger. En veistubb her, ei rundkjøring der, provisoriske løsninger for å få trafikken til å flyte, mens maskinene jobber med å forvandle den frodige åkerjorda til flat asfalt.

Da var det nesten så lufta var laget av et tynt lag glass. En kunne bare hevet neven og banka forsiktig ut i ingenting, og den ville ramla ned på bakken i knuste skår.

Og da hjertet sviktet han som 73-åring, husker jeg at jeg tenkte det kunne skyldes at det var blitt for trangt om plassen der inne.

Akkurat nå trenger jeg å være et sted der lufta får nok plass.

Jeg visste om alle hans dårlige sider, og han visste om mine. Hadde tilpassa oss hverandres vaner og personlighet, som et lappeteppe som består av ulike farger og mønstre, men likevel henger sammen og utgjør en ufravikelig enhet.

På innsida åpenbarer det seg et helt eget samfunn som det ikke går an å distansere seg fra. Jeg elsker det. Seksåringer som stolt viser fram ei løsna mjølketann, sjenerte barn som danser med full innlevelse når det settes på musikk, små mennesker i ekstase over at de får lære om dinosaurer, eller fordi de klarer å stave et nytt og vanskelig ord - fine øyeblikk serveres på samlebånd.

Det finnes et sted hvor tida går saktere. Hvor verden føles langt unna. Et sted hvor pulsen senkes og lufta er ren og klar. Hvor det i blant kan være så stille at du nesten hører lyden av øyelokkene dine som klapper mot hverandre når du blunker.

Jeg er 25 år. Eier egen leilighet. Venner og slektninger har begynt å hinte om at det er på tide med barn, og selv om jeg ikke engang er sikker på om det er lærer jeg skal være, forventes det at mitt neste mål er å få fast ansettelse. Samtidig sørger regningene på kjøkkenbenken for at brua tilbake til studenttilværelsen har begynt å morkne. Jeg setter opp ting som råkostkvern, salatbestikk og steketermometer på ønskelista til bryllupet. Forstår betydningen av ord som fullkasko- og delkaskoforsikring og har antirynkekrem klemt inn blant krukkene på badehylla. Jeg innser at jeg nå står med begge beina godt plantet i det blomsterbedet som heter voksenlivet, og kjenner at grunnen her er mye hardere og mer kompakt enn den fuktige, formbare jorda jeg tidligere tråkket rundt i. Veien videre ser ut til å være bestemt.

Ikke alt vi erkjenner kan endres. Men ingenting kan endres før vi har erkjent det.
James Baldwin

Ideen med ungdom innebar slik jeg så det en viss entusiasme over livet, eller kanskje et visst opprør, det hele i følge med en i hvert fall vag følelse av overlegenhet overfor den generasjonen man var kalt til å erstatte; jeg hadde aldri i mitt indre følt noe slikt.

Tidligere jobbet Hansen i psykiatrien, men der var det visstnok så mange gærninger at han bestemte seg for å bli politi i stedet.

Stå aldri i veien for en politihund. Gå til siden eller stå bak den, men aldri foran. De blir utrivelige om du forstyrrer dem på jobb. De dytter snuten sin oppi baken på deg, og er de i riktig dårlig humør, setter de tennene i deg. Sparker du til en politihund, risikerer du tre års fengsel.

Fred i Groruddalen avhenger av fred mellom religionene. Det er ingen hemmelighet at det har etablert seg ulike religiøse grupper i Groruddalen som har tatt med seg problemer fra hjemlandet. Særlig mellom ulike muslimske grupper har det tidvis vært ampert.
Stovnerpolitiets strategi om å satse på forebygging og etterretning gjelder også her. De går i dialog med moskeer, synagoger og kirker, og de deltar på kulturdager og festivaler. Noen ganger inviterer politiet til temakvelder på Stovner politistasjon. Av og til megler de i konflikter.
Før kom politiet inn i konfliktene etter hvert som de ble avdekket. Nå prøver politiet å komme inn tidligere, slik at uroligheter ikke forverrer seg.

Politiskolen fikk høgskolestatus i 1992, og utdanningen fikk en større vekt på teori og forskning. Dagens politibetjenter har fullført videregående skole og et treårig høyskolestudium. Mange politifolk har studietillegg, og noen har mastergrad. Å ha fem til seks års høyere studier er ikke lenger uvanlig for en ung politibetjent. Norge har en av de høyest utdannede politistyrkene i verden. Moderne politifolk har studert, reflektert og teoretisert, slik som akademikere på universitetet.
Politihøgskolen er en attraktiv skole. I perioden 2011-2016 økte antall søkere til politiutdanningen med nesten 70 prosent. Stadig flere kvinner blir politi, også dem med minoritetsbakgrunn. Kvinneandelen på Politihøgskolen nærmer seg 50 prosent. Karakterkravet for å komme inn på studiet ligger på rundt fem i snitt. I tillegg kommer praktiske opptaksprøver som stiller krav til fysiske og psykiske evner.
Inn kommer en generasjon politibetjenter som har vokst opp med internett, sosiale medier og likestilte kjønnsroller. De er flinke, flittige og opplyste.

Ingen forskere har klart å bevise intuisjonen. Forskere har skannet hjernen, de har skannet kroppen, de har søkt med verdens mest moderne og avanserte utstyr, uten hell. Forskningen viser ingen funn. Det betyr ikke at den ikke finnes. Intuisjonen er en følelse.
Følelser kan være overbevisende, veltalende og forførende. Selv om de noen ganger farer med løgn og er basert på åpenbare misforståelser, bør de ikke ignoreres.

Før stilte politiet seg opp i gatene med skjold og batonger når det var slåsskamper og opptøyer på gang. Det var blitzerne på den ene siden og politiet på den andre.
Nå prøver politiet i større grad å forebygge. De finner lederen og initiativtakeren til det potensielle bråket. De kjører hjem til vedkommende, ringer på og spør om det er sant som ryktene sier, at han har tenkt å slåss eller lage utrivelige tilstander. Da vet lederen at han er sett, og at politiet har tenkt å følge med. Roer lederen seg, roer resten seg. Strategien omtales som "dialoglinjen" og er typisk for norsk politi. I stedet for å rykke ut med fem politibiler når slåsskampen er i gang, rykker de ut med èn bil for å drive forebygging.

Themsen snor seg langsomt, som en lat meitemark, gjennom den snille naturen i Sør-England og ville bli ytterst forskrekket om den kom ut for et stryk eller noe så voldsomt som en foss. Sammenlignet med de store floder på verdenskartet er Themsen bare som en bekk å regne.
Londons historiske elv begynte faktisk som bi-elv til Rhinen! For 10-12000 år siden kunne man gå tørrskodd over Nordsjøen - og det som i dag er Den engelske kanal var Rhinens utløp til Atlanterhavet.
Men etter som vannet steg og England sank - man opplevde nemlig begge deler - ble det en åpning mellom Nordsjøen og Atlanterhavet. Sjøen brøt til slutt gjennom den siste sperringen, der vi skulle få Dover på den engelske siden og Calais på den franske siden. Dermed var England endelig blitt en øy, og Themsen en elv som renner for egen regning og er seg selv nok.
Det har seg nemlig slik at Londom holder på å gå under.
Hovedstaden ved Themsen synker og forsvinner i havet, år for år. Det er ikke noen øyeblikkelig fare, kanskje - men det er bare spørsmål om tid. Noen få tusen år.

Så lenge det inngås blandende ekteskap, vil det også eksistere kulturkollisjoner, og så lenge ekteskap går i stykker og ender i skilsmisser, vil det også bli utkjempet kamper om foreldreretten. Midt i all denne forvirringen og de sosiale forandringene må vi sørge for at barna blir hørt, og at de aldri blir berøvet sin frihet.

Vi afghanere er vant til å bruke lang tid før vi stoler på noen. Kanskje skyldes det alle krigene våre eller kulturen. Om vi møter nye folk, observerer vi dem på avstand i lang tid og blir kjent med dem, og om de gjør seg fortjent til det, begynner vi å stole på dem. Med nordmennene, ble det sagt, var det motsatt. De ga deg full tillit fra første dag, ingen forbehold. Hvis du ikke gjorde noe galt, fikk du beholde den tilliten, men hvis du en dag brøt den, ville de trekke den tilbake, og det for alltid. Kanskje var det derfor jeg fra første øyeblikk ble tatt med ut på tokt, med våpen, ammunisjon, kart, GPS og alt tenkelig dyrt utstyr liggende fritt tilgjengelig i bilen, uten at jeg noensinne fikk høre noe "den bør du ikke røre" eller "du burde ikke vært her nå".

Oss tolker imellom ble det sagt at nordmenn kunne være slitsomme å jobbe med, de ville arbeide hardt og var bedre i engelsk enn tyskere og kroater. Snart merket jeg imidlertid at de behandlet oss med en respekt jeg ikke var vant til. Kroatene trakterte oss profesjonelt og distansert, men kunne skjelle oss ut og snakke vulgært, og amerikanerne snakket til oss med den nedsettende betegnelsen "terp", som slang for interpreter, men skandinavene kalte oss tolker på sitt eget språk og tiltalte oss ved navn. Det virket som om nordmennene dessuten hadde brukt litt tid på å sette seg inn i afghansk kultur, og de var interessert i å snakke med oss og lære mer. Jeg la merke til at mange av dem hadde med seg en bok, som de leste hvis det ble lang ventetid ute på et oppdrag, og det hadde jeg aldri sett hos kroatene. Om vi skulle ut i felten, kom norske sjåfører bort og håndhilste.
"Hyggelig å møte deg, jeg ser fram til å jobbe med deg!"
I bilen begynte de straks å spørre deg ut, nysgjerrige. Slik ble det interessante diskusjoner på vei ut på oppdrag. Jeg husker en norsk sjåfør, han var 21 år og fortalte åpent at han hadde kjæreste, og det hadde broren hans også. For meg som afghaner var dette eksotisk, for oss var det forbudt å ha kjæreste før man var gift. En annen gang ble jeg sittende og snakke med en nordmann om prisnivået i Norge. Blant oss afghanere ble det sagt at nordmenn var de rikeste i verden, de hadde det beste utstyret, og tolkene deres, ble det sagt, fikk spise den samme maten som dem og drikke så mye Red Bull de ville, men når rikdommen kom på tale, pleide nordmennene å si at de bare var vanlige folk, og at Norge var et så dyrt land å leve i at de ikke var rike. Sjåføren jeg ble kjent med, fortalte til og med at han delte leilighet med broren for å spare penger.