Bokelskere.no

Mitt første møte med Carin Gerhardsens forfatterskap. Hun skriver bra og lettlest med godt driv hele veien; jeg tror jeg har funnet meg en ny krimforfatter å koble av med!
Boka forteller ikke bare én sørgelig historie, men flere. Disse historiene griper inn i hverandre og får fatale følger. Samtidig blir man mer og mindre godt kjent med personene det gjelder, både jobbmessig og på det personlige plan. Alle har sitt å bale med, hemmeligheter og relasjoner som ikke alltid kan eller bør tas fram, ting fra fortiden som burde ha blitt snakket mer om og fått lov til å bli bearbeidet mer. Det er triste skjebner for mange mennesker her i denne boka.
Jeg ser at hun har skrevet tre bøker til, som jeg må prøve å få med meg.

Poenget var jo ikke at man må spise det som smaker grusomt bare fordi det smaker grusomt likesom man skulle imponere med å ha gjort seg selv vondt, en slags selvskading eller snobberi. Nei, heller det at man venner seg til det som først virker tungt eller trasig ved stadig å vende tilbake til det og prøver igjen, prøver kanskje litt hardere, prøver kanskje noe nytt, ja, at man gir seg selv litt motstand eller kanskje endog mye motstand i den tro at det vil virke oppløftende. Som sagt foraktet jeg løk da jeg var en unge (erm, kanskje er jeg det ennå, hm...), og jeg hatet sopp, kunne ikke fordra det, samt mye annen mat som hjortestek og andre retter jeg nå vil regne som lekkerbiskener. Idag setter hobbiten i meg stor pris på å ta en liten helgalunsj bestående av sjalottløk og sjampinjong stekt i rikelig med smør. Nåvel! ikke akkurat sunt, men smaken min har endret seg (jammen sa jeg smør!), den har modnet; smaken modnes, den utvikler seg og er forhåpentligvis alt annet enn statisk. Rasputin skal visstnok ha gjort seg selv immun mot gift ved å ta inn små mengder gift daglig. Sammenligningen er kanskje litt uheldig, jeg vil jo ikke mene at klassisk litteratur er å regne eller likestille med gift, men kanskje er det noe i det allikevel. En stadig eksponering: da kan man overleve det. Jeg føler jeg har tapt noe hvis en bok ikke gir meg noe som jeg ikke allerede har funnet andre steder eller med mindre den gjør dette noe klarere eller i det minste sterkere enn det var før.

Ja, det er jeg enig med deg i.
Silvia Henriksdóttir har skrevet ei bok som jeg syntes det var vanskelig å legge fra meg før jeg hadde lest den ut.

Hun er født i Norge, og het da Silvia Henrikka Hansen. Men hun vokste opp på Færøyene, og visste ingenting om sin tidligste barndom, eller om sin egentlige familietilhørighet. Derfor får vi følge henne i hennes første minner og opplevelser fra hennes liv sammen med moren og adoptivfaren. Som voksenperson gjør hun mange undersøkelser for å få vite sannheten om hva moren hennes har gjort i fortiden, og oppdager stadig mange nye ting om seg selv og sin familie på farssiden i Norge. Hun får vite at hun har flere norske brødre, som er mye eldre enn henne selv.

For å nøste opp alt som har med farsfamilien å gjøre, tar hun turer til Norge for å bli kjent med sine brødre og sin norske familie, og for å få vite noe om sin ukjente far, som døde rett etter at hun selv ble født. Og det er alt som skjedde i hennes tidligste barndom som ofte opptar henne, som driver henne til videre undersøkelser, men som også gjør henne fryktelig sliten og utmattet. For hennes mors nye mann, som skulle bli hennes adoptivfar, begynte tidlig å misbruke henne seksuelt. Og moren hennes vil slett ikke snakke om fortiden. Så hva er det hun skjuler?
Når det seksuelle misbruket endelig kommer opp for menigheten de tilhører, opplever hun at stefaren får tilgivelse og blir tatt inn i varmen, mens hun selv skal måtte finne seg i å fortsette å godta ham som farsfigur.

Men som voksen vil hun ikke lenger ha stefarens navn. Hun vil ta sin egentlige fars navn tilbake. Hun vil tilhøre sin farsfamilie i Norge. Men det er ingen enkel operasjon. Papirhaugene vokser, og hun blir sendt fra den ene etaten til den andre, og ingen ser ut til å kunne hjelpe henne med å bli kvitt navnet Olsen. På Færøyene gjelder en adopsjon som en endelig handling. Hvis man vil bli kvitt navnet til den som har adoptert, kan man ikke få tilbake sitt opprinnelige navn eller familie.
Til slutt finner hun ut at hun faktisk er norsk statsborger. - Og kanskje løsningen finnes der?
Dette er en sterk og personlig historie om en sterk kvinne, som vil finne ut av sin fortid, og som vil leve sitt eget liv.

Så du avfeier alle tanker om å utvikle seg og "utvide sin horisont"? Selvsagt skal man finne glede i det man leser - livet er jo ingen botsøvelse -, men tror du ikke det er mulig å lære seg å like tyngre litteratur? Siden du bruker mat for å poengtere det du mener, så la meg spinne videre: Man må lære seg til å like oliven og vin, må man ikke? Ved Teutatis, jeg likte ikke engang løk da jeg var liten! og hver dag var en fest hvis vi besøkte Burger King. Idag har jeg vanskelig for å stappe slik mat i meg.

Jeg hadde hverken lest Richard II eller The Merry Wives of Windsor (hvor Falstaff har hovedrollen) før jeg begynte på Henry IV. Det er nok ikke nødvendig. Men kanskje vil man finne større glede i dramaene eller forstå mer av dem hvis man leser dem kronologisk; selv føler jeg imidlertid at jeg ikke gikk glipp av noe eller at noe stod igjen uforklart eller ufullstendig. Kanskje er det også en fordel å gå rett i strupen på hendelsene, heh, jeg er ikke sikker. Jeg så dog Orson Welles filmatisering The Chimes at Midnight før jeg leste stykket, som foruten å være en helt ypperlig film også gir en noe å kretse rundt og forholde seg til når man leser.

Child of God

Blood Meridian,
or the Evening Redness in the West
The Sunset Limited
The Road
- Outer Dark

No Country for Old Men

(Cormac McCarthy)