Høyst uoriginal diktbok, har jeg skrevet i notatene mine. Og jeg må bare stole på det, for jeg kan ikke huske noenting av denne. Videre: Lytte etter verden i en gravid kvinnes mage (det er verden), å, hvor klisjé er ikke det? Bare se på dette maleriet med tittelen L'Origine du monde. Verdens opprinnelse. Malt i 1866 av Gustave Courbet. Verden og kvinnekroppen, kom igjen da, vi vet det.
Jeg har også skrevet ned et sitat fra boka: "[...] veien har ingen ende // for veien er målet [...]" med notater i margen om hvor dølt det er å for hundrede gang lese dikt om hvordan det er slik at livet er en reise og at reisen er viktigere enn selve målet. Jeg er enig, men jeg trenger ikke å stadig vekk få høre at sjokolade er godt. Jeg vet det. Jeg vet det så godt at selv denne sammenligningen jeg nettopp foretok meg virker teit fordi det er så opplagt (reisen som målet) at det er unødvendig (sjokoladesammenligningen).
herr Larsen kødder du heter du Larsen nei nei Westfal-Larsen alt dette e greit Vest e falt men du heter Larsen nei Westfal Wollert? Dankert? oæ for dokker bryter eg Streiken! uanset
Med all respekt til de som allerede har svart i denne tråden, men det finnes vel ikke noe bedre svar på spørsmålet enn Don Quijote? Makan til ridder, mannfolk og diktersjel! Og han går helt av skaftet! Igjen og igjen! Og han følger den høviske ridders evige kodeks, som aldri har eksistert, men han følger den likevel, den stabeisen! en drømmer, forvillet av romaner, den første romantiker kan man kanskje si, han handler av godhet men i en verden som er ond. Og det er deilig lesning, hver side, hvert innfall, hver bidige læresetning som jo høres så riktige ut selv om de er fjollete og ute av tiden, for god for sin tid (for god for enhver tid, kanskje), likesom mannen selv og hele hans prosjekt. Og Sancho Panza da! Nei det er en fornøyelig bok.
Men et svar er tross alt ikke et sitat. Sitater kan man tilsynelatende ikke lenger slette.
Underlig. Hvorfor skal vi ikke kunne slette sitater som vi selv legger ut? Særlig forstår jeg det ikke siden vi allerede hadde denne muligheten. Jeg delte et sitat igår som jeg rett etterpå oppdaget hadde blitt delt av en annen Bokelsker, så jeg ville fjerne det for rimelighetens skyld, men neida. Hm!
Det finnes ingen kunst som ikke ved å negere, rommer det momentet som det støter fra seg.
Er ikke dette mulig lenger? Jeg finner det iallefall ikke. Synes å huske at når man trykket på "rediger" så skulle det der være en knapp for "slett".
The French have a phrase for it. The bastards have a phrase for everything and they are always right. To say goodbye is to die a little.
Jeg hadde også mitt første møte med Gert Nygårdshaug med "Mengele Zoo", og må bare si at jeg opplevde det samme som deg. Gert Nygårdshaug er for meg en spennende forfatter, som bruker mye fantasi, men kobler det sammen med historiske fakta, naturvern og (tildels skremmende) framtidsvisjoner.
- Så da vil jeg anbefale deg å gå løs på "Himmelblomsttreet" og "Afrodites basseng". Disse tre bøkene hører nemlig sammen og er en trilogi.
Lykke til!
I like bars just after they open in the evening. When the air inside is still cool and clean and everything is shiny. The first quiet drink of the evening in a quiet bar -- that's wonderful.
I was as hollow and empty as the spaces between stars.
[S]he joined Kelly at the drinks table, which was lined with Jim Beam bottles, Oreo cookies, glasses, and ice.
"Two coffees please," Madeleine said, smiling. "And my husband would like some apple pie with a slice of cheddar cheese on top."
They went to a café for breakfast. Leonard was on his best behavior, pulling out her chair, buying her a Paris Match from the newsstand, offering her a brioche from the basket.
The speed with which he left the railways office and went about buying provisions for his trip was like that of someone making a getaway. He bought bottled water, mandarins, a chocolate bar, a package of biscuits, and a hunk of strangely crumbly cheese. He still ahdn't had lunch, so he stopped at a restaurant for a bowl of vegetable curry and parathi.
Throughout this discussion Mitchell busied himself with buttering toast and dropping cubes of raw sugar into his teacup. It was important to scarf down as much toast as possible before the waiters stopped serving.
The restaurant on the corner, catering to backpacker tastes, served banana pancakes and hamburgers made from water buffalo.
"Saltwater taffy is always pastel," he commented. "Why is that?"
This time Heidi didn't respond at all.
"You know what I think it is, Heidi? I think pastels are the palette of the seashore. I'll take these pastel green ones, which are the color of dune grass, and I'll take some pink ones, which are like the sun setting on the water. And I'll take these white ones, which are like the sea foam, and these yellow ones, which are like the sun on the sand."
He brought all four bags to the counter, then decided to atke a few other flavors. Buttercream. Chocolate. Strawberry.
At a resturant across the street Mitchell ordered a carafe of restina and a plate of feta cheese and olives, not even trying to speak a few words of Greek, just pointing.
They wandered the narrow beehive streets, listening to the muezzins' emotional cries, and drank bright green glasses of mint tea in the town square.