Bokelskere.no

Ja, og det at ei bok "treffer" så godt, det skjer neimen ikke hver gang man går løs på ei bok...

Jeg er så enig med deg! Den traff meg også, og handlingen i boka kan virkelig si oss mye om hvordan det føles å bli gammel.
Har nettopp lest ut boka på engelsk, og følte for å si noe om den og har skrevet en liten bokomtale her.
En herlig bok, med mange fine karakterer i.
Jeg anbefaler den også på det varmeste!

Pageturner!
Glad for at jeg leste denne boka på engelsk. Den passet meg perfekt akkurat nå.
Sirkuslivet i gamle dager ble levende (og var tildels tøffe og nådeløse greier) gjennom denne boka, og menneskene og dyrene som tilhørte sirkuslivet ble også levende. Dvergen Walter, elefanten Rosie, August og Marlena, gamle Camel og uncle Al og mange, mange flere... Selvfølgelig er boka også ispedd litt kjærlighet, en god del komplikasjoner og sjalusi. Det tilhører jo livet, - også sirkuslivet!
Men det som tiltalte meg mest, var den gamle jeg-personen, hovedpersonen på over nitti, som lever livet sitt på et gamlehjem, der han ikke helt trives, og stadig oppfører seg provoserende og eksentrisk. Han drømmer seg tilbake til fortiden, og alt han har opplevd den gangen han var ung.
Hvor gammel har han egentlig blitt? Hvor gamle har egentlig barna hans blitt? Hvordan skal han huske og gjenkjenne alle sine etterkommere når de kommer på besøk? De lever jo sine liv helt andre steder, er opptatte med sine egne ting, helt uavhengig av ham... - Hvilket år er det? Han gjenkjenner ikke seg selv i speilet. Den gamle, inntørka gubben stemmer ikke med det bildet han har av seg selv.
Slik blir vi kjent med gamle Jacob Jankowski, gjennom de minnene han har og det livet han nå lever på gamlehjemmet. Jeg kan ikke la være å få sympati for ham. Vi møter også sykepleieren Rosemary, som jobber på gamlehjemmet, og som behandler gamle Jacob med respekt og kjærlighet.
Her er mange gode dialoger, som virker troverdige på meg. Småhumoristisk og spennende om "gamledagers" sirkusliv.

Denne boka kan faktisk gi yngre mennesker litt innsikt i hvordan det føles å bli gammel. Gamle mennesker er fremdeles unge innvendig. De har levd et langt liv. De har opplevd mye, og de kan fortelle mye fra livet sitt, hvis de får muligheten til det. Det er viktig at vi snakker og kommuniserer med gamle mennesker med innlevelse, og ikke behandler dem som umælende, senile pasienter som bare venter på å dø. Kanskje kan yngre mennesker ha noe å lære av det de kan fortelle også?
Boka er lettlest på engelsk, men er sikkert helt okay å lese på norsk også.
Anbefales!

Nei, man fortjener ikke å bli lest bare fordi man har skrevet en bok og noen har den liggende.

Jeg er visst seint ute med å lese denne boka (har lenge hatt den liggende på vent), og har ikke helt lest den ut riktig ennå, men liker alt det du skriver om den, og jeg er så enig, så enig, så ENIG med deg, Rose-Marie!
Nydelig skrevet, innsiktsfullt, herlig, trist og skremmende diskriminerende om forholdene mellom de svarte og hvite menneskene i Jackson, Mississippi på 60-tallet. - Ja, det er jamen godt at verden har gått videre siden den gangen, iallfall når det gjelder segregeringslovene.

Barnepiken av Kathryn Stockett må anbefales på det varmeste av meg også.

Mye vakkert ja, men også mye vondt. Jeg vred meg i pine hver gang han skildret volden, og de brutale, detaljerte slåsskampene. Jeg kunne godt ha unnvært slike beskrivelser. Og jeg tok meg noen pauser fra boka noen ganger der. Men vi vet jo at slik smerte, brutalitet og ondskap også finnes der ute i virkeligheten. Så da behøver det ikke nødvendigvis alltid bare være negativt at slikt også blir skildret i bøker, som deler av en historie.

Gregory David Roberts kan kunsten å holde meg som leser fast med historiene sine, og det er jo blant annet derfor vi leser bøker!
- Og vi får håpe at det kommer flere bøker fra hans hånd.

Jeg har nå endelig fått lest ferdig denne tykke boka, og sitter nå her og prøver å fordøye alt det den inneholder. Det er neimen ikke lite!

Dette er India på godt og vondt. En skikkelig overveldende røverroman, en fantastisk historie om å leve og overleve, om å kjempe seg videre i livet, om å søke friheten, og om å finne ekte vennskap og samhold.
Boka inneholder det meste av alle sider ved livet, når man har forlatt det "normale" livet man en gang hadde, med familie og barn, og sklir ut i tøffere forhold, der de sterkeste og smarteste overlever. Tøffe fengselsforhold, mafiagjenger, narkotikalangere, bordeller, slumliv og landsbyliv i India. Fra India til krigssituasjonen i Afghanistan, med alle klanene som kjemper om makta der, samtidig som de kjemper enten for eller imot russerne. Lengsel etter meninga med livet, lengsel etter noe det er verdt å kjempe og leve for. Lengsel etter noen å bry seg om. Tøffe menn har også mange forskjellige følelser...
Her blir vi kjent med mange mennesker vi blir glad i og føler sympati for. Mange gode dialoger. Se bare på alle sitatene som mange har funnet det bryet verdt å skrive ned fra boka! - Og selvsagt er boka også krydret med noen kjærlighetshistorier.
Jeg er ikke spesielt glad i å lese detaljerte beskrivelser av hvordan menn ødelegger hverandre med sadistisk tortur og i brutale slåsskamper, gjengslagsmål og krigssituasjoner, men kan levende tenke meg at dette også er temmelig nært opp til virkeligheten i miljøene som blir beskrevet i boka.

Enig med deg i det meste av det du skriver om Shantaram og forfatteren Gregory David Roberts. Ja, han er en god forteller, han har absolutt en behagelig stemme, og han er en tøffing (det måtte han vel være, som faktisk gikk inn og levde i slummen i Bombay), og man får et sterkt inntrykk av at han virkelig må ha opplevd temmelig mye av det han skriver om i boka si.
Jeg har ikke brukt fullt så lang tid på å lese disse sidene som deg, - har vel brukt ca. 2 uker på alle de 910 sidene, og såpass med tid føler jeg at jeg trengte.

Ja, Shantaram er ei bok som nok kommer til å "forfølge meg" ei tid framover, det er jeg sikker på!