Bokelskere.no

Det er helt i orden å tvile, det er der alle fremskritt begynner.

Det var sannelig god grunn til at mennesket var det eneste dyret med evnen til å rødme.

Hvor mye ville ikke verden forandres hvis vi alle rettet blikket mot stjernene en stund hver kveld og viet en tanke til universets uendelighet. Verden er et mysterium, men vi tar den så for gitt og er blitt så vant til den at vi helt har glemt å undre oss.

Bak alle store oppdagelser og fremskritt ligger viljen til å innse at det man hittil har trodd, ikke har vært riktig, og at man må tenke annerledes.

Jeg lurer på hva som ville skje hvis det ble helt slutt på alle TV-sendinger et par ukers tid, og at det samtidig ble umulig å drikke alkohol. Da ville jo de som ikke gikk og hengte seg med en gang, bli nødt til å tenke over hva som foregår i det minste.

Jeg tror det farligste er når folk skyver ansvaret over på andre og slutter å ta stilling og gjøre noe selv.

For i likhet med spilt vann går det aldri an å ta tilbake det man en gang har sagt og gjort.

Hver gang han hadde nådd et etterlengtet mål, viste det seg alltid at det bare var et nytt startpunkt. Det var umulig å komme til noe endelig mål. Det fantes bare ett mål, og det var livets slutt. Og når man hadde nådd så langt, var det meste for sent.

Det var en del av alderdommens tyranni at man hadde så god tid til å tenke på fortiden.

Aldring var ikke noe annet enn en langtrukken lidelse. Et fremmed ansikt stirret mot henne i speilet. Som ved et trylleslag var ungdommens forventninger blitt forvandlet til alderdommens skuffelse.

Livet. Et lite glimt mellom to evigheter.

Bare ved å utfordre de sannheter og oppfatninger som tas for gitt, har vi mulighet til å lære noe nytt.

Alt det vi kaller vårt jeg, er et resultat av det vi har tenkt. Og det vi tenker, det blir vi.

Det var som om alle menn i dyre dresser var klonet fra samme stamfar. Så fort en mann fikk snakke om sin vellykkethet, glemte han det han hadde vært opptatt av bare et øyeblikk tidligere.

Det var ikke alltid så lett å være enslig. Det var umulig å si om det var kulturelt betinget eller ikke, men et eller annet sted i det menneskelige mysterium virket det som det lå et grunnleggende behov for forening med et annet menneske. Kroppen talte sitt tydelige språk. Etter måneder med ensomhet tagg den om berøring.

Og tid er en underlig ting. De fleste av oss lever bare for den tiden som ligger foran oss. Om noen dager, noen uker, noen år. Et av de mest plagsomme øyeblikkene i alle menneskers liv er antagelig når det går opp for oss at det er mer å se tilbake på enn fram til. Og når tiden ikke ligger foran en lenger, må man finne andre ting å leve for. Minnene, kanskje.