Bokelskere.no

Tiden har ingen lengde eller bredde. Det det kommer an på, er hva som skjedde mens tiden gikk.

I am not the measure of creation. This is beyond me, this fish

Whoever hath her wish, thou hast thy Will,
And Will to boot, and Will in overplus;
More than enough am I, that vex thee still,
To thy sweet will making addition thus.
Wilt thou, whose will is large and spacious,
Not once vouchsafe to hide my will in thine?
Shall will in others seem right gracious,
And in my will no fair acceptance shine?
The sea, all water, yet receives rain still,
And in abundance addeth to his store;
So thou, being rich in Will, add to thy Will
One will of mine, to make thy large Will more.
  Let no unkind, no fair beseechers kill;
  Think all but one, and me in that one Will.

sonette 135.

Jeg har fremdeles til gode å møte en som vil behandle meg som sin jevnbyrdige. Som et medmenneske - det er alt jeg ønsker, ikke noe annet enn det.

Hele landsbyen var bestyrtet. Noen hadde dristet seg til å bryte den tidløse kaste-kjeden, det var nødt til å straffe seg raskt.

I think I could turn and live with animals, they are so placid and
self-contain'd,
I stand and look at them long and long.
They do not sweat and whine about their condition,
They do not lie awake in the dark and weep for their sins,
They do not make me sick discussing their duty to God,
Not one is dissatisfied, not one is demented with the mania of
owning things,
Not one kneels to another, nor to his kind that lived thousands of
years ago,
Not one is respectable or unhappy over the whole earth.

There was life outside the church. There was much that the church did not include. He thought of God, and of the whole blue rotonda of the day. That was something great and free. He thought of the ruins of the Grecian worship, and it seemed, a temple was never perfectly a temple, till it was ruined and mixed up with the winds and the sky and the herbs.

BENVOLIO
By my head, here comes the Capulets.

MERCUTIO
By my heel, I care not.

Unless she would come to him, he must remain as nothingness. It was a hard experience. But, after her repeated obliviousness to him, after he had seen so often that he did not exist for her, after he had raged and tried to escape, and said he was good enough by himself, he was a man, and could stand alone, he must in the starry multiplicity of the night humble himself, and admit and know that without her he was nothing.

Jeg undres alltid over den vekten mange av de jeg møter legger på religionen. Hvor viktig troen er. Hvor sikre de er - eller har vært. Det er et spørsmål jeg aldri synes å komme til bunns i. Enkelte konfronterer meg med å si: - Kanskje det er fordi du ikke tror - eller har trodd dypt nok selv, Laila?

Om du dør i sengen din eller en naturlig død på sykehuset, selv om du er en viktig imam, vil du kun være død. Koranen og haditene sier derimot at om du dør på slagmarken, vil du gå direkte til Paradis. Da er du martyr og slipper unna dommedagen - ingen fører noe regnestykke over ditt liv - du går direkte til himmelen! Tenk det, Laila! Allahs Paradis! Og vet du, det er mange Paradis, det beste går til martyrene - direkte under Allah. Og der venter det 72 jomfruer. Vanlige mennesker får bare èn jomfru - men en martyr får ene og alene 72 jomfruer.

Makten hos en predikant er stor, og hvem som kontrollerer hva som blir sagt, hvordan ting blir sagt og tolket, eller om noen kontrollerer i det hele tatt, er ikke alltid like åpenlyst.

Under slike seanser slår det meg alltid hvor kritisk den vanlige pakistaner er til Vesten, først og fremst USA. Samtidig ligger en dyp fascinasjon under. Hvis den amerikanske ambassaden åpnet opp dørene for immigranter, ville hele Pakistan stå på trappene. Da ville de fleste kastet det de hadde i hendene for drømmen om et bedre liv i USA. Likevel florerer den underliggende kritikken.

Jeg ville bare gjøre noe nyttig - være med på noe som gav mening. Livet fyltes opp med noe. Venner og tidsfordriv. En større mening.