"Hvem vil helst låse tankene våre", ja, - se det er nettopp det store spørsmålet...
Denne siste boka til Unni Lindell, med korte krimnoveller, er veldig bra!
Kan nesten minne litt om Roald Dahls berømte og raffinerte kort-krim-noveller. Jeg sier nesten litt Roald Dahlsk, for fremdeles er nok Roald Dahls raffinerte krimnoveller enda litt mer makabre, artistiske og raffinerte enn disse, - det skal noe til for å slå de gamle korte krimfortellingene hans...
Men altså:
Overraskende bra er disse novellene fra Unni Lindell i høst!
Fint for de med liten lesetid. Hver novelle er fort gjort å lese ferdig!
L'automne, déjà! - Mais pourquoi regretter un éternel soleil, si nous sommes engagés à la découverte de la clarté divine, - loin des gens qui meurent sur les saisons.
L'automne. Notre barque élevée dans les brumes immobiles tourne vers le port de la misère, la cité énorme au ciel taché de feu et de boue. Ah ! les haillons pourris, le pain trempé de pluie, l'ivresse, les mille amours qui m'ont crucifié!
Et je redoute l'hiver parce que c'est la saison du confort!
The marathon is a form of demonstrative suicide, suicide as advertising: it is running to show you are capable of getting every last drop of energy out of yourself, to prove it… to prove what? That you are capable of finishing. Graffiti carry the same message. They simply say: I’m so-and-so and I exist! They are free publicity for existence.
Do we continually have to prove to ourselves that we exist? A strange sign of weakness, harbinger of a new fanaticism for a faceless performance, endlessly self-evident.
Ikke alle fra muslimske land er muslimer, og ikke alle muslimer er aktive muslimer. Noen klarer også å bli eks-muslimer, selv om dette ikke er lette valg å gjøre for de det gjelder. Både fordi de kan bli utstøtte fra miljøet de har vært i, og fordi de kan få trusler (til og med dødstrusler) fra både venner og slektninger.
For meg føles det helt feil å opprette grunnskoler på grunnlag av tro, uansett om det er kristne, muslimske, katolske, hinduistiske, jødiske eller andre slags skoler basert på tro. Det blir også helt feil å kalle små barn kristne, jødiske, katolske, hinduer eller muslimer, så lenge de er altfor unge til å forstå hva det vil si å tro, hva en religion er, og er altfor unge til selv å kunne ta et standpunkt om de vil tro på en religion, eller om de velger å ikke tro på en religion i det hele tatt.
Barn som vokser opp med foreldrenes tro tredd nedover hodet på seg, og attpåtil går på en skole som er basert på nettopp denne religionen, har i realiteten svært få muligheter til å gjøre egne livssynsvalg.
Slike skoler (og eventuelle barnehager basert på en spesiell tro) skaper segregerte grupper, og er ikke akkurat med på å skape integrering og fellesskap.
There are all kinds of beauty in the world, thank God, though ugliness is homogeneous. . . . But for a greatness of beauty I have never experienced anything like New Mexico. As those mornings when I went with a hoe along the ditch to the canyon, at the ranch, and stood in fierce, proud silence of the Rockies, or their foothills, to look far over the desert to the blue mountains away in Arizona, blue as chalcedony, with the sagebrush desert sweeping gray-blue in between, dotted with tiny cube-crystals of houses: the vast amphitheater of lofty, indomitable desert, sweeping round to the ponderous Sangre de Cristo Mountains on the East, and coming up flush at the pine-dotted foothills of the Rockies! What splendor! Only the tawny eagle could really sail out into the splendor of it all.
Helt klart.
Jeg er skeptisk til religiøse skoler. Det blir feil vei å gå.
- Uansett hvilken religion det handler om, så skaper slike skoler grupper som segregeres fra det jeg vil kalle "normale" skoler. Eller fellesskapsskole som du kaller det.
Undervisning, kunnskapsformidling og skolering bør være så nøytralt som mulig når det gjelder religion og livssyn.
Både barnehagebarn og skolebarn har rett til å vokse opp uten å bli påprakket en spesiell religion fra de blir født. De har rett til å lære å tenke selv.
Ja, at den sittende regjeringa er positiv til privatskoler har jeg fått med meg.
Det er klart det er forskjell.
Og jeg vil jo si at det er positivt hvis det virkelig er slik at mange muslimer begynner å tenke selv istedenfor å sitere koranvers og gå i moskeen...
Heldigvis har vi noen modige ex-muslimer som står fram. De risikerer jo livet. I koranen står det at frafalne skal straffes og drepes. Og mange muslimer tar dette helt bokstavelig.
Min mening er at tro (overtro) og misjonering ikke er noe som skal prakkes på elevene i skoletida. Tro og livssyn er noe som tilhører privatlivet.
Men alle bør lære om trosretninger og livssyn (etikk og moral) i en historisk, kulturell og sosial sammenheng, selvsagt.
Vel, om ikke disse islamske skolene er rene koranskoler slik de er kjent for å være i den islamske verden, så bygger de jo på den samme ideologien.
Dessuten skrev Kari Vogt høyere oppe på den samme siden følgende:
" Tre islamske barnehager - de eneste i sitt slag i Norge - er i drift med til sammen 190 barn i alderen tre til seks år."
Jeg mener fortsatt at dette er uheldig for integrasjonen av muslimske barn.
Men som sagt, det kunne være interessant å vite hva som skjer i dag med skoler som bygger på en spesiell ideologi, om dette fremdeles får godkjenning av myndighetene...
I denne boka fra 2000, 2.utgave 2008, skriver Kari Vogt følgende (side 226):
... "i desember 1999 ga departementet grønt lys for søknaden om islamsk grunnskole for 500 barn. I 1998 hadde departementet godkjent søknaden om en islamsk videregående skole, Urtehagen Friskole."
Det vil si skoler med stor vekt på koranundervisning og opplærling i islamsk levemåte.
Det betyr at barn allerede på slutten av 90-tallet ble indoktrinert med islam på skolen.
Dette mener jeg er betenkelig.
Er dette en av grunnene til at vi i dag ser flere og flere muslimske jenter som bruker hijab, og flere og flere jenter som også dekker seg til med niqab og burka?
Etter min mening er dette noe som ikke burde bli mer og mer vanlig i Norge. Dette fremmer ikke integrasjon. Tvert imot: Resultatet blir mer og mer segregering.
Er det noen her som har greie på hvor mange islamske skoler (koranskoler) som finnes her i landet i dag?
All of the activities here have a surreptitious end-of-the-world feel to them:... these joggers sleepwalking in the mist like shadow's who have escaped from Plato's cave
To-morrow, and to-morrow, and to-morrow,
Creeps in this petty pace from day to day,
To the last syllable of recorded time;
And all our yesterdays have lighted fools
The way to dusty death. Out, out, brief candle!
Life's but a walking shadow, a poor player
That struts and frets his hour upon the stage
And then is heard no more. It is a tale
Told by an idiot, full of sound and fury
Signifying nothing.
Hvem tilgir noe som er så dumt sagt? Touché, Knausgård.
Reality is neither the subject nor the object of true art which creates its own special reality having nothing to do with the average 'reality' perceived by the communal eye.
Much have I travell'd in the realms of gold,
And many goodly states and kingdoms seen;
Round many western islands have I been
Which bards in fealty to Apollo hold.
Oft of one wide expanse had I been told
That deep-browed Homer ruled as his demesne;
Yet did I never breathe its pure serene
Till I heard Chapman speak out loud and bold:
Then felt I like some watcher of the skies
When a new planet swims into his ken;
Or like stout Cortez when with eagle eyes
He star'd at the Pacific — and all his men
Look'd at each other with a wild surmise —
Silent, upon a peak in Darien.
Høstens dag har ingen lengsel mer.
Da jeg leste denne på førsteåret hadde jeg mye forståelse for verket, men ikke så mye mer. Nå i ettertid har jeg lest Inferno på nytt, enda en gang Sigmund Skards utgave, og denne gangen ble jeg rett og slett fengslet og hadde vanskelig for å slippe taket. Utrolig suggerende lesning (iallfall når språket faller en mer intuitivt enn sist) takket være rytmen og en bilderikdom som kanskje mangler sidestykke i litteraturen. Det hjelper selvsagt ikke på nattesøvnen hvor skremmende disse bildene er, som man dras med av fra den ene redselen til den andre. Man skjønner hvor Hieronymus Bosch og de karene kommer fra. Og nå skjønner jeg også, likesom med kroppen og takknemlighet, hva man også av mer oppbyggelige ting kan hente ut av verket, ut av symbolikken, språket og den skjærsilden det er å lese noe som er så fortæranes flott.
C'est la vie encore!