Bokelskere.no

To understand the world at all, sometimes you could only focus on a tiny bit of it, look very hard at what was close to hand and make it stand in for the whole; but ever since the painting had vanished from under me I'd felt drowned and extinguished by vastness - not just the predictable vastness of time, and space, but the impassable distances between people even when they were within arm's reach of each other, and with a swell of vertigo I thought of all the places I'd been and all the places I hadn't, a world lost and vast and unknowable, dingy maze of cities and alleyways, far-drifting ash and hostile immensities, connections missed, things lost and never found, and my painting swept away on that powerful current and drifting out there somewhere: a tiny fragment of spirit, faint spark bobbing on a dark sea.

To lose one parent may be regarded as a misfortune; to lose both looks like carelessness.

Usaklig synsing og overgrep mot Hege Storhaug

Istedenfor å møte saklig kritikk med rasjonelle argumenter, velger enkelte kulturradikale i offentligheten å forfalle til det som tidvis har vært de progressive eliters førstevalg i møtet med motstand: Man tar i bruk hersketekniske virkemidler som latterliggjøring, usynliggjøring eller bevisst marginalisering av motstanderens budskap. Utfordringen er at når argumenters saklighet og relevans forsvinner, står bare usaklige personangrep igjen.
Et talende eksempel er forsøket på karakterdrap mot informasjonsleder for Human Rights Services (HRS), Hege Storhaug. Dette ble iscenesatt blant annet av Dagbladet sommermånedene i 2009. For Hege Storhaug er ingen rasist. Hun er en aktivist som har våget det nesten ingen andre tør i Norge: å kritisere enkelte ikke-vestlige innflytteres usiviliserte skikker og umoralske adferd, samt den multikulturalistiske snillismens naivitet. Den slags gjør man ikke ustraffet i dagens meningstrange Norge.
At Storhaugs bøker ikke alltid blir strålende mottatt, er i og for seg en redelig sak. Det som derimot ikke var redelig, var hvorledes debattredaktør i Dagbladet Marte Michelet 10.september forsøkte å tilintetgjøre Storhaugs betydelige bidrag til den høyst nødvendige moderniseringen av innvandringspolitikken. For å unngå sementeringen av en ny ikke-vestlig stønadsavhengig underklasse, må man tenke nytt. Her kan deprogressives naive tro på multikulturalismen trenge en dose realitetsorientering. Dette har Arbeiderpartiet etter hvert innsett og bidrar nå med en høyst nødvendig innstramming.
Michelet bedrev derimot en sladderjournalistikk, av det slaget som ynder å bevisst fordreie virkeligheten, videreformidle ondskapsfulle rykter, spre sladder og henge ut personer uten at en eneste rettsak har avgjort skyldspørsmålet. Storhaug har aldri sagt at all innvandring ødelegger Norge slik Michelet påsto i artikkelen der hun usmakelig antydet at alt rakner for Storhaug, at hennes tid er forbi, at hun kommer til å bli sittende fast i et hjørne, at Human Rights Services driver med tvilsomme metoder og at sympati for FrP gjør at ingen andre partier vil samarbeide med HRS.
For alle visste at somaliske Amal Adens politianmeldelse av Storhaug og HRS ble henlagt på grunn av mangel på bevis. Ingen endelig uttalelse forelå dessuten fra myndighetenes side. Kritikken mot Storhaug besto følgelig av usivilisert synsing som åpenbart hadde til hensikt å svekke troen på hennes troverdighet og integritet. Først når full og objektiv informasjon foreligger, kan man med rette anklage den ene part som beviselig har gjort enkelte feil. Før det bør tvilen komme tiltalte til gode. Dersom kravet om multikulturalistisk toleranse reduseres til å bli en kynisk hersketeknikk for å tvinge motstandere i kne, er maktmisbruket et faktum.
Det er klare paralleller mellom den massive forhåndsdømmingen i Storhaug-saken og rasistanklagene fra et samlet mediekorps i dagene etter Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken i 2007. Ikke en eneste domfellelse eller rapport ble lagt på bordet, likevel tillates en hatsk injurierende vendetta mot Hege Storhaug og Human Rights Services i mediene. Det er automatisk synd på somaliske Amal Aden som skal beskyttes og ukritisk hylles som sannhetsvitne, mens Hege Storhaug blir utsatt for den slags karakterdrap som vitner om falske holdninger.
Enten man er enig med Storhaug eller ikke, så trengs kritiske røster i Norge. For det er store mørketall i innvandringsregnskapet som mange vegrer seg for å snakke om av frykt for å bli stemplet som en intolerant rasist.

Forskjellige kulturer har forskjellige verdier. Og ulike verdier produserer ulike samfunn. Noen verdier skaper stabile stater som alle vil flytte til, andre verdier skaper dysfunksjonelle stater som millioner av mennesker ønsker å flytte fra. Slik oppstår drømmen om Europa og håpet om kanskje en gang å kunne flytte til USA; der har man hørt at alt er så meget bedre.
Så er kampen i gang for mange ikke-vestlige, ikke minst mange som kommer fra muslimske land.

Småunger passer jo som håndlangere. Det har de drevet med siden lenge før den franske revolusjon der barn formidlet beskjeder mellom de stridende parter. Unger vil jo hjelpe, det vet de som driver i barnevernet og ser hvordan norske barn sparer på brødet de får på institusjonen slik at de skal ha noe å gi mor når de kommer hjem og hun har vært på fylla og ikke spist på en stund eller savner narkotika som er hennes livs trøst, noe som den lille som aldri har bedt om å bli født ikke forstår.

Dette syntes militsgutta var festlig. - En mann trenger sex er et utsagn som er blitt godt kjent i dagens gjengvoldtekter i Europa, fra mange av de samme ikke-vestlige som har flyttet fra sør til nord. Da blir det "på'an igjen" som bergenske visesanger Jan Eggum synger, og så ruller voldtektene videre i et helt nytt land med nye kvinner å skjende.

Hele barndommen ble jeg beglodd av grønnkledde soldater med maskingevær, tynne hengslete typer som var overalt med de stikkende øynene sine, på vei til eller fra et raid der kvinner ble voldtatt og menn lemlestet.
Jeg øvde meg tidlig opp til ikke å møte blikkene deres.

Med kyndig og uavbrutt bruk av propaganda kan man innbille folk at selve himmelen er helvete eller at et ytterst kummerlig liv er det rene paradis.
Adolf Hitler

Men IS står ikke for kreasjon. Det står for destruksjon. Kvinner blir verken verdsatt eller har noen verdi, annet enn å tjene en mann. Det kommer tydelig frem gjennom de mange skildringer fra kvinner som har klart å flykte fra IS. Betydningen av befolkningsvekst og rollen som mor, overvurderes av vestlige eksperter. IS kontrollerer allerede en befolkning på åtte millioner mennesker. Det er ikke ved å føde flere barn at de blir mektige, for det er ikke mangel på innbyggere i Midtøsten. Kvinners rolle i IS er kun som et objekt. Nettopp derfor er det så bekymringsfullt at de stadig lykkes i å få vestlige til å reise til Syria, og særlig at de har blitt så perverst tiltrekkende også for unge kvinner.

Den moderne verden preges av en mangelfull forståelse for hvor forskjellige verdier sivilisasjonene faktisk bygger på. Den vestlige kulturen tror ofte at alle tenker omtrent likt og ønsker det samme. Men nettopp fordi verdigrunnlaget er så forskjellig, og fordi man av den grunn ofte ikke forstår hverandre, oppstår internasjonale konflikter.

En glitrende sivilisasjon kan forsvinne. Den kan avvikles, forfalle og råtne på rot. Historien er full av eksempler på kulturer hvis fremvekst først preges av arbeidsvilje, disiplin, et sterkt forsvar og felles verdier. Deretter følger en storhetstid med vekst og velstand. Men før den samme kulturen mister sin storhet og glir inn i fortiden med tapt glans, går samfunnet først igjennom en fase der man forveksler de gamles idealer med gammelmodighet.

Man tror menneskerettigheter kommer uten menneskelige plikter.
Men fordi nedgangstider kan gå over lang tid, - har mennesker en tendens til raskt å vende seg til en ny tilstand uten å forstå alvoret i endringene, at gatene gradvis skitnes til, at det går i roligere tempo, de kriminelle miljøene overtar som den dominerende makten der ordensmakten tidligere styrte, og befolkningen resignerer overfor sine handlingslammede politiske myndigheter og begynner å stole mer på egne sikkerhetsvakter enn på politiet. Moralen degenereres mens alle smiler selvsikkert, og man tror velstanden alltid vil vare uansett hvilke verdier samfunnet er bygget på. Det er derfor det tar tid før det går opp for tilstrekkelig mange at kulturens storhetstid er over. Den er sårt og ugjenkallelig forbi. Man har valgt det selv. Man har sovet når det var tid for å være våken.
Lenge håpet mange det beste og lot det skure og gå. For hvem vil riste treet så den råtne frukten faller til jorden? Det produserer en helvetes ubehagelig støy; og skulle en fremsynt politiker velge å riste hardt, vil han garantert aldri bli valgt inn på noe Storting igjen. Hans karriere ville være definitivt over. Hans tid omme. Ingen hadde villet høre om ham mer, mannen hadde vært dømt til undergang. Særlig hvis pressen var involvert. De elsker som kjent å knuse et synkende skip slik at det aldri kan seile igjen og for så å gå kollektivt derfra og aldri ta ansvar for tragedien som siden utspant seg.
Dette er definitivt det moderne demokratiets svøpe. Det produserer nesten ikke lenger ledere som gjør det som er nødvendig for nasjonen, men ledere som handler i samsvar med det som er opportunt for deres egen personlige karriere; - for Norges del gjerne med internasjonale håp om lekre stillinger i FN, det er jo så gjevt og i tillegg personlig lønnsomt etter endt politisk karriere.

Det må igjen bli lov igjen å fremheve det positive i den vestlige kultur slik at man ikke bidrar til å øke spenninger og følelser i befolkningen ved at nyankomne fremmede har forkjørsrett i ens egen kultur.

Da Storbritannias statsminister David Cameron nylig tok et generaloppgjør med den samme håndteringsmekanismen for innvandring, kom han med et viktig poeng: de europeiske statene må være tydelige på hvilke normer, ideer og retningslinjer som ligger til grunn for vestlig tenkning. Det må kreves at innflyttere viser respekt for dette og underordner seg det europeiske systemet, noe som er en forutsetning for at et multietnisk Europa skal fungere. Cameron påpekte behovet for en sterkere nasjonal identitet.

Nye generasjoner indoktrineres fortsatt i land som Norge, ironisk nok etter omtrent de samme propagandametodene som tyskerne brukte i forkant av og under krigen, til å gjenreise det man tydeligvis ennå ikke har fått nok av: hatet mot jødene, - bare denne gangen skjer det kyndig politisk korrekt med taler fra utenriksministre og offentlige personer.
Man leter frem alt man kan finne negativt om den jødiske stat, fremmer sin anti-israelisme som er vår tids skalkeskjul for antisemittisme, og skjuler for enhver pris hvilket hat som fyller enkelte arabiske grupperinger i regionen rundt Israel.