Bokelskere.no

Ja, du sa "hudfarge og religion".
Og jeg svarte at hudfarge ikke har noe med saken å gjøre. For det det handler om her er nemlig religion. Og det er religionen islam Hege Storhaug skriver om i boka Islam. Den 11.landeplage.
Og jeg mener fortsatt at islam er en grunnleggende intolerant lære, som diskriminerer kvinner og andre som ikke bøyer seg for denne underkuende læren.

Jeg spurte deg om du hadde lest boka? Eller om du har til hensikt å lese den?
Det svarte du ikke på.
For å diskutere innholdet i ei bok, hadde det vært en fordel om man faktisk har lest den boka som skal diskuteres.

Forresten, siden du nevner TJOMLID:
Et interessant svar til TJOMLID her:

Importert voldtektsrisiko
Ikke-nordmenn er sterkt overrepresentert blant voldtektsmenn. Skal vi heller snakke om «den norske voldtektskulturen»?

Publisert den 30. jan 2016, kl. 10:00 av
Kjetil Rolness
Helgekommentaren

REAKSJONENE på gruppeovergrepene i Köln og mange andre byer fulgte et forutsigelig mønster. Rasister og høyrepopulister fikk bekreftet det de visste: Sånn er muslimske menn. De går løs på kvinnene våre. Flerkultur er en katastrofe. Deportasjon nå!  
Antirasister og feminister fikk også sin bekreftelse: Sånn er menn. Over hele verden, her hjemme også. Vi kjenner oss igjen! Objektivisering, netthets, julebordtafsing, russevoldtekter. Alt tegn på kvinnefiendtlige holdninger. «Nordmenn må ikke tro de er så mye bedre.»  
NEIVEL. Men jeg tør tro at de aller fleste menn, uansett bakgrunn, er ganske brukbare. Bare et lite mindretall, både blant norske, europeiske og ikke-vestlige, begår overgrep. Men - er det ingen forskjell på (mann)folk? Ingen spesielle kjennetegn på de som voldtar? Og ingen grunn til bekymring for den nye migrasjonsbølgen? Når en million menn i løpet av ett år kommer til Europa, fra land og kulturer der kvinner systematisk undertrykkes, lever utrygt, og selv risikerer straff og vanære etter å ha blitt voldtatt?  

VI VET AT ikke-vestlige menn står bak nesten alle overfallsvoldtektene i Norge. Vi vet også at mange ønsker et annet fokus: De fleste voldtekter begås av noen som står offeret nær. Festvoldtekter øker mest. Mørketallene er store. Mellom 8000 og 16000 voldtekter eller voldtektsforsøk begås hvert år i Norge (ifølge et estimat fra et offentlig utvalg som tok 10-gangeren av antall anmeldelser). Er det denne voldtektskulturen innvandrere skal integreres i, spørres det syrlig på sosiale medier. I Dagbladet på onsdag kunne vi lese: «Vi ser voldtektskulturen overalt.»  
Og alle ler av nyfrelste, mannlige feminister som retter sin «pekefinger mot en isolert gruppe vi ikke selv tilhører. De andre. Innvandrerne. Muslimene.», skriver bloggerenGunnar Tjomlid. «Gud bedre så herlig ansvarlig det føles. Ta kvinnens parti. Omsider. Og samtidig kunne dyrke litt fremmedhat i samme slengen.»  

TJOMLID er et interessant og typisk case. For å bekjempe fremmedhat, bekjemper han virkeligheten. Her er hans metode: Tenk på et mørketall. Og tenk bare på hvite nordmenn. Da blir påstanden: «Etniske nordmenn begår sannsynligvis over 10000 voldtekter i året.» Tjomlid ber oss glemme den «unorske» overfallsvoldtekten og se på «de 99,5 prosent av voldtekter vi selv er massivt overrepresentert i.»  

Hans eneste dokumentasjon er politistatistikk som viser at 78 prosent av de mistenkte/siktede i voldtektsaker i Oslo i 2014 var norske statsborgere. Men statsborgerne utgjør en enda større del av hovedstadsbefolkningen. Og teller mange innvandrere. Altså er etniske nordmenn underrepresenterte som voldtektsmenn. Tjomlid snur sannheten på hodet.  
DET ER PINLIG at en høyprofilert faktasjekker (med mottoet «La meg se litt nærmere på det») ikke forstår statistikk. Eller rettere sagt: Gjør seg dummere enn han er, straks emnet er innvandring. Det er også pinlig at voldtektsforskere ikke vil fortelle hva deres egne tall viser.  
«Voldtekt i den globale byen», skrevet av Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal i 2011, er den mest analytiske politirapporten om voldtekt i Norge. Og tok for seg siktede/mistenktes landbakgrunn. Personer med begge foreldre født utenfor Norge utgjorde 23 prosent av Oslos befolkning (i 2010), men sto bak to tredjedeler av alle voldtektene. Personer med opprinnelse fra Afrika, Midt-Østen eller Asia utgjorde 17 prosent av Oslos befolkning, men sto bak nesten halvparten av voldtektene.  

Og enda mer oppsiktvekkende: Innvandrere fra disse tre regionene (der nesten alle av dagens asylsøkere kommer fra) var overrepresentert i samtlige av politiets voldtektskategorier, ikke bare overfallsvoldtekter, men også relasjonsvoldtekter, sårbarhetsvoldtekter og festrelaterte voldtekter. Selv i denne siste og antatt mest «norske» voldtektstypen, er det større sannsynlighet for at gjerningmannen er utenlandsk enn at han er norsk.  

LIKEVEL FASTSLO rapporten at «voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.» Ja, da så. Etnisitetsperspektivet ble nedtonet, bortforklart og mistenkeliggjort: «Når overrepresentasjonen av «fremmede» lettere forstås som tegn på økt risikofaktor enn andre og mer entydige overrepresentasjoner, så som kategoriene «menn» og «unge», har dette antakelig bakgrunn i en viss grad av fremmedfrykt.» Men hva slags frykt ligger bak når forskere ikke vil innrømme at bakgrunn fra visse land er en risikofaktor?  
For å få vite hva tallene faktisk sa om voldtektsmenns opprinnelse, måtte man lese alternative medier: Document.no, Human Rights Service eller Jan Arild Snoen i Minerva. De store avisene omtalte rapporten uten å nevne innvandrerbakgrunn. Aftenposten publiserte en nettartikkel med tittelen «Utlendinger voldtar norske». Den ble raskt fjernet og endret. NRK vinklet bare mot overfallsvoldtektene, og fikk klage fra Antirasistisk Senter og Amnesty. Slik politiet har fått kritikk hver gang de har vært tydelige på ikke-nordmenns overrepresentasjon. Hanne Kristin Rohde høstet storm da hun i 2009 påpekte at gjerningsmenn i overfallssaker kom fra land med et dårlig kvinnesyn. Ble det for ubehagelig for politiet? Fikk de politiske signaler om å unngå perspektivet?  

FOR ETTER 2011 ble det stille om landbakgrunn. Kripos' årlige rapport om «Voldtektsituasjonen» oppgir bare gjerningsmenns kjønn og alder. En SSB-rapport viste i 2011 at innvandrere generelt er overrepresentert i kriminalstatistikken, med Kosovo, Somalia, Iran og Irak som verstingland. Men nå har SBBs nye sjef, Christine Meyer, sagt at byrået ikke har kapasitet til å lage en ny rapport, selv om dataene er for hånden. Hun foretrekker også variabelen statsborgerskap framfor landbakgrunn. Slik «forsvinner» innvandrere inn i det store norske «vi». Noe som er flott på 17. mai. Men som verken gavner statistikken eller politikken.  
I alle andre tilfeller ønsker myndighetene å definere risikogrupper. For å sette inn tiltak, forebygge, behandle og informere. Og for å forske videre på sammenhenger. Det kan være mange årsaker til visse innvandrergruppers overhyppighet, ikke bare de mest opplagte og «betente», som etnisitet, kultur eller religion. F.eks. traumer, krigserfaringer, overgrep i egen oppvekst, psykisk lidelse. Eller mangel på ressurser og utdanning (som gir høyere overrepresentasjon enn utenlandsk bakgrunn i noen undersøkelser). Men før vi kan analysere, tolke og forklare, må vi ha fakta. Og helst brutt ned så mye som mulig. Om det viser seg at menn i en bestemt alder fra et bestemt opprinnelsessted utmerker seg særlig negativt i statistikken, så har vi en målgruppe for videre undersøkelser og oppfølging.  

PROBLEMET ER AT forskningsfeltet er politisert og ideologistyrt. Med slagside mot det korrekte og berøringsangst for det kontroversielle. Alle nordiske land har overrepresentasjon av innvandrere i voldtektstatistikken. I Sverige publiserer man minst mulig om saken. I Danmark er man åpen og rett-fram. I Sverige legger man vekt på sosioøkonomiske forklaringer. I Danmark har man korrigert for dette, og mener det står igjen en betydelig kulturfaktor.  
Mønsteret er som vi kjenner fra den øvrige innvandringsdebatten, med Norge midt i mellom våre naboland. Det er blitt lov å tematisere flyktningers kvinnesyn, og sette dem på antivoldskurs, men fortsatt er det mye lettere å bruke kultur som forklaring på etniske nordmenns seksualforbrytelser.  

Dette er kanskje den største ironien på feltet: Man mener - på tvers av de flestes hverdagserfaring - å se et utbredt kvinnehat, ja et «massivt holdningsproblem» blant alminnelige norske menn, oppvokst i et av verdens mest moderne, likestilte og kvinnevennlige land. Mens man ikke vil ha fokus på holdningsproblemer i kjønnskonservative minoritetsmiljøer, selv hos de som setter hijab på småjenter for ikke friste menn. Vi skjønner den gode hensikt: Å ikke medvirke til økt stigmatisering og fremmedfiendlighet. Men hva har vi lært fra Köln og Sverige i år? At mørklegging og avledningsmanøvre er en kortsiktig og risikofylt strategi som nærer konspirasjonsteorier og mistillit til «elitene». Virkeligheten er ikke rasistisk. Derfor må fakta fram.  

Enhver som begynner å grave litt under overflaten på islam, ser det grusomme og hatefulle budskapet.
Som jeg har nevnt før, burde kvinnediskrimineringen alene, gjøre at islam ikke burde få innpass eller aksept i Norge i det hele tatt. Islam strider mot grunnleggende menneskerettigheter.

Jeg velger å svare deg med et sitat fra boka som denne diskusjonen burde handle om, og som kommer fra forfatteren selv, som har vokst opp og levd med islam, inntil han måtte flykte fra Egypt, fordi han ble fengslet, torturert, drapstruet og forsøkt drept, bare fordi han begynte å stille spørsmål ved islams lære (ikke så rart da kanskje, at mange mennesker i islamske land som begynner å tenke selv, er ateister eller finner andre trosretninger i dypeste hemmelighet, og ikke tør å stå fram offentlig med sine tanker):

Side 107:

Islams endelige mål
Hele verden underlegges islam

Som på Muhammeds tid er verdenserobring og verdensherredømme fortsatt målet for dagens islamister. Den beste måten jeg kan beskrive denne tankegangen på, er å la en av lederne si det med egne ord.
En av de skarpeste ideologer og skribenter innen dagens jihad-bevegelse er Mawlana Abul Ala Mawdudi. Han er grunnleggeren av en pakistansk islamistisk bevegelse, har skrevet mange bøker og er en av de best kjente islamske lærde. Den islamske verden ser på ham som en leder som vil få stor plass i historien. Dette er ordene hans:

Islam er ikke en vanlig religion lik andre verdens religioner, og muslimske nasjoner er ikke lik andre nasjoner. Muslimske nasjoner er helt spesielle fordi de har et oppdrag, en befaling fra Allah om å herske over hele verden, og til å være herrer over enhver annen nasjon i denne verden.

Han poengterer at hensikten med revolusjonen ikke er å innsette en bestemt person for å utøve makten eller bestemme hvilke land som skal være mer velstående enn andre:

Islam er en revolusjonær tro som kommer til å ødelegge enhver myndighet som er menneskeskapt. I islam bryr man seg ikke om en nasjon er i en bedre tilstand enn en hvilken som helst annen nasjon. Islam bryr seg ikke om landet eller eller hvem som eier det. Islams mål er å herske over hele verden og legge hele menneskeheten under islams tro. Enhver nasjon eller makt i denne verden som prøver å hindre dette målet, vil islam bekjempe og ødelegge.
For å nå dette målet, kan islam bruke enhver tilgjengelig makt, og bruke den på enhver måte for å utløse en verdensomspennende revolusjon. Det er dette som er jihad.

Mawdudi uttrykker også tanken eller ideen om at islam er et politisk system og en levemåte som må erstatte alle andre måter å ordne samfunn på:

Islam er ikke bare en åndelig religion. Islam er en måte å leve på, en livsstil, et himmelsk system åpenbart til vår verden gjennom engelen Gabriel. Muslimers ansvar er å ødelegge athvert annet system i denne verden og erstatte dem med det islamske system.
Alle som tror på islam på denne måten, kan bli medlem av Jaamat -i – islami [den pakistanske islamistiske bevegelsen grunnlagt av forfatteren.] Jeg vil ikke noen skal tro at muslimer som slutter seg til Guds parti kun er vanlige muslimske misjonærer eller forkynnere i moskeen, eller mennesker som skriver artikler. Guds parti er en gruppe som Allah selv har opprettet, for å ta islams sannhet med en hånd og sverdet med den andre, og slik ødelegge ondskapens riker og menneskehetens riker for å erstatte dem med det islamske system. Denne gruppen skal ødelegge de falske guder og gjøre Allah til den eneste gud.

Ved å bruke uttrykket «falske guder» refererer forfatteren til politiske ledere som ikke er under islamsk autoritet, slike som statsministre eller presidenter i vestlige land. Som du kan se er islam en religion som står for kamp, krig og revolusjon. Islam er ikke fornøyd med en liten del av verden – den krever alt sammen.

Det er bra du sier unnskyld på forhånd. :)
Siterer deg:
"Unnskyld meg Norah!
Men jeg har tenkt veldig på uttalelsene dine ang. islam. Først: det er kjempestor forskjell på en islamist og en muslim altså.
Og jeg har kommet fram til at enten er du en svoren tilhenger av Pergida og FrP. som etter min mening er steingalne begge to."

Selvsagt er det forskjell på islam og en muslim:

Islam er en fanatisk fundamentalistisk ideologi. En ideologi som diskriminerer alle som ikke vil underkaste seg den samme ideologien. En ideologi som er mannsdominerende og ser på kvinner som mindreverdige.

En muslim er et menneske. Et menneske som underkaster seg en fanatisk fundamentalistisk ideologi.

• Så setter du merkelapper på meg: "enten er du en svoren tilhenger av Pergida og FrP. som etter min mening er steingalne begge to."
  Hva du mener med "Pergida", vet bare du. Jeg vet ikke hva du mener.
  Når det gjelder FrP,
  så er dette et helt legalt/lovlig politisk parti, så vidt jeg vet.

Men jeg kan berolige deg med at jeg verken er fanatisk, "en svoren tilhenger av Pergida" eller FrP.

Jeg er fritenker, humanetiker, skeptiker, ikkereligiøs og
ikke medlem av noe politisk parti.

Var det beroligende nok for deg?

Jeg har aldri snakket om hudfarger.
Hudfarger har ingenting med saken å gjøre. Det er først nå at noen i det hele tatt har nevnt ordet hudfarge her, siterer deg:
"Hvorfor er det et problem i seg selv at det bor mange med andre hudfarger eller religioner enn din egen i ditt eget land?"

Jeg har aldri sagt noe sted at det er et problem med andre hudfarger i mitt eget land. Så hvor du har fått det inntrykket fra, lurer jeg jo litt på?

Det som er bekymringsfullt, er at vi har en god del innvandrere, som overhodet ikke har til hensikt å la seg integrere i det samfunnet vi har i Norge.
Du nevner sikher, hinduer, jøder, hinduer, katolikker, kristne og muslimer - og ateister.
Ja, vi har ikke problemer med mange av disse innvandrerne. Mange er flinke til å innrette seg, tilpasse seg og yte sitt beste for alles felles beste.
Men vi har en god del som IKKE vil, og IKKE har til hensikt å tilpasse seg. De jobber hele tiden for at det er vi som samfunn som skal tilpasse oss dem.
Ser du dem ikke?
Hører du dem ikke?
Leser du ikke om dem?
Det er de som er så fylt opp med islamske prinsipper, at vi sakte, men sikkert tilpasser samfunnet etter deres krav og regler.
Islamiseringen foregår hele tiden. Snikende, sakte, fra alle kanter. Så snikende at det tydeligvis er en del mennesker som ikke ser det, eller kanskje helst velger å lukke øynene for det.
Og de er som tidligere nevnt ikke bare i Norge, men i hele Europa, i hele verden.

Det er islam vi snakker om her, ikke hudfarge.
Islam er ikke en rase eller hudfarge. Hvem som helst kan bli muslim.

Jeg har lagt ut mange artikler i diskusjonene her, skrevet av innvandrere, mange av dem tidligere muslimer, som advarer oss mot det som foregår, akkurat slik som Hege Storhaug gjør i den siste boka si.
Jeg tror det er lurt av oss å lytte til det som disse innvandrerne sier og skriver.
Jeg vet at flere av dem har flyktet fra islam der de kommer fra, og de blir redde og svært bekymret når de ser hvordan vi i Norge "bøyer kne" for islam og alle kravene som kommer derfra.

Hege skriver meget godt om dette i boka si.
Kanskje det hadde vært en god ide å lese den, hvis du ikke allerede har gjort det?
Så kan vi heller diskutere innholdet i boka hennes, etter at du har lest den?

Flott hvis du har rett i at kriminaliteten har gått ned.
Men her er det også mørketall.
Og SSB nekter jo nå å opplyse om statistikk over hvem som utfører det meste av kriminaliteten ...
Det mest bekymringsfulle akkurat nå, er vel usikkerhetsmomentet når det gjelder alle de aggressive unge mennene som har "invadert" Europa, fra muslimske land.
Jeg regner med at du har fått med deg alle sextrakasseringene og voldtektene og forsøk på voldtekt rundt omkring i landene i Europa? (Her er det sannsynligvis også mange mørketall.)
Dette er et problem de europeiske landene virkelig må ta tak i for alvor.

På fornuft og fakta, selvsagt.

Og jeg har visst allerede svart deg før, at Oddbjørn Leirvik kan få mene akkurat det han vil om Islam og terrorisme.
Men han har ikke vokst opp med islam, slik som Mark A. Gabriel har gjort, og kjenner nok ikke så godt til hvordan det er å leve med denne ideologien fra innsiden.

Og jeg vet tilfeldigvis at artikkelforfatterne er meget imot fundamentalistisk islam.
Noe jeg visstnok også har svart deg på før, blant annet her.

Ja, det kan være meget nyttig å lese koranen.
Helt enig i det.
Mark A. Gabriel siterer forresten en del fra koranen i boka si, for å understreke hva islam handler om.

Jeg har selv vokst opp i Groruddalen, og er fortsatt ofte mye rundt i områdene der.
Boka til Halvor Fosli beskriver veldig godt virkeligheten for mange. Det er ikke lett å kjenne seg igjen eller føle seg hjemme mange steder i Groruddalen lenger.
Så jeg forstår meget godt at mange føler seg Fremmed i eget land.
Mange av historiene i boka til Halvor Fosli kan jeg kjenne meg igjen i, og jeg kjenner mange andre som også gjør det.
Dessverre.
Dette er et opptak for noen år siden, men forholdene er nok dessverre (igjen) ikke blitt noe bedre siden den gangen:
Nrk besøker Groruddalen

Du har fremdeles ikke lest boka hennes?
Boka inneholder selvsagt mye mer enn "et slags ekstrakt" av et hovedbudskap, som selvsagt kommer mye bedre fram hvis man leser alt sammen.
Flere og flere forstår at det er nødvendig å lese den ...

Hvem som har det mest med å angripe "mannen og ikke ballen" her skal ikke jeg begynne å gå nærmere inn på.
Jeg regner med at den som kan lese og tenke finner ut av sånt selv.

Her er siste innlegg fra Hege Stohaug:
Svar på Stanghelles verdikort
Det er meget prisverdig at Harald Stanghelle nå viser verdikortene sine opp mot islam. Endelig får vi anledning til tydelig å få frem skillene i vår tids viktigste verdidebatt.
Lovreligionen islam har seilt opp som en maktfaktor og en verdiutfordring vi antagelig ikke har sett maken til siden 30-tallet. Det er min klare erkjennelse i boken Islam. Den 11. landeplage.
Dette har fått lov til å skje fordi toneangivende aktører innen politikk, mediene og akademia ikke har vært tilstrekkelig på vakt. Så skal jeg innrømme at å skrive denne boken var en belastning, rett og slett fordi det er tungt som enkeltindivid å bringe et dystert budskap til torgs.
Stanghelle sier følgende (23. januar): «Som aktivist er hun jo uovertruffen, som menneske modig, og som maktutøver kraftfull. For selv om kanskje Storhaug selv vil stille seg undrende til at hun er et maktmenneske, så er det ikke vanskelig for oss andre å se den dagsordensettende definisjonsmakt hun til fulle behersker.»

Jeg er ikke den fødte strateg
Han har helt rett: Jeg stiller meg undrende til beskrivelsen. Min agenda har alltid vært å stå opp mot undertrykking og urett mot sårbare enkeltindivider, og å videreføre et fritt demokrati til neste generasjoner. Intet annet. Men jeg vil prøve å ta Stanghelles bemerkning positivt med meg videre. Jeg er nemlig fullt klar over at jeg ikke er den fødte strateg.Som jeg sa i fjor til Aftenposten, kan det stå «et lite strategisk dødsfall» på gravstøtten min. (Ja, jeg er forklart den doble klangbunnen.)
Stanghelle er dog ikke helt presis når han karakteriserer meg som «sint». Jeg har et engasjement antagelig over gjennomsnittet. Men det er jo enkelt å karakterisere en kvinnelig varsler som sint? Som Sissel Benneche Osvold i sin tid (1992) sa det til meg: «Dess tøffere budskap du har som kvinne, jo høyere hæler bør du ha på deg.» Der burde jeg ha skjerpet innkjøpene mine. Så til påstanden om at jeg opplever meg kneblet. Det har jeg i 20 års debatt aldri ytret, så vidt jeg husker.

Skillelinjene mellom Aftenposten og meg
La oss heller se på de viktige skillelinjene mellom Aftenpostens og mitt budskap. På lederplass har avisen tatt til orde for dialog med totalitære krefter, konkret Islam Net, i myndighetenes kamp mot det samme. Avisen mente også at «de konservative» muslimene er «aller viktigst å trekke med og få i tale», knyttet til demonstrasjonen mot Den islamske staten i Oslo august 2014.
Hva er konservativ i denne sammenhengen? Jo, det er de kreftene (salafister og Brorskapet) jeg definerer innunder Muhammeds velmaktsdager i Medina, som har et langsiktig mål om å innføre en totalitær stat. Den samme holdningen utviste avisen da den kåret Mohammad Usman Ranas kronikk i 2008, «Den sekulære ekstremismen», med førsteplass.
Men Rana støtter aktivt oppunder det samme tankesettet som salafistene og Brorskapet, som når han hyller brevet til IS-lederen Baghdadi. Der slås det fast at shariaens barbariske straffemetoder «står fast» («are fixed») i Koranen. Det samme gjelder islams doktriner om kvinner, jøder og «vantro» som mindreverdige.

Ingen dialog med islamfascister
Også tidligere debatt- og kulturredaktør i avisen, Knut Olav Åmås, har utvist den samme apologien for ekstreme krefter. Han ga full støtte til den niqabkledte Aisha Shezadi Kausars turné i norske skoler for å avmystifisere dette plagget, det til tross for at det var kjent at Kausar støttet Taliban. I dag lever hun i Den islamske staten.
Det er her jeg mener Aftenposten «bøyer nakken for en totalitær ideologi». Hvor mye og hvor raskt islamfascisme skal innføres, strides det om. Målsettingen om islam som totalt samfunnssystem er dog den samme. Jeg mener slikt tankesett ikke skal være gjenstand for dialog/forhandling – i alle fall ikke fra politisk hold. Ei heller må krefter som dette prøves fremstilt i medier som «fredsæle, konservative demokrater».

Camerons oppgjør
Storbritannias statsminister David Cameron har tatt innover seg den nye verdifaren, som vi så i nytalen i Birmingham i fjor. Cameron tok et kulturradikalt oppgjør med ikke-voldelige Medina-muslimer og den demokratiske faren deres ideologi representerer.
For Cameron er det å «motvirke denne ideologien en nøkkelstrategi». «Dette betyr konfrontasjon av grupper og organisasjoner som ikke trenger å fremme vold – men som promoterer andre deler av det ekstreme narrativet. Vi må vise at hvis du sier «ja, jeg fordømmer terror – men vantro er mindreverdig», eller «vold i London kan ikke rettferdiggjøres, men selvmordsbomber i Israel er en annen sak», da er du også en del av problemet».

Akutt fare for å miste vår frihet
Det er her forskjellen mellom Stanghelle og meg viser seg: Jeg mener Aftenpostens strategi med ikke å konfrontere disse kreftene er feil, og at «nøkkelstrategien» nå til den britiske statsministeren er livsviktig for demokratiet vårt og den unge generasjonen. Enhver generasjon må nemlig oppdras i demokratibygging og frihetsverdier. Hvis ikke står vi i akutt fare for å miste friheten om få år. Dette tidsperspektivet er kortet ned grunnet asyl- og migrantstrømmen inn i Europa dominert av unge muslimske menn, mange av dem «sinte», som Hadia Tajik formulerte seg i fjor.
Stanghelle påpeker helt korrekt at jeg brukte hans uttalelse i 2006 i min forrige bestselger som bokens «motto»: «Det finnes øyeblikk i historien da konfrontasjon er en nødvendig forutsetning for en ærlig dialog.»

Verdiene som avskys i den islam som nå har makt
Det er så riktig tenkt av Stanghelle, og dette burde vært gjort forlengst overfor eksempelvis krefter i moskeer og Islamsk Råd. Da kunne vi verdimessig vært et langt sunnere samfunn i dag. For felles verdier for Stanghelle og meg er likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet – alle verdier som avskys i den islam som nå har makt.
Hvis det å frykte denne islam fører til at «profetien blir selvoppfyllende», da er debatten torpedert. Men det er nå den starter. 2016 ligger an til å bli året da paradigmeskiftet i islamdebatten slår inn for fullt. Benektelsenes tid er passé.

Jeg svarte deg lenger opp, men du har kanskje oversett det?

Jeg svarte følgende:

Siterer deg: "Når det gjelder kvinnelige politikere som dekker seg til på besøk hos andre. Hvorfor skal man ikke gjøre det? Hvis du mener at de som kommer til vårt land skal tilpasse seg oss, hvorfor skal ikke vi tilpasse oss når vi besøker deres land?"
Ja, det gjør vi, tilpasser oss andre land. Det er en selvfølge når vi reiser andre steder.

Men så tilpasser vi oss dem når de kommer til oss: Tildekker statuer, slik som Mohammed Rah skrev:
"Når en som Rohani kommer til vesten, så dekker de til statuer og tråker på egne kulturelle verdier for å ikke håne vedkommendes følelser."

Er det riktig å gjøre dette?

Yes, there are tyrants.
And the muslims are the victims of the violent ideology islam.
Islam creates terrorists.

Å tilpasse oss religiøse krav fra mennesker som kommer for å bo i landet vårt, mener jeg bestemt at vi ikke skal gjøre.

Salman Rushdie er blant dem som man bør lytte til i så måte. Han er også blant dem som vet hva de snakker om.

Siterer deg: "Når det gjelder kvinnelige politikere som dekker seg til på besøk hos andre. Hvorfor skal man ikke gjøre det? Hvis du mener at de som kommer til vårt land skal tilpasse seg oss, hvorfor skal ikke vi tilpasse oss når vi besøker deres land?"
Ja, det gjør vi, tilpasser oss andre land. Det er en selvfølge når vi reiser andre steder.

Men så tilpasser vi oss dem når de kommer til oss: Tildekker statuer, slik som Mohammed Rah skrev:
"Når en som Rohani kommer til vesten, så dekker de til statuer og tråker på egne kulturelle verdier for å ikke håne vedkommendes følelser."

Er det riktig å gjøre dette?

Salman Rushdie, som forøvrig fikk en døds-fatwa over seg av Ayatollah Khomeini i Iran
for å ha skrevet Sataniske vers, har sagt så mye bra:
“What is freedom of expression? Without the freedom to offend, it ceases to exist.”

og denne:
“faith without doubt is addiction”
― Salman Rushdie

Hvorfor er det mange eksmuslimer som ikke tør å stå fram?

Her er et eksempel, fra Zubin Madon, Engineer, Atheist, 22.01.2016:
As an ex-Muslim, I cannot begin to express the number of ways in which our voices are silenced. We are cast out of conversations about our own communities and lives, we are refused platforms in mainstream media to avoid offending Muslim sentiments, and more recently we are viciously targeted on social media. Where enough complaints against content can not only have it removed for no real reason, but also have our social media accounts suspended entirely; it leaves us abruptly cut off from the only place we've safely managed to tell our stories and form an outspoken community.
My Facebook account has been removed twice, I've lost contact with many who depended on me to help provide resources and support. My recent joint venture podcast ironically titled "Polite Conversations" has been targeted twice and removed from YouTube almost as quickly as it was uploaded -- and we've only produced one episode so far. Will each episode come with built-in censorship and uphill battles, I wonder...
There is an organised, systemic effort to silence the voices of those who critique Islam from within. It only serves to demonstrate how much weight our voices carry in such a political climate. Meanwhile, Neo-Nazi videos, clerics promoting wife beating and actual anti-Muslim bigotry are allowed to exist without issues. Policies like Facebook's Real Name Policy continue to further endanger those who are already marginalised -- those who risk their lives to oppose a violent ideology.
Why Does Everyone Want To Silence Ex-Muslims?

Islam er ikke "bare" en religion. Den gjennomsyrer hele livet til de som underkaster seg dette systemet. Den er både religion, ideologi, politikk og levevis, med regler for alle områder i livet.
Og de tillater ikke kritiske spørsmål eller at man skal tvile på noe som helst som har med ideologien å gjøre.
En ekte muslim følger koranen og hadithene, og shariareglene.
En ekte muslim ser på alle som ikke gjør dette, som frafalne og vantro.
Koranen kan ikke forandres på. Den inneholder svaret på alt en muslim trenger i livet. Derfor kan den heller ikke reformeres, ikke for en ekte muslim.

Holder ikke Norge på å tilpasse seg islamske lover?
Bare for å nevne noen få eksempler:
Moskeer er blitt bygget og opprettet over hele landet. Egne innganger og rom for kvinner.
Forslag om imam-opplæring på universiteter.
Svømmehaller innfører kjønnsdelte badetider.
Muslimer dusjer og bader med klær på, selv om reglene i svømmehallene er at man skal dusje og vaske seg uten klær.
Muslimer forlanger (og har fått) egne bønnerom på arbeidsstedet. Bønnepauser i arbeidstiden.
Hijab og niqab-problematikken. Skal vi godta all denne tildekkingen av kvinner?
Skal vi godta at muslimer ikke tåler å se at vi i Norge kler av oss på stranda om sommeren?
Halal-mat, halal-slakting.
Egne islamske helligdager?
Osv. osv. osv.

Til slutt en kommentar og et spørsmål fra Mohammed Rah, eksmuslim:

Kulturforståelse eller flaut over egne kulturelle verdier.
Når kvinnelige vestlige politikere drar til Iran og andre islamist styrte land, må de dekke seg til. Når en som Rohani kommer til vesten, så dekker de til statuer og tråker på egne kulturelle verdier for å ikke håne vedkommendes følelser.
Er det en politisk strategi, politisk korrekthet eller rett og slett at man er flaue over sine kulturelle verdier?

Kristendommen og islam kommer fra den samme kilden, den samme ørkenguden.

Men nå er det jo slik at kristendommen har gjennomgått reformasjonen og opplysningstiden, og har greid å tilpasse seg våre demokratier og mer moderne tider. Vi har heldigvis religionsfrihet i Norge. Vi har også frihet til IKKE å bekjenne oss til noen tro.

For min del må man gjerne ta vekk all dogmatisk religion og overtro. Vi lever i en opplyst tid, der irrasjonell overtro burde være helt unødvendig, og godt kan sidestilles med eventyr, myter og andre oppdiktede historier.

Islam har aldri gått gjennom opplysningstiden eller noen reformasjon.
Det er bare å se på hva som foregår i de statene der man har islam som fundament og statsreligion.
Det har aldri vært fred i islam. De har slåss og kriget både seg imellom og mot andre helt siden Muhammeds tid. I 1400 år har de ikke fornyet seg eller gått igjennom noen opplysningstid.

I Norge har vi ikke noen problemer å snakke om hverken når det gjelder hinduer, buddhister, bahaiere eller andre innførte trosretninger. Vi har mange innvandrere som har tilpasset seg godt i samfunnet vårt, som jobber og betaler skatt og har funnet seg godt til rette her. Det gjelder også mange muslimer. Men det er de muslimene som ikke skriker og bærer seg og krever stor plass og alle slags særrettigheter. Det er de muslimene som ikke er så spesielt ivrige på å gå i moskeene.
Det er bare islam som krever så stor plass og oppmerksomhet og egne regler, og i sin ytterste konsekvens fører med seg vold og opprør, og til og med skaper terrorister, - som slåss for Allah, hellig krig, jihad.

Blir det riktig at Norge skal tilpasse seg islam og islams alle lover og regler?
- Eller skal de som tar med seg islam til Norge tilpasse seg våre lover og regler?

Og hvorfor tror du det er slik at mange eksmuslimer ikke tør å stå fram offentlig og si at de ikke lenger er troende muslimer?

Jeg har nevnt akkurat det samme her.
Det er nettopp med bekymring for hva framtida vil bringe for våre barn, barnebarn og andre etterkommere,
- hvis denne fanatiske troen får regjere i Norge og Europa, som bør få folk til å reagere.
Skal vi virkelig importere og bøye oss for en irrasjonell tro på en ondskapsfull ørkengud, som sier at hvis du ikke tror på ham, så skal du ende i et evig brennende helvete?

Ja, det er klart at krigstraumer alltid er ille.
War is always ugly,
som blant annet Mosab Hassan Yousef har sagt mange ganger. Og han vet hva han snakker om. Han vokste opp i Palestina; hans far var en av lederne i Hamas.

Men hellig krig, jihad, er det verste av alt. Å slåss for (og å tro på) en ondskapsfull ørkengud, som forteller deg at hvis du ikke tror på ham, så skal du ende i et evig brennende helvete,
det vil jeg si er temmelig meningsløst.

Jeg tror vi trenger mange forskjellige synspunkter på hva som skjer i samfunnet hele tida. Saker og ting og hendelser kan alltid ses fra mange forskjellige perspektiver.
Det er en del av ytringsfriheten vår.
Så om du dømmer DKA nedenom og hjem og kaller den brun,
så vil jeg fremdeles påstå at de også har livets rett. Like mye som alle andre som bruker sin ytringsfrihet.
Du må gjerne mene det du mener.
Jeg forsvarer alles rett til å mene noe, ut fra egne forutsetninger og erfaringer.
Men:
Skal man kneble folk som ikke er like "politisk korrekte" som de som dominerer i samfunnet til enhver tid?
Da har man ikke lenger ytringsfrihet og demokrati .. ..

Enig.
Innholdet er tankevekkende, og bør gi noen og enhver noe å tenke på, enten man er for eller imot, eller ennå ikke har tenkt så nøye igjennom hva man egentlig tenker og mener om islam.
Absolutt ei bok å anbefale for å få et innblikk i hva islam handler om.

Det er mange henvisninger og statistikker å vise til i boka til Hege Storhaug.
HVIS man tar seg bryet med å lese den, da.

Nå har en person i Norge nylig kjøpt opp 4000 eksemplarer av boka, for å gi bort til politikere og journalister som gave:
Hemmelig investor kjøper 4.000 Storhaug-bøker

Alle bøkene og innleggene jeg har lest over lengre tid, utfyller og støtter opp om hverandre. Boka til Hege Storhaug har masse faktalitteratur å vise til. Ingenting er tatt rett ut av lufta. Boka er full av faktainformasjon.
Som for eksempel alle bøkene til Ayyan Hirsi Ali,
Sønn av Hamas av Mosab Hassan Yousef,
bøkene til Amal Aden,
Islam og terrorisme av Mark A. Gabriel,
Fremmed i eget land av Halvor Fosli,
Islamisten av Ed Husain,
Hvorfor jeg ikke er muslim av Ibn Warraq,
Ingen bror får bli igjen av Faizullah Muradi,
Koranen (viktig å lese koranen selv for å se hva den handler om),
Trusselen fra IS av Mah-Rukh Ali.

Bare for å ta noen få eksempler ...
Det er mange flere islamkritiske bøker der ute.

Så har vi alle eksmuslimene i Norge, de av dem som tør å stå fram og snakke mot islams lære, som stadig skriver innlegg mot islam,
som for eksempel modige, flotte Lily Bandehy:

Lily Bandehy
17 January at 21:02 ·
Tidløs kronikk.
Det var verdt det, men hva nå?
Etter snart 26 år i Norge blir jeg snart pensjonist. Et viktig veiskille i livet gir rom for ettertanke: var flukten med barna mine fra Iran verdt alt tapet? Vi mistet familien, naboene, hjemmet, landet, luktene, folket, språket. Vi mistet alt generasjoner hadde bygget opp. Vi kappet røttene og kastet grener på ny jord. Som voksen er et slikt valg dramatisk
Hadde jeg vært bestemor i dag i Iran, kunne jeg sagt til mitt barnebarn ”jeg elsker deg” på persisk uten at barnet så på meg med skrekkslagne øyner og trakk seg bort. Jeg ville vært den gamle bestemoren som familien hadde slått ring rundt og rådført seg med. Jeg tenker nå oftere og oftere på alt jeg ga fra meg, fordi jeg ville leve i et demokrati: var det verdt det? Kom jeg i mål med drømmen?

For noen uker siden satt jeg meg alene i salen på Kino Victoria med en kald pils i hånden for å se ”The Wolf of Wall Street”. Like etter satte Kronprinsparet seg på raden foran meg, med Farris i hver sin hånd. Hverdagslig kledd som oss andre. Ingen politi å spore, ei heller sikkerhetsvakter kunne ses. Ingen i salen forstyrret dem. Det var ikke fremtidens Kongepar som satt på benkeraden foran meg, det var to individer.
Gleden tok jeg med meg i hjertet på vei hjem etter filmen. Jeg hadde fått svaret: Flukten var ikke forgjeves, alt det tapte, det var verdt det. Opplevelsens betydning sank dypt ned i mitt indre: Jeg er borger av et land som setter den personlige friheten og likeverd mellom alle mennesker øverst. Som muslimsk kvinne betyr det at jeg kan gå på kino alene, med eller uten en pils, for ikke å snakke om uten at en mann i familien min skal fotfølge meg som min såkalte ”beskytter”. Som Kronprinsparet er jeg beskyttet av samme personvern, av samme sekulære lovverk. Jeg tok det rette valget i 1988 da jeg forlot mitt elskede Iran, konkluderte jeg den kvelden. Mine barn og mine barnebarn har slått røtter i et fritt land. De kan nyte den selvfølgelige friheten til å ta personlige valg, de kan være seg selv, si sine meninger – høyt og tydelig – de kan leve ut sin legning, elske den de vil. For i Norge, som tidligere debatt- og kulturredaktør i Aftensposten en gang formulerte det, i Norge har vi ”liberale rettigheter” for ”individet, ikke for kollektivet”.
Så brast gleden.
Ubaydullah Hussein, tidligere leder av de voldsforherligende shariaforkjemperne i Profetens Ummah, frikjennes av Oslo tingrett for å ta til orde for steining av homofile. Ikke bare truer Hussain homofile, han forfekter at drap er en religiøs plikt. Tingretten begrunnet frikjennelsen todelt: 1. Steiningen var ikke ment utført i Norge, men i et land styrt av sharia. Altså aksepterer Oslo tingrett steining av homofile – i andre land? 2. Hussain henviser til ”hellige tekster”. Altså aksepterer norsk juss trusler og hatefulle ytringer mot grupper dersom man kan peke på en Koranen eller hadith (hva islams grunnlegger Muhammed skal ha sagt eller gjort). Skal norsk juss virkelig definerer disse oppfordringene som ”hellige”? Kan overhodet Koranen eller hadith anses for å være ”hellige” når det tas til orde for å drepe mennesker? Og: Skal norsk domstol opptre som en religiøs fortolker?

For meg er individet hellig. Den norske grunnloven er hellig, det vil si dens grunnpilarer er verneverdig. Og både det enkelte individet og grunnloven er langt mer hellig enn religiøse tekster formulert for over 1 400 år siden, i en annen tid, i en annen kultur og et annet samfunn.
Norsk juss skal ikke akseptere trusler mot meninger, legninger og ytringer som av noen defineres som upassende eller haram, forbudt etter islamsk lov sharia. Ekstremistenes mål er nettopp å bruke hatefulle ytringer og vold for å skremme oss til å skjule vår identitet, legge lokk på våre meninger, til å leve på deres premisser .
Vi så den første gang på norsk jord da skuddene falt i Dagaliveien i 1993, og William Nygaard overlevde som vet et mirakel. Vi har sett det i nyere tid, når journalisters penn er blitt forsøkt truet til nedleggelse: avslørende og sannhetssøkende journalistikk oppleves av de ekstreme som en trussel mot deres virke. Jeg undrer meg: hvor lenge skal vi passivt vitne at disse miljøene og kreftene vokser seg større? For er det ikke dette som har skjedd?
For ti år siden var det ”kun” attentatet mot Nygaard og demonstrasjonen i Oslo i 1989 mot utgivelsen av Salman Rushdies bok Sataniske vers, som uskyldsrene Norge hadde opplevd i nyere tid.
I år er det ti år siden Theo van Gogh ble skutt i Amsterdam og deretter fikk strupen skåret over fordi han satte fokus på islams kvinneundertrykking. For langt kortere tid siden, ble Kurt Westergaard forsøkt drept i sitt eget hjem i Danmark, det samme skjedde med Lars Vilks i Sverige. Vi har ingen garanti for at ikke det samme vil skje i Norge i tiden som ligger foran oss.

Dommen i Oslo tingsrett i februar som frifant hatefulle ytringer og oppfordring til drap påvirker oss alle. Det handler ikke kun om Amal Aden eller en gruppes legning. Det handler om retten til å ytre denne legningen uten å frykte hat, trusler eller vold. Det handler om å kunne tale Mekka midt i mot, uten frykt for at den kritiske fornuften møtes med drapstrusler som frikjennes av norsk domstol fordi det var en ”hellig ytring”. Det handler om det norske demokratiet i tiden som ligger foran oss fortsatt skal fortjene betegnelsen demokrati.

Trusler som dette må bekjempes med den røde boken. Hvis ikke vil vi våkne en dag til et innskrenket demokrati, der liberale verdier er underlagt ”hellige” tekster.

Lily Bandehy

Og dette innlegget hennes er noe av det beste hun har skrevet etter min mening:
Problemet: Menneskesynet i islam