Bokelskere.no

Lest ut boken

Menneskene i denne romanen er komplekse, levende mennesker. De handler ut hva fra de oppfatter som riktig og logisk sett fra deres side– og klarer likevel ikke å leve i fred med hverandre. En erkjennelse Håkon kommer frem til mot historiens slutt: «– Eg har set det all tida, at gjer ein rett åt ein kant, så gjer ein gale åt ein annen.» (s. 140)

Didrik og Tale lever i et dødt ekteskap. Jeg er enig i mye av det som er skrevet om Didrik, en grådig, egenrådig, kynisk, utspekulert og nok også litt stormannsgal og paranoid mann. Ikke til hans unnskyldning, men jeg oppfatter at han innerst inne føler seg ensom, ulykkelig og misforstått. Verden går han imot, uten at han evner, eller vil, se sitt eget ansvar for de situasjonene han havner i.

Tale er redd for mannen sin, ikke uten grunn. Men til tross for at Didrik behandler henne dårlig, står hun oppreist. Hun tar igjen med brodd og ironi - og hun flirer. Om fliringen er for å skjule sin egen usikkerhet eller for å sette Didrik i forlegenhet, er ikke godt å si. Når Didrik truer med å henge seg, tilbyr hun han hosebåndene sine å henge i; de bør være sterke nok, hun har vevd dem selv. Selv når alt raser sammen rundt henne, står hun stødig; går i fjøset og lager mat. Et interessant spørsmål er hvordan disse to påvirker og driver hverandre.

Hvordan har det vært å vokse opp hos disse foreldre. Odelsgutten, Johannes har dratt fra gården, uten at vi får vite mye om det. Broren, Håkon må bli. Han har planer for å utvikle bruket, men faren motarbeider han. Håkon kommer også i skvis mellom faren og kona, den sterke og rettskafne Ragnhild. Jeg oppfatter at kampen mellom det riktige og det gale, det gode og det onde er et sentralt tema i boken. I Håkon kommer dette tydelig til syne.

«Igjen isa det gjennom henne (Ragnhild), at Håkon var tyngre å berge enn ho hadde trudd, og at var meir verd enn nokon kunde ane. Han er ikkje berre eit lidande menneske, som ho hadde halde han for, ein som ser verda frå to kantar og kjenner det som et sverd gjennom seg for kver gong. Nei, inst inne er han, ho vilde kalle det eit rasande menneske. Han elskar så høgt at han er farlig, han elsker far sin så han trur han kjem til å tyne han; og han hatar han for det same, for han veit at just derfor må han gi seg – kven annen skulde gi seg?» (s. 100)

Til og med kapittel 4

Spenningen og dramatikken stiger. Konfliktene som ligger og ulmer, blir skarpere. Menneskene har mange sider i seg og er ikke alltid like lette å forstå. Det skjer stadig mye usagt og tvetydig mellom dem.

Ragnhild funderer en kveld tidlig i fortellingen:
«Det var så underleg å vita: under taket her budde den og den, ein heil ulykke med folk. Kva kunde her ikkje skje? Hit hadde ho komme. God natt da, alle i hop, dårar og kloke menneske, de er alle like, amen.» (30)

Ragnhild er den gode. Hun har en sterk rettferdighetssans, er uredd og vil det beste for alle. Hun prøver som best hun kan å mekle mellom Håkon, ektemannen, og Didrik, svigerfaren. Håkon kan synes veik, men er han egentlig det? Han oppsøker i hvert fall Karl Albert og tar på egen hånd en beslutning som kan få store følger for dem alle.

Didrik kjører på med sitt, koste hva det koste vil – «ein vond og ulykkelig skapning». Og et annet sted: «Nå var han da bra åleine, han kjente seg isande einslig under himmelen.» Hvem er Didrik innerst inne, og hva driver han? En følelse av ensomhet og å bli urettferdig behandlet?

Og Tale, kona til Didrik, hvilken rolle spiller hun? Jeg får inntrykk av at ikke bare Didrik, men flere på gården ikke helt vet hvor de har henne. Hun blir hundset og bedratt av mannen sin, men har også en styrke og en skarp tunge.

«– Å ja, arme Didrik, sa Tale, – han får det da vel heitt nok dit han kjem. Når eg tenker på det, da må eg vera god med han – lat meg smikke på dingsen hans og lunke ein kaffekopp til han! Ho reiste seg og sette kjelen på omnen. – Ikke for det, småsnakka ho, eg trur han kjem til å trivast der nede; han finn mange og bitast med der.» (s. 76).

Eller når hun går fra Didrik i kammerset etter at han fått rundjuling:
«Men ho kunde ikkje anna, ho småflirte da ho gjekk ut att: – Er det vondt å vera devel, he? God natt da, gullbosten min.» (s. 79)

Hvilket inntrykk dere andre har av disse menneskene, og det som foregår mellom dem?

Av diverse årsaker har det gått litt seint med meg...og det er ikkje fordi det er noko med boka som er årsak til det.
Har nyleg avslutta kap to, der Ragnhild er sentral. Duun skildrar henne godt, både utsjånad, bakgrunn og hennar tankar og kjensler. Eg synest også han på meisterleg vis får fram alt som ligg og ulmar i familien, dei smiler i det dei seier ei setning...på same tid som ein kan kjenne at det ligg noko mindre godt under. Det er også mykje tystnad, lite blir sagt- tankane ligg der likevel på godt og vondt. Sterke, gode skildringar!

Håper at eg skal ta meg tid til å lese litt meir seinare i dag, sidan stormen og regnet utanfor her inviterer til det:-)

De to første kapitlene

Ja, en tiltalende bok – og krevende. Språket er uvant, og det skjer mye mellom menneskene som Duun bare indirekte gir oss del i. Så mye usagt i de flertydelige replikkene og blikkene, tausheten og i hvordan (og når) gårdsfolkene møter hverandre og går fra hverandre. Når Tale (endelig) går i fjøset, er det ikke tilfeldig, jeg leser en markering i det.

Didrik Dale er det vanskelig å få et klart bilde av. «Han far blir dykk for slug (klok, lur, slu, listig)», som minstebarnet, 12-åringen Arn «let (…) da han fór utgjennom døra».

Hvilke forsonende trekk finnes så ved denne karen som synes så utspekulert og grådig. Svigerdatteren Ragnhild liker han; «… han er så openhjarta, eller kva eg skal kalle det». «Det må vera hard kost å ha ei kjerring som eg. Som aldri kan venne meg av med denne fliren min. Som aldri kan ta ålvore så ålvorsamt som det skal takast.» sier kona Tale. (ironisk ment?)

Didrik er «tynn og mager som ein sjuk ein». Han er besatt av å få det han mener tilkommer han: «Eg må ha retten min, retten min!». Men han har også en viss selvinnsikt og skamfølelse. Når han har prøvd å lure penger fra gammelfaster, Kvitugla, og faster ber han gå ned til kona si «som eit anna menneske», tenker Didrik: «Eg er visst ikkje eit anna menneske lenger.» Og selv om han prøver å bortforklare det, virker det som det plager han at han har løyet for Karl Albert for å tuske til seg eiendommen hans.

Og hva forteller det oss når Duun skriver:
«Didrik hadde aldri halde seg for ein utanom dei andre. Folk var medmenneske, han hadde dem ikring seg og likte seg ved det; dei var så ymse og så mangt, han kjente varme gode mengda av dem. Stundom kløkte (rørte) dei han, for dei var bedre enn han. Enda kunde han ikkje rekne dem for menneske heit ut, somme tider; dei tok han fri for det. Dei såg ikkje retten som ein annan hadde, dei gjekk og trødde på den. – Slik er dei, sa han. Lea ho var her og dømte seg sjøl. Stakkars tullhovude!» (side 47)

Etter å ha lest første kapittel har jeg inntrykk av at du kan ha rett. Det spørs hvor god sammenlikningen mellom Michael Kohlhaas og Didrik Dale egentlig er. Vi får se hvordan Didrik fremtrer etter hvert. Han har vel, som oss alle, flere sider.

Artig at du har satt Kohlhaas på leselisten. Hører gjerne hva du synes når du kommer så langt.

Innledning ved Rolv Thesen

I innledningen til min utgave trekker litteraturforsker og kritiker Rolv Thesen (1896–1966) tråder mellom Didrik Dale og andre litterære karakterer. Blant dem Michael Kohlhaas. Boken, skrevet av Heinrich v. Kleist (1777–1811), leste jeg for noen år siden, og den gjorde et sterkt inntrykk. Kohlhaas er hestehandler; «Denne merkelige mann var ett av sin tids mest rettskafne og tillike mest forferdelig mennesker». Hestehandleren lever et fredelig og arbeidsomt liv inntil han en dag plutselig blir avkrevd en urimelig og ulovlig toll for å kunne benytte veien til markedet. Michael Kohlhaas’ «synd» består i av at han nekter å betale tollen. Han går i døden fremfor å gi seg.

«Det var ikke en blant hans naboer som ikke visste å fortelle om hans godgjørenhet og rettferdighet. Kort sagt, verden skulle ha velsignet hans minne, hvis han ikke hadde overdrevet en av sine dyder. Men hans rettskaffenhet gjorde han til røver og morder.» (side 5)

Fra Wikipedia:
«I sine verker vender Kleist stadig tilbake til konflikten mellom statens rett og individets personlige rettsfølelse og moralske plikt», og temaet i Michael Kohlhaas er beskrevet som «trassig opposisjonstrang hos en mann som føler seg krenket i sin rettsfølelse», som «krenket rettsfølelse som driver en bonde til opprør mot staten, til lovløshet og undergang. Det er en rystende tragedie om individet og samfunnet, fortalt med rolig realisme», og som «en konflikt mellom etablert orden og den enkeltes rett».

Så er det interessante spørsmålet; hvem er den egentlige skurken – øvrigheten som herser med folket, eller enkeltmennesket som kjemper for rettferdighet.

Nå kjenner jeg enda ikke Didrik Dale, så jeg vet ikke hvor relevant sammenlikningen er. Men det skal bli interessant å møte han og se hvilke dilemmaer han står overfor i sitt liv.

Jeg leser bind 10 av Olav Duuns «Skrifter i samling», 4. opplag 1981. Det er ikke opplyst når første opplag kom.

Har lese nokre sider eg også....som deg opplever eg språket som ei utfordring. I tillegg til at Duun brukar ei svært gammal form for nynorsk, og med ord som ikkje lenger er i dagligtale her omkring, så er nokre ord prega av noko (sikkert gammal) trøndersk slang. Iallfall der det er direkte tale.
Men, trur nok eg skal greie å få med meg bodskapen i romanen likevel.
Lukke til!

Etter å ha leita lenge...og lenger enn langt- så fann eg ei tilårskomen utgåve i bokhylla. Boka er prega av tida, utgitt som 3. utgåve i 1972 av Den norske bokklubben. Der er illustrasjonar som Finn Graff er ansvarleg for.
Har lese boka fleire gonger, også gjennom utdanning, men det er lenge sidan no.
Skal bli artig med eit gjensyn...

Det blir lydbok på meg denne gangen.

Godt nytt år til dere alle!
Jeg er fått reservert trilogien på biblioteket og er klar. Av Dunn har jeg bare lest "Mennesket og maktene", som gjorde et sterkt inntrykk i min ungdom. Gleder meg til et nærmere bekjentskap med forfatteren.

Godt Nytt År!
Ser OK ut, det! Ser fram til mange gode bøker og gode diskusjonar i 2020!

No kan eg sjå fram til "Eleanor Oliphant...", den låg heldigvis under juletreet - saman med ti!! andre bøker. Dessverre hadde eg lese nokre av dei frå før, så då var det godt å kunne bytte. Var så heldig å få "Livet - illustrert" av Lisa Aisato ma. Ei svært vakker bok som kan glede meg meir enn ein gong.
Var faktisk og kjøpte to til av den i dag, eit par i familien ville så gjerne ha, så ha den, så byttelappen min gjekk til det!
Håper at 2020 også kan bli eit godt år i selskap med familie, venner og bøker! :-)

Ser at "Livet -illustrert" vert ein av bestseljarane no til jul. Den står iallfall på mi ønskeliste saman med Eleanor Oliphant har det helt fint.
Der er eit par andre godbitar som også kan gi meg glede, både ved å få og ved å lese..
Sikkert fleire enn meg som har bøker på ønskelista..
Vil også ynskje alle ei God og fredfull jul ! :-)

Et godt forslag. Jeg vil tro flere, inkludert meg selv, får lyst til å lese hele trilogien.

Flott! Jeg gleder meg til å lese mer av Duun.

...og eg veit iallfall to som kjem til å finne den under juletreet...:-)

Tiltredes!

No var det jammen godt å "sjå" deg, Jostein! Har sakna innspela dine! Leselyst kan variere hos nokon og einkvar - det er så mangt som avgjer det - ikkje berr bøkene :-)

Mitt forslag er Godnatt jord av Ivar Lo-Johansson. Jeg har begynt på den og ble betatt fra første side. (Men et eller annet kom i veien …)

Nå er det ikke meningen å gå Marit, som foreslår «Kungsgatan» av samme forfatter, i næringen. Men jeg sitter med en fornemmelse av at det er en fordel å ha lest nummer 1, «Godnatt jord» før nummer 2, «Kungsgatan. Og det er kanskje flere enn meg som ønsker denne rekkefølgen.

For å underbygge mitt forslag, siterer jeg Marit, som «dessverre» allerede har lest boken:

«Det har seg slik at jeg nettopp har lest Godnatt, jord av samme forfatter og blitt aldeles fortryllet, trass i at fortellingen er ganske trøstesløs. Natur- og årstidsskildringer, håp- og avmaktskildringer, barndoms- og voksenskildringer i et språk som trollbandt meg.»

«Godnatt jord» er å få kjøpt på antikvariat.net