Bokelskere.no

Min også!

Jeg har sett den, jeg også. Enig i dine og Lailas vurderinger. En absolutt severdig film.

SPOILER

Ang. barmhjertighetsdrap – det er ikke drapet på presten Gregorius jeg har i tankene. Det er mulig jeg er på villspor, men jeg tenker på barnet til en av kvinnene som ba doktor Glas om abort. Doktoren kommer på sykebesøk til familien (side 72 i Bokvennens klassikeres utgave).

Doktoren noterer: «Jeg ble ført bort til en liten seng. Det var ikke den lille vakre gutten som lå i den. Det var en annen, et monstrum. Enorme apekjever, sammenpresset kranium, små onde og slu øyne. En idiot, det var klart ved første øyekast. (….) Så det var altså den førstefødte. Det var ham hun bar under sitt hjerte den gangen. Det livsfrøet hun på sine knær tigget meg om å befri henne fra; og jeg svarte henne med plikten. Liv, jeg forstår deg ikke.»

I det videre tenker doktoren at moren nå ikke ønsker annet enn å bli kvitt dette barnet. Men likevel sender hun, «i sin feighet» (hva vet doktor Glas om det?) bud etter legen. … «for at jeg skal drive bort den gode og barmhjertige døden og holde misfosteret i live. Og i min like store feighet gjør jeg «min plikt» -- gjør den nå som jeg gjorde den da.»

Det er i disse avsnittene jeg mener spørsmålet om barmhjertighetsdrap reises. Skal den sterkt misdannete gutten få behandling for sin sykdom, eller skal han dø ubehandlet? Altså en form for passiv dødshjelp eller barmhjertighetsdrap.

Det er for øvrig et fælt menneskesyn som kommer frem i disse linjene. Bare dette med sammenhengen mellom misdannelser og ondskap («små onde og slu øyne»). Dette er ikke bare doktor Glas’ syn, men holdninger representative sin tid.
Til doktor Glas' forsvar taler kanskje hans gjentatte utsagn om at han ikke forstår livet.

Ellers tusen takk for interessant informasjon om Hjalmar Söderberg! En forfatter jeg har lyst til å lese mer av.

For å finne ut mer om forfatteren Hjalmar Söderberg, gikk jeg til Store norske leksikon. Der står det ikke mye, men ett sitat fant jeg, som jeg synes passer for «vår» doktor Glas:

«I sin stilistisk utsøkte kunst, som forener ironi med melankoli, gir Söderberg uttrykk for en illusjonsløs skeptisisme – et livssyn han oppsummerte i de berømte ord:
Jag tror på köttets lust och själens obotliga ensamhet».

Om forholdet mellom forfatter og romanfigur, sakser jeg fra bokomtalen til Rossa99:
«Doktor Glas ble møtt med avsky og sjokk da den ble utgitt i 1905. (..). Forfatteren selv ble i alle fall mistenkt for å sympatisere med sin romanfigur, og måtte gang på gang forsikre om at han selv ikke kunne ha begått et slikt mord, ikke på vilkår! Like fullt ble han langt på vei identifisert med sin romanfigur, kan jeg lese på Wikipedia.»

LEST UT BOKEN – SPOILER

Doktor Glas er en mann som rives mellom det som er juridisk og formelt riktig, og det som er moralsk og etisk riktig. I sine dagboksnotater reflekterer han mye omkring slike spørsmål. Vi har allerede snakket om abortspørsmålet. Glas kommer etter hvert inn på spørsmål som kvinners rett til kontroll over sitt eget liv, barmhjertighetsdrap, selvmord og samfunnets dobbeltmoral.

Dilemmaer mellom det legale og det moralsk riktige er et tilbakevendende tema i litteraturen. Under lesingen av «Doktor Glas», kom jeg i tanker om Siegfried Lenz’ «Tysktime», der bokens hovedperson blir dømt av naziregimet til å skrive en skolestil med tittelen «Pliktens gleder».

For mange år siden hadde vi flere fine diskusjoner om «Tysktime» (se under "Diskusjoner om boken). Jeg oppfatter «pliktens gleder» som denne bokens sentrale tema - pliktens dobbelte karakter. Man kan gjøre sin plikt, og gjøre det med glede - uten at det er noe negativt eller galt i det. Men plikten kan ha skyggesider og grusomme følger, som for eksempel å slavisk følge ordre. Eller som i Doktor Glas’ tilfelle å bruke plikten som en «fortreffelig skjerm å krype bak for å slippe å gjøre det som må gjøres.»

Den ensomme doktor Glas kan oppfattes som veik og unnvikende, endog kynisk. Men som lege er han bundet av sin tids lovverk og sin stands etikk og normer. Likevel strekker han seg stadig lengre for å yte den hjelpen han mener må til. For eksempel lyver han på prestefruen en underlivssykdom for å skjerme henne fra sin ektemann. Ja, han går helt til det ytterpunktet å begå et drap. Kan hans handlinger forsvares i et «godhetens» lys?

Hjalmar Söderberg gir oss ingen svar. Men han inspirerer leseren til å gå inn i problemstillinger som er like aktuelle i dag, som da boken ble skrevet for mer enn hundre år siden. Hans penn flyter lett og godt, og det er mange lag i disse tankevekkende dagboksnotatene.
En klar 6-er fra meg.

Hei!
Eg sit her og er kjempeglad for at forma mi i dag har vore perfekt for ei god bok!
Sit med Dei vaksnes løgnaktige liv av Elena Ferrante. Henta den på biblioteket i dag, og har alt kome langt inn i romanen som skal diskuterast i ein lesesirkel eg deltek i. Ser fram til det…

Det er godt å sitte inne i det forferdelige uveret som herjar i vår del av landet- har det godt og varmt og fint på alle måtar!
Ynskjer deg og alle andre bokelskarar ei god helg!

Begeistring er aldri å beklage!

Jeg tar tak i ett moment i ditt fine innlegg. Du skriver «Tonen er nedlatende og kynisk når han (doktor Glas) forteller om fortvilede kvinner som ønsker abort. Men så kommer en slags selverkjennelse i forlengelsen av dette, hvor han ser at han bare har skjøvet plikten foran seg når han har nektet å hjelpe.»

Det er viktig å huske at boken ble utgitt i 1905. I Norge var abortus provocatus («fosterfordrivelse») forbudt etter straffeloven helt frem til 1964. Også den som bidro til å fremkalle en abort, risikerte fengselsstraff. Det fantes riktignok visse unntak, som når kvinnens liv og helse sto i fare, og en gradvis liberalisering fant sted fra Katti Anker Møller (1868-1945) tok opp saken i 1913. Nå kjenner ikke jeg den svenske lovgivningen på dette feltet, men det er liten grunn til å tro at den var så veldig forskjellig fra den norske.

Jeg oppfatter at doktor Glas opplever et reelt dilemma i spørsmålet om abort. I møtet med kvinnene som oppsøker hans kontor og trygler om abort, henviser han til Loven og til sin Plikt. Han opptrer, som du skriver Bjørg, nedlatende og tilsynelatende kynisk overfor en kvinne, men skriver senere «… det gjorde meg ondt å se den lille bleke kvinnen i dag. Så mye lidelse og elendighet for så lite glede.» (s. 11, 14. juni).

I samme dagboksnotat gjør doktor Glas seg noen refleksjoner om menneskelivet. «Aktelse for menneskelivet – hva er det i min munn annet enn gement hykleri». Alle regjeringer og parlamenter i verden viser at de for alvor ikke tar det ringeste hensyn til «fremmede, ukjente, usette menneskeliv». Er dette doktor Glas’ argumentasjon med seg selv om abortspørsmålet? Et spark mot politikere som ikke bryr seg om de levendes liv, men står på at kvinner som ikke bærer frem sitt foster, skal straffeforfølges?

Også jeg bet meg merke i setningen: «Og plikten, hvilken fortreffelig skjerm å krype bak for å slippe å gjøre det som må gjøres.» Jeg tolker dette slik at doktor Glas innerst inne vet hva som må gjøres, nemlig hjelpe kvinner med abort. Men han innser at han mangler motet (faren for fengselsstraff og for å bli fradømt sin legepraksis) til å gjøre det. Hans tone overfor kvinnene er en form som selvforsvar.

Doktorens refleksjoner, dilemmaer og hans selvinnsikt gjør han til en sammensatt og interessant person.

Jeg var faktisk i ferd med å skrive et innlegg da jeg så din oppfordring, Randi; tusen takk skal du ha!

Hva mener du når du skriver at Schopenhauer først og fremst er kjent for «viljen til makt»?

Ut fra det lille jeg har lest, oppfatter jeg det nærmest som motsatt. Schopenhauer mener at roten til alt vondt ligger i viljens (eller kanskje heller driftenes) slaveri. Og videre at mennesket har i seg muligheten til å utvikle seg videre, forbi det stadiet da vi lar oss rive med av våre umiddelbare følelser og behov (drifter) for å opprettholde vår eksistens. Én måte å unnslippe viljens slaveri på, er det Schopenhauer kaller estetisk kontemplasjon, kunstens måte. Det vil si å betrakte det vakre uten noen egeninteresse, men bare observere skjønnheten som sådan. Den andre måten er askesens sti. («A history of Philosophy, volum 7»)

Så kan vi spørre oss om hvorfor Söderberg tar med anekdoten om Schopenhauer på bokens første side. Sier den noe om filosofen som menneske (har oppfattet at han var nokså spesiell) eller om hans filosofi? Har i så fall denne filosofien noen relevans for boken? Eller er anekdoten bare en fin innfallsvinkel til doktor Glas’ personlighet og historie?

Tusen takk for interessant informasjon. Jeg leste Söderbergs «Doktor Glas» på grunnlag av forslaget i lesesirkelen (som jeg ikke lenger er med i). Nøyer meg i denne omgang med å si at det er en velskrevet, tankevekkende og god bok, som ga mersmak på Söderberg. Har derfor ført «Den alvorlige leken» til ønskelisten. Jeg har nettopp begynt på kolossen «Balansekunst» av Rohington Mistry. Liker den godt, men vurderer å slippe noen av dine forslag foran, samt se Anja Breiens film basert på För Lydia.

Kjære Eirik,
Først og fremst – gratulerer så mye med bokutgivelsene din! Både med dine egne dikt og med gjendiktingen av T. S. Eliot. Det er litt av en bragd å komme igjennom nåløyet i forlagsverdenen, og du skal ha all ære. Legg gjerne inn en lenke til boken din; den høres spennende.

Jeg har også vært lenge her på bokelskere og husker deg godt.
Jeg vet ikke om det ligger en implisitt kritikk eller et savn i ditt siste avsnitt, der du skriver om hva bokelskere betød for deg, i fortid. Mens du nå bare bruker nettstedet til å registrere og huske bøker. I så fall kjenner jeg på noe av det samme, selv om jeg fortsatt er delvis aktiv. Men når jeg av og til ser tilbake, var det noen fantastiske diskusjoner vi hadde. Jeg savner de lange diskusjonstrådene med interessante og lærerike synspunkter, med uenigheter og utfylling av hverandres argumenter. Så berikende og morsomt!

Nok en gang – lykke til med boklansering og salg!
Og kom gjerne innom oss igjen med dine synspunkter og sitater.

Beste hilsener,
Lillevi

Eg likte boka godt, eg! Var så glad då eg fekk låne den av ein ven, og glad for at eg fekk bruke god tid på den, slik at eg kunne legge den bort innimellom!
For meg var var romanen nesten som ein litterær konfekt - sjokolade som smakte godt, men som måtte nytast i små porsjonar!
Men - slik er det med all litteratur: Vi opplever den forskjellig - og godt er det! :)

Jeg tror ikke jeg leser den likevel.

:-)))

PS: Det var da utrolig mange som hadde noe å si om denne boken. Og jeg har ikke hørt om den en gang, før nå ....

Hva innebærer det egentlig å gi en stjerne, markere «Godt sagt», til en bokomtale? Jeg vil tro mange tolker det som en støtte innholdet i omtalen. Du gir en stjerne fordi du er enig i at boken er god – eller dårlig, eller fordi omtalen inspirerer deg til å lese boken.

Jeg har ikke lest «Det åttende livet» og kan således ikke ta stilling til den. Ikke er omtalen spesielt inspirerende heller, snarere tvert imot. Men omtalen din, Ellen er en balansert og velbegrunnet motvekt mot alle de rosende ordene denne boken har fått. Den gir dermed et bredere bilde av boken, og det synes jeg er godt sagt!

Ingen grunn til å skamme seg (jf. første linje i omtalen din) :-)

Jeg hørte historien om verdens to første kvinnelige skipsredere, Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen for lenge siden og tenkt at dette måtte være godt stoff. Så er det litt av et sammentreff at det kommer to bøker om disse kvinnene omtrent på samme tid.

Ut fra anmeldelsene er jeg ikke i tvil om hvilken jeg vil prioritere. Det må bli Arne Vestøs Brummenæs & Torgersen. Jeg foretrekker dessuten sakprosaen, fremfor en roman som dikter seg inn i følelseslivet til to kvinner som faktisk har levd.

Takk for din omtale Marie, som også underbygger mitt valg.

Fredrik Fasting Torgersen (1934–2015) har fått sitt navn uløselig knyttet til en av vår tids mest omtalte drapssaker. I 1958 ble Fasting Torgersen dømt til livsvarig fengsel og ti års sikring for drapet på en 16 år gammel jente i Oslo. Han hevdet hele livet sin uskyld og kjempet med sine støttespillere for å få saken gjenopptatt, uten å vinne frem.

At Fasting Torgersen var en følsom og treffsikker poet og fotograf var inntil nylig ukjent for meg. Rent tilfeldig ble jeg oppmerksom på hans «Hvis himmelen, Dikt og fotografier fra Oslos skyggesider på 70-tallet». Det var noe ved disse diktene om umiddelbart grep meg. En dobbelt bunn. En brodd. Noe som gjorde at diktene «satte seg fast», og jeg straks bestilte boken fra forlaget SpreDet. Jeg synes det er vanskelig å finne dekkende ord for akkurat hva som fascinerer meg så sterkt med boken. Er det overraskelsesmomentene flettet inn i alvoret? Ironien?

Fasting Torgersen står på de svakes side. Uten å bli sentimental eller bitter lar han domstolene, fengselsvesenet og presteskapet få gjennomgå med sin skarpe penn. Et eksempel:

Vil du blir riktig gammel
så kom i fengsel
for der er årene
lange som evigheter –
tenk over det

(Jeg skulle ønske dikteren hadde strøket den siste, unødvendige setningen; diktet vekker ettertanke uten at leseren blir bedt om det. Som alle diktene og fotografiene.)

Eller dette, dessverre fortsatt aktuelt:

Gamlehjemmet
er på mange måter
en himmelrakett –
oldingene er på plass
som astronauter –
fra vinduene
speider de etter
det siste gløtt
av menneskelighet.

Fotografiene, i svart-hvitt, slo meg ved første øyekast som dystre. Det er de da også, men i portrettene som i diktene er det noe mer – følsomhet, styrke, medmenneskelighet.

Et tankekors – når jeg nå, i 2021, leser min egen tekst, åpner selv denne bokomtalen med «Torgersen-saken». Det sier sitt om hvor sterkt denne mannen og hans liv er blitt knyttet til en uløst drapssak fra 1957.

Foreslår Forrådt av Amalie Skram. Fra bokdatabasen:
Ory gifter seg bare 17 år gammel, og går rett fra barneværelset over til ektesengen om bord på skipet til ektemannen, 30 år gamle kaptein Riber. Ekteskapet er i utgangspunktet dømt til å mislykkes, og skipsreisene de legger ut på, fortoner seg i stadig større grad som levende mareritt for begge ektefellene. Boken er en hundre år gammel klassiker om kvinners lange vei til frigjøring, og regnes som et svært sentralt verk innen naturalismen og den kvinnefrigjørende litteraturen.