Bokelskere.no

Jeg lot fingrene gli over fjeset hennes, studerte ansiktstrekkene i all sin nyfødte perfeksjon, og så min fars høye panne, min egen smale hake og min mors smil. Og for første gang innså jeg at uansett hvor alene vi er i våre egne liv, er vi alltid forbundet med våre forfedre. Kroppene våre bærer på minnene om dem som kom før oss, både i utseendet vi arver, og i særtrekk som er etset inn i vår sjel.

Jeg har lidd mange tap i livet mitt. Jeg kan telle dem som perler på en rosenkrans. Hver perle har sin helt egen farge.

Hodet mitt er fullt av drømmer. Hjertet er fullt av spøkelser.

Luft og minner. Jeg presser dem dypt inn i hjertet.

Spøkelset hennes er omsider hjemme nå. For det er det som skjer når vi til sist kommer tilbake til dem vi elsker, men har forlatt. Når vi til sist kommer tilbake til dem vi aldri har kunnet glemme.

Hvis man virkelig elsker, bobler det så sterkt fram at det flommer over hvis man forsøker å demme det opp. Til og med i atskillelsen, til og med i døden, beveger og forvandler kjærligheten seg. Den lever i minnet, i en berøring, en lukt, et sukk. Den forsøker å etterlate seg et avtrykk, som en fossil i sanden, et blad brent ned i stekende asfalt.

Det var slike dager Amalia Kalte <<spøkelsedager>>. Når man i andre menneskers skygge så de menneskene man hadde mistet og lett etter.

Det er to tilfeller av hudkontakt du husker resten av ditt liv: første gang du blir forelsket - og den personen holder deg i hånden - og første gang barnet ditt griper tak i fingeren din. I begge tilfellene er du knyttet til den andre for evig tid.

Alle mennesker har et minnebilde eller en erindring de holder helt for seg selv. Som de pakker opp som en skjult godtepose om natten. På den andre siden ligger drømmenes dal.

Jeg har alltid trodd på mystiske krefter. Man kan ikke studere unnfangelsen eller praktisere som fødselslege uten å bli slått av ærefrykt for menneskekroppens evne til å skape nytt liv. På medisinstudiet lærer vi at alt som er essensielt for livet, eksisterer langs kroppens midtlinje. Det samme kan sies om kjærligheten. Sinnet, hjertet, livmoren. Disse tre organene er kjedet sammen i en hellig dans.

Bøkene har vært mine bestevenner.

[...] I personen skjebnen har bestemt at man skal elske, hører man lyden av dem som ennå ikke er født.

Menneskekroppen er delvis vitenskap, delvis kunst.

Eg knuste ei rute
på bilen hans far,
far vart forbanna
far min er hard.

Far sa eg fint
fekk betala for meg,
men pengar den gong
det hadde ikkje eg.

Far min skreiv gjelda
i bok med raud penn,
eg minnest det vel
han fekk gjelda igjen.

Tre tusen spenn
kosta reparasjonen
nett det eg fekk hjå
far til konfirmasjonen.

Bondeheimen ligg langt frå Voss,
her har dei meir enn heime hjå oss
Bondeheimen, tradisjonar og skikk,
frå raspeballar til lett erotikk.

For bondeheimen har enkeltrom,
med TV- kanalar eg no lærer om.
Eg sit på rommet og får ikkje fri,
frå dette dei kallar for pay- TV.

I TV på veggen kroppar vert knadd,
Ynkande damer stikk ut bak ein sladd.
Eg er opp om natta, føler meg frekk,
eg håpar iherdig at sladden går vekk.

Eg ringer ein kompis, litt over tre,
han lurer nok på kva eg styrer med,
eg guffar opp lyden før praten er omme,
så han kan forstå eg har jenter på rommet.

Jeg så inn i øynene hans. De var grå som om deres opprinnelige farge for lengst hadde forsvunnet inn i blodomløpet hans, og jeg så ingenting i dem.

• Jeg vet ikke hva som er mest skremmende med deg, hadde hun en gang sagt til ham. - At du har hvilepuls som en nedfryst padde, eller at du alltid har hvilepuls.

Jeg vet så inderlig vel at hverdagene er livet. Men jeg vet ikke hvor mange eller få av dem jeg har. Jeg vet bare at jeg har dem og at de er begrensede. Jeg vet at det bare er jeg som kan leve mitt liv og bare jeg vet hva som er viktig i det livet og hva som gjør meg lykkelig. Akkurat nå er den beste tiden i livet mitt.