Bokelskere.no

Hun kunne nok risikere å ende sine dager alene, men det var konsekvensen av at hun tidlig hadde besluttet at hun ikke lenger skulle knytte seg for tett til noen.

[...] men i visse tilfeller kan folks svake sider også vise deg å være deres styrke.[...]

Fordi hun hele tiden var på jakt etter, og fant fine motiver, ble hun hengende etter de andre. Det fantes jo brukbare motiver overalt. Den lille mosegrodde kvisten med den krokete, rare formen. Steinen med det lille islaget på skyggesiden. Og den knallrøde lyngen!. Hun knipset i ett kjør og var glad for at hun hadde tatt med et par ekstra filmer.

Unger! Katja ble alltid irritert når de voksne snakket om henne og vennene som unger.Det var alltid sånn at de var unger når det var noe de selv ønsket å gjøre, noe som lå innenfor de voksnes grenser. Men når det gjaldt oppgaver og plikter, da fikk de høre at de var så voksne at nå måtte de kunne ta ansvar.

På et sted der penger betyr så mye, mister folk ofte sansen for de andre, viktigere verdier i livet.

Folk lar seg lett så lett lure. Fordi de ønsker å ha noe å tro på. Jeg tror en skal være veldig forsiktig med å tro blindt på slike mennesker. Vær kritisk. En god porsjon skepsis er absolutt på sin plass!

Var det noe Katja reagerte spontant på, så var det folk ble urettferdig behandlet. Det, mer enn noe annet, fikk henne til å se rødt av sinne!

Katja hatet avskjeder. Det var det verste hun visste. Egentlig skulle jorden ha vært så liten at folk aldri behøvde å skilles og ta avskjed med hverandre, tenkte hun.

Jeg er imot pelsdyravl. Noe så råttent som å avle opp de stakkars, søte dyrene for at vi mennesker skal bruke skinnet deres til å vise oss frem og imponere andre! Det er helt rått, spør du meg! Det er jo for å holde seg varm også, da, prøvde Bill forsiktig. Ha! Dynejakken min er like varm. Og kunstpels! Katja slo med nakken. Dyrene trenger pelsen sin selv!

Ingen kunne eie et annet menneske!

Det er noe ved julen som gang på gang får oss til å reflektere oss selv, over minner og ønsker, over den barnslige sjelen vår som fortsatt står forundret og storøyd foran den hemmelighetsfulle døren der underet venter. Raslende papir, hviskende ord, brennende lys, pyntede vinduer, duften av kanel og nellik, ønsker som blir skrevet på lapper eller hvisket mot himmelen og som kanskje går i oppfyllelse. Julen vekker det evige ønsket om et under, enten man vil det eller ikke. Og dette underet er ikke noe man kan besitte eller holde fast ved, man eier det ikke, men det er likevel gang på gang, som en gave man får.

Når man vil noe, så må man også ville det.

Jeg nyter hver forbannende dag. Min mor ble hundrede og to var lykkelig til siste slutt.

Var det mulig å forstå et annet menneskes indre? Hva som rørte ham, hva som drev ham, hva han virkelig drømte om?

Man ser alltid bare et lite utsnitt, tenkte jeg mens jeg laget frokost. Jeg skulle ønske at jeg en gang kunne ha sett helheten.

[...] men om noe som til syvende og sist alltid alltid rører ved sjelen, kjærligheten til et annet menneske. Det er noe vi alle lengter, noe vi hele livet strekker oss etter å berører og holde fast ved.

Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn klarer ikke mennesker å la det være. De legger planer på planer. Og så blir de fryktelig overrasket når planene ikke klaffet.

Historier noe for seg. Hvor tar forfatterne historiene sine fr? Ligger de bare i dem og slumrer, og hentes til overflaten av bestemte hendelser? Tar de skrivende dem ut av luften? følger de virkelige menneskers vei i livet? Hva er sant og hva er oppdiktet? Hva hendte virkelig, og hva har aldri skjedd? Påvirker fantasien virkeligheten? Eller virkeligheten fantasien?

En god bok er god på hver eneste side[...]

Når man er ulykkelig ser man enten ingenting som helst lenger, og verden synker hen i ubetydelighet, eller man ser tingene så overtydelig så alt plutselig får en betydning.