Bokelskere.no

Jeg kunne se for meg mormor som liten i en av disse hagene, slik jeg hadde sett henne senere, - med en planteskje i hånden og en vidbremmet, gul hatt på hodet. Hun pleide å gå og nynne mens hun trakk opp ugress og knep av visne blomster og kanskje la litt mer torvstrø her og der. Det kjennes så trist å vite at jeg aldri mer skulle se henne stelle i hagen. Jeg strevde for å hindre tårene i å komme. Jeg ville ikke miste forbindelsen til henne.

Vi bærer fortiden i oss, alle sammen, på en eller annen måte - bokstavelig talt i cellene våre, slik som Celi gjør, i hulrommene av sjelen, i form av bortgjemt frykt man kanskje ikke engang har innrømmet for seg selv, eller i gammel kjærlighet og knuste hjerter, avstengt fra det vi føler i dag, pakket vekk der ingen kan se det. Historiene våre er her, alle sammen, og kommer snart opp til overflaten igjen - og det flommer over av liv under den glatte overflaten, akkurat som Alligatorvannet på en varm sommerdag. Hvorfor skal man gjenskape seg selv et annet sted når det er så mange overraskelser i det jeget man nettopp har begynt å bli kjent med, og som har røtter langt tilbake i fortiden? Vi kan ikke forandre fortiden, men vi kan skrive vår egen del av historien.

Det slo meg at vi alle tar avgjørelser på grunnlag av kjærlighet eller frykt, eller begge deler, og disse valgene sender oss i helt nye retninger.

Noen ganger tror jeg ikke vi vet hva vi vil før det treffer oss i ansiktet.

Selv om jeg har jobbet på sykehus i mange år, hater jeg fortsatt lukten av venteværelser. De minner meg om alle de gangene jeg har stått og sett på mens en lege har gitt dårlige nyheter til en utslitt familie, eller når jeg har kommet inn for å hente foreldrene til et barn med kreft fordi det gikk mot slutten.

Minnene fra da jeg var ung, fra min fortid med Mason Collier, kommer ubudt og uventet. Har jeg egentlig noensinne sluppet helt taket i Mason? Hvorfor gjør det fortsatt så vondt å tenke på at jeg mistet ham?

Kanskje det er fordi Mason Collier var min første kjærlighet, og ens første kjærlighet graver ut en grop i hjertet som aldri kan fylles av andre. Dette er jeg helt overbevist om, og likevel var jeg sikker på at jeg hadde befridd meg fra disse følelsene.

Før jeg oppdaget at jeg var gravid , hadde jeg ikke engang vurdert tanken på å få barn, men da Celi ble født, smeltet hjertet mitt til en pytt som jeg ikke har klart å tørke opp siden. Hver gang hun ser på meg med de store, grønne øynene og stiller et ab sine bisarre spørsmål, forelsker jeg meg i henne på nytt, selv om hun sliter meg fullstendig ut med den endeløse nysgjerrigheten sin.

Det var visse ting et menneske som gikk gjennom verden på to friske føtter ganske enkelt ikke kunne forstå. De trodde folk så med øynene sine. At skritt kunne overvinne avstand.

[...] Det er ingenting, verken godt eller ondt, som et menneske ikke er i stand til å gjøre.

Bare noen dager tidligere hadde han forklart henne at han ikke bare leste i en bok, han reiste med den, at den tok ham med til andre land, til ukjente kontinenter, og med bøkenes hjelp ble han stadig kjent med nye mennesker, og mange av dem ble til og med vennene hans.

Tingenes innerste vesen er usynlig for øynene.

Sansene våre elsker å føre oss på villspor, øynene våre lurer oss aller mest. Vi stoler altfor mye på dem. Vi tror vi kan se verden rundt oss, likevel oppfatter vi bare overflaten. Vi må lære oss å oppdage tingenes sanne natur, substansen i dem, og da er øynene våre mer til hinder enn hjelp.

Men først og fremst var hovedmålet hans å gi videre den leksen livet hadde lært ham: at et menneskes største skatt er visdommen i hans hjerte.

Livet, hadde U May sagt, er en gave full av gåter, hvor lidelse og lykke henger uløselig sammen.

Su Kyi håpet han ville ta også Tin Win under sine vinger, lokke ham ut fra mørketsom omga ham, lære ham det han hadde lært henne: at lidelse og sorg er flettet sammen i livet. At sykdom er unngåelig i alle liv, uten unntak. At vi kommer til å bli eldre, og at vi ikke kan sleppe unna døden. Dette er lovene og reglene for menneskets eksistens, hadde U May forklart henne. Lover som angår alle, over hele verden, uansett hvor dramatisk tidene måtte skifte. Det finnes ingen makt som kan befri et menneske fra smerter eller fra sorgen man måtte føle som et resultat av den innsikten - hvis man da ikke selv er det mennesket.

Folk som forlater et barn på grunn av stjernens stilling ved hans fødsel? De må jo være syke i hodet.

Hun håpet at Tin Win ville lære det hun selv hadde funnet ut i løpet av årene: at det finnes sår som selv ikke tiden kan lege, selv om de kan gro såpass at man kan leve med dem.