Bokelskere.no

Jeg savner ham, sa mor. Det skjønner jeg godt, sa jeg. Det tror jeg ikke, sa hun. Jeg tror ikke du forstå hvordan jeg savner ham. Nei, kanskje du har rett. Men jeg forstår du savner ham. Jeg savner ham også, på min måte.

Men hvis jeg skulle se tilbake på livet og peke ut et lykkelig øyeblikk, så ville jeg samtidig vite at det hadde blitt der i fortiden. At det aldri inntraff igjen, med samme styrke. Og det er jo vondt.

Det er ingen som vet at de er opplever det lykkeligste øyeblikket i livet sitt, når de opplever det. Noen mennesker sier, når de er veldig begeistret, at de akkurat har opplevd sitt livs lykkeligste øyeblikk, men innerst inne tror alle at det øyeblikket ikke har kommet ennå. De tror at de i fremtiden kommer til å oppleve noe enda finere og lykkeligere. For det ville jo vært grusomt, hvis du som er ung, visste at ingenting noen gang ble finere siden.

På 1965 - listen står navnet til menneske som i dag har vært døde i mange år. Som ble født på slutten av 1800 tallet og var voksne i mellomkrigstiden. Som for meg bare hadde merkelapper av typen som har vært gullgraver i Amerika, var doktor på Rjukan, bodde på gården til broren sin, alltid vært streng eller ugift. Slike setninger som de voksne hadde uttalt i forbifarten, men som forplantet seg i meg som hele mennesket.

På kassetten spør jeg: Hvordan kom du over det Farmor? Det er taust en stund, før Farmor kremter og sier ganske nøkternt: Jeg kom aldri over det. Det har levd ved siden av meg hver dag. Hele livet. Jeg hadde jo faren din , Finn, og siden kom Kirsten. Jeg har hatt det så godt og vært så heldig. Men sorgen over Elin ble aldri borte, kan du skjønne. Skjønte jeg det , den gangen? Jeg tror det. For etter intervjuet fikk mine barndomsminner en annen farge. Jeg visste at sorgen over Elin hadde vært ved siden av henne hele tiden.

De var bestandig langt der framme i horisonten, og vi skvulpet i bølgene av deres opplevelser, av historien om dem. Gjenstandene vi fikk av dem og etter dem, var fortellinger i seg selv, og historiene knyttet til disse to menneskene nekter å sleppe taket i meg.

Hvordan beskriver jeg savn? Savnet av Høn som svirrer av stemmer, marianøklebånd i en timepokal på bordet i den turkise spisestuen, sykler i oppkjørslen, mor som sukker fordi solne faller så vakkert over gulvet. En tid jeg selv, i går, bar ut gjennom den blå døren.

Jeg savner ikke tiden med treski, jeg savner heller ikke tunge skistøvler heller. Hvorfor blir jeg likevel så fylt av savn? Fordi det handlet om fravær? om alt jeg har glemt? Savn har kanskje ikke bare med minner å gjøre, de som dukker frem i ny og ne, ved synet av en gjenstand, en film, eller lyden av en sang, en lukt.

Jeg har aldri kjent den så tydelig før, den karakteristiske og gjenkjennelige lukten. Sterkest i vindfanget. Jeg vet at om noen få sekunder vil den forsvinne, bli diffus, viskes ut idet jeg tar av meg støvlettene, bli borte idet jeg går inn i gangen og henger fra meg jakken på hengeren under hattehyllen. Men nå, mens jeg lukker døren bak meg, forsøker jeg å fange den. Ikke en lukt. Ikke skittent, søtt, våte klær, grønnsåpe eller ferske brød, men den tydelige lukten av barndom som man alldri tenker over når man kommer hjem fra skolen, hjem fra fest, hjem fra pokerspill på et loft, hjem fra det første kysset bak garasjene, hjem fra redselen for å gå alene, hjem til frykten for alle skal ha reist og etterlatt meg i et tomt hus. Det er en gjenkjennelig lukt, som kanskje virker ekstra sterk nå, fordi jeg snart aldri skal kjenne den mer.

Ingen av oss tre søsken har råd til eller ønske om å overta. Høn er nedslitt etter flere års glemsomhet og vil kreve mye oppussing. Dessuten bor vi andre steder, i egne hus og leiligheter, og har barn som verken vil eller kan flytte. Men at fremmede skal overta? Åpne den blå døren uten den ringeste kjennskap til Nolde? Uten å vite om den hemmelige klubben som hadde møter i kottet på mitt rom, der inngangen er usynlig bak en tapetsert dør. Uten å forstå de mørke flekkene på gulvet kommer fra hunden vår, Pontus, som på sine gamle dager fikk slag og trodde skyvedøren var et tre å tisse på.
På den annen side; Kan det ikke være fint å tenke at en ung, ny familie skal bo her? At nye barn skal bygge hytter i trærne, ha sine egne, hemmelige klubber? En gang for et liv siden, flyttet mine foreldre inn og var unge og ukjente med andres minner innenfor de samme veggene.

Politikken er av natur ikke et kirugisk blad, det er vanskelig å drive presisjonspolitikk. Politikkens instrumenter er butte, og det kan være svært krevende å få til de endringene man ønsker å oppnå. Det er rett og slett vanskelig å lage en politikk som treffer hver og en som trenger det, med de virkemidlene som egner seg best. Det betyr imidlertid ikke at vi skal gi opp å forsøke.

Ansvar er rett og slett urettferdig. Du må ta utgangspunkt i det livet du har og kan ikke velge noe bort. Ansvaret hviler på oss alle, men ikke med samme vanskelighetsgrad.

Etter ti år med skolegang skal du ha fått med deg de verktøyene du trenger i livet, enten du vil gå videre og studere for å bli pilot eller ingeniør, eller du vil gå ut i jobb eller ta fagbrev som helsefagarbeider eller rørlegger. I dag vil minst en av fem elever erfare at dette løftet blir brutt. I stedet for å gå ut av skolen med full verktøykasse kastes disse unge menneskene inn i voksenlivet med et handikapp. De har så dårlige lese - og skriveferdigheter at mange i praksis er funksjonelle analfabeter, ute av stand til å skrive en skikkelig cv eller ta til seg innholdet i en helt vanlig dagsavis. Det er et svik. Et svik mot de unge, et svik mot foreldrene og et svik mot den norske drømmen.

Det norske velferdssamfunnet ble bygget av vår felles arbeidsinnsats. Grunnmuren som velferdssamfunnet hviler på, består ikke bare av høytlønte og kreative lønnsmottagere eller grundere og bedriftseiere, men av innsatsen til hver enkelt arbeidstager. Det finnes kort sag ingen drittjobber. Hver gang noen snakker ned visse typer arbeid, er de med på å svekke respekten for noen av de viktigste verdiene vi har: At det å stå på egne ben og klare seg selv ikke bare er grunnleggende ansvar for voksne friske mennesker, men et bidrag til et sterkere fellesskap.

Jeg er takknemlig over å bo i et land hvor ikke hele eksistensgrunnlaget forsvinner ved sykdom eller ulykke. Jeg var og er takknemlig for at mammas sykdom ikke rev bort hele det økonomiske grunnlaget for den lille familien vår. Det sosiale sikkerhetsnettet vårt skal vi ta vare på. Men det forusetter også at vi er ærlige på hva som svikter, og hvordan det svikter.

Jeg gir deg mitt nisseord! Hva betyr det, da? Nissen satte opp en høytidelig mine: - Nisseordet lyder slik: En nisse gjør så godt han kan, så ofte han kan, hvis han kan.

Og jeg vet ikke hvorfor, men jeg forteller han at ting ikke akkurat går på skinner. At dagene er sorte og lange som lakrissnører.

• Mamma er i Bagdad.
• Er hun i Bagdad nå?spør jeg.
• Ja, hun er i Bagdad, bare hør.
  Lyden av glass som knuses under oss. Mamma som et strandet dyr i stua. Hvalropene hennes kommer opp gjennom gulvet, og runger av fortvilelse.

Det er ikke lys og lamper vi trenger,
Ikke sol og måne heller, men det
som er nødvendig, det er at vi har
øyne som kan se guds herlighet.