Bokelskere.no

Kjærligheten ble verkenutslitt eller tæret av tidens tann, selv om årene gikk; den lyste tvert imot som en evig sol.

Døden var ikke nødvendigvis slutten, det var han overbevist om. Døden rommet så ufattelig mye mer.

Og ikke tro at du kan gå gjennom livet uten å gjøre feil, om du gjør det, har du ikke prøvd hardt nok, og det er den største feilen man kan gjøre.

Et barn lo ; en lang, klukkende trille, som en bekk av såpebobler.

Enigma, som rekker Ron til livet, har på seg en brannbilrød jakke med diagonalstripet skjørt. Med det korte purpur-grå permanenthåret og eplerøde kinnene ser hun ut som en kjærlighet på pinne i fargerik innpakning.

(Men likevel klarte hun ikke helt å få tanken ut av hodet; hvis en armløs og benløs kvinne på et rullebrett klarte å finne en mann, måtte vel Sophie gjøre noe helt, helt galt? Hvordan hadde denne kvinnen truffet ham? Hadde hun trukket i buksebenet hans i det hun rullet forbi ham på en nattklubb?)

Ville bli ballerina, men fikk aldri ballerinakropp (men har fått høre at jeg er en imponerende slesk danser i fylla)

Men jeg kan fortelle deg at dersom du noen gang skulle forelske deg ordentlig, så kommer hvert øyeblikk du er borte fra det mennesket gjør fryktelige vondt.

Det som teller, er at alt det du gjennomgår, ikke får deg til å mistet motet, og at du finner en måte å fri deg fra de negative tingene på.

Men så begynte jeg igjen å se på Rebekka. Hun var annerledes, ingen tvil om det. Hun trengte hjelp til det meste og hadde heller ikke utviklet et språk så vi kunne snakke ordentlig med henne. Likevel var hun så blid og glad det aller meste av tiden. Da begynte jeg å tenke at når hun har det bra og lever sitt liv med glede, når hun selv møter sine utfordringer på en positiv måte, skal jeg da være den første negative hindringen hun støter på? Skal jeg ødelegge de dagene hun har fått tilmålt, fordi jeg styres av min egen forventning om hva et menneskeverdig liv skal være?

Snart oppdaget jeg at det var ikke henne, men vi voksne som eide det største problemet: vi målte utviklingen hennes ut i fra våre egne oppfatninger av hva livet skal være.

[...] jeg kan ikke la være å tenke på at fødsel og død er egentlig to veldig like opplevelser. Et liv kommer til den verden. Et liv forlater den. Ved inngangen til livets ytterpunkter, fødsel og død, kommer vi til det ukjente. Babyen som kommer ut av mors trygge liv, vet like lite om hva som venter, som den døende.

Hjertet gjør faen hva det vil. Det eneste vi kan kontrollere, er om vi skal gi livet og sjelen sjansen til å ta igjen hjertet.

Når jeg dør, trenger jeg å vite at jeg har gjort alt jeg ville gjøre, sett alt jeg ville se, og elsket alle jeg ville elske.

Jeg er overbevist om at mennesker møter andre mennesker med sjeler som hører sammen med deres egen. Noen kaller det sjelefrende. Noen kaller det ekte kjærlighet.

Lyst er lett å bekjempe, siden lyst bare har ett våpen: tiltrekning. Det er langt vanskeligere å vinne en krig mot hjertet.

Himmel som jeg hater følelser. Eller jeg hater samvittigheten min. De to er stadig i tottene på hverandre og jeg vet ikke hvem jeg helst vil skru av.

Hvordan oppstår egentlig sladder, hvordan begynner et rykte å leve sitt eget liv, vandre videre, hvilken effekt har det? Ondskapsfull baktalelse er som en bakterie som spres fra menneske til menneske, forgifter og drar videre.

Men jeg kan så klart ikke gi ham hele skylda, man er jo faktisk to i et forhold. En som blir urettferdig behandlet og en djevel.

De mørkeste fregnene var over neseryggen, men på nært hold så jeg at hun hadde ørsmå fregner i nesten hele ansiktet, en galakse av knapt synlige prikker.