Bokelskere.no

De fleste ballkjoler er åpenbart tegnet av fem år gamle jenter med glitterpistoler, men akkurat denne så i hvertfall ikke helt ut som det hadde vært eksplosjon i Barbiefabrikken.

Det ein seier skal væra sant. Men ein treng ikkje sei alt.

At i det øyeblikket et menneske ble skapt, hadde vårherre skrevet ned hele dets liv, fra begynnelse til slutt. Det kunne høres troverdig ut, men samtidig så totalt uforståelig. Hva hadde i så fall gud i tankene da han mente at Emil skulle ende sine dager i gjødselkjeller? For ikke å glemme alle de små barna som gikk bort. Og snille, eiegode mennesker, mens mange onde fikk leve til de ble nesten hundre.

Vi skal ta innover oss alle dager,hvert minutt og hvert sekund, for de kommer aldri tilbake. Du vet, livet venter ikke til man er rede. Det går videre uansett.

Verden er penere og tryggere når man bor i en boble,sa Dora og betraktet den falske snøen som falt over over miniatyrbyene under glasset. Men det er ikke virkelig. Til slutt må man bevege seg utenfor veggene som fanger en, hvis man virkelig vil oppleve alt verden har å tilby.

Minner skal deles,gis videre[...]

Ta en kopp kjærlighet
Legg til en klype omsorg
Bland det med godhet
Legg til et stykke tålmodighet
Avslutt med Tro
Strø over rikelig med forståelse
Del med alle du treffer

Vi må plante noe for det skal slå rot [...]

Jeg tenkte bare at uansett hva som skjer - uansett hvor mye livet kommer i veien for å det leve - bør hver eneste dag være en spesiell begivenhet, er du ikke enig ?

Far sier at man må lete både lenge og vel for å finne kjærlighet - akkurat som strandglass - men noen ganger er det å finne kjærlighet det samme som å se hva man har rett foran seg, og hold øynene åpne mens man leter. For -bang! - så er det der, akkurat som strandglass.

Og aller viktigst, minner dør aldri. Det gjør heller ikke håpet.

Når noen har spurt om jeg ved noen tidspunkt har angret på at jeg gikk fra mann til kvinne, har svaret alltid vært jeg har aldri vært mann. Jeg har vært kvinne hele livet. Jeg simpelthen så ut som en mann i 21 år.

Elskoven med Per sitter forsatt i kroppen. Tanken som har sittet i meg i hele dag er at jeg for første gang i livet mitt føler meg hel. Jeg er hel som menneske, får lov til å leve som kvinne, både fysisk,psykisk og nå også intimt. Jeg opplever meg som en fullverdig deltaker i samfunnet. Føler meg vel fremme i mitt eget kjønn.

Det er mulig å være både lynende intelligent og en idiot når det gjelder kjærlighet.

Det er kort veg frå å sjå på alle muslimar som ei homogen gruppe til å gjere oss kollektivt ansvarlege og krevje at ein norsk muslim tar avstand frå det ein amerikansk muslim har gjort.

Nokre gonger siterer eg noko vennina mi Muniba sa ein gong: å vere fleirkulturell og muslim i Noreg er som å bli sett som ein svulst, samtidig som ein føler seg som eit velfungerande, ressurssterkt organ.

Eg følte meg som ein minoritet i minoriteten: eg var den jenta som ikkje klarte å spele den rolla ho var tildelt, skodespelet halta på grunn av meg. Ikkje høyrde eg til der dei andre trudde eg høyrdw til, og ikkje kunne eg det dei andre trudde eg kunne. Korleis kunne eg vite noko om hijabtvang eller politisk islam når det aldri hadde vore aktuelt for meg eller andre jenter eg kjende?

Det er inga grunn til å grav opp gammel møkk når ein ikkje er nødd. Vi har all noko på samvittigheta som vi gjern skull ha vore foruta. Det er berre slik det er. Livsvegen har en del krokvegar for oss all.

Maktsjuke folk er farlege,uansett kor du finn dem.

En så ikke alt når en betraktet det på avstand. Det var ikke alt man kunne se heller,tenkte hun videre. Det vesentligste var det bare hjertet som forstod.