Bokelskere.no

Ensomhet var et kjent begrep for henne. Hun følte seg ensom når ingen forstod henne, og når folk trakk seg bort. Ensomhet var noe hun hadde kjent lenge. Hun følte seg ensom når hun ikke klarte å se at noen brydde seg om henne, eller når hun følte seg uten verdi. Av og til følte hun seg ensom i nærheten av mennesker hun ikke var trygg på

Hun trodde at det fantes en gud. Hun trodde også at han var allmektig. Det hjertesukket gav henne en slags trøst.

Men løsninga er ikke å late som om ingenting har skjedd, og at ingenting er galt, det er jo det som skapte problemer i utgangspunktet.

Hun hadde hørt noen si det ikke nyttet å endre en vanskelig person. Det var større sjanse for å endre seg selv, så man taklet en vanskelig person

Tenk å leve i en musikal. Da kunne man ha stoppet livet, og sunget ut, for så å forsette som om ingenting hadde hendt, bare at man hadde fått uttrykt seg, og fått ut det man grublet på.

Musikk var medisin. For henne i alle fall. En sang kunne være munter, en annen kunne være trist. En sang kunne være sinnsstemning. For Elvira kunne en trist sang være salve på såret hvis hun var trist. En glad sang kunne gi henne et hav av energi hvis hun var glad. Med sang var det mulig å sette ord på følelsene, og med en melodi var det nesten mulig å sette følelser på følelsene.

På mange måter befant vi oss i skjæringspunktet mellom å være modne barn og barnslige voksne. Ennå hadde vi ikke utviklet våre personlige særpreg, egne interesser og livsstiler. Jevnt over så og hørtes vi temmelig like ut, selv om vi følte oss individuelle.

For Amalie Skram hadde en klokketro på kjærligheten mellom mann og kvinne som et fellesskap, et bånd som man skapte sammen. Den kjødelige kjærligheten alene var ikke nok, mente hun. Også noe utover dette måtte til. For den sanne kjærligheten var en prosess der partene utviklet utholdenhet og etter hvert lærte å akseptere hverandre egenart.

Hvor mange ganger hadde jeg ikke irritert meg over at romanfigurene ikke begrep hva som egentlig foregikk, når sannheten var opplagt. Som allvitende leser var det jo lett å tenke ”skjønner du ikke at han er forelsket i deg, selv om han…”Man behøvde heller ikke se til bøkenes verden når det gjaldt dette, halvparten av all verdens sladder og følelsemessige analyser ville dødd ut hvis bare forelskede kvinner og menn sluttet å snakke forbi hverandre.

Boken ble aldri levert tilbake, for jeg ble liksom aldri ferdig, selv om jeg kom til siste side. Den talte til meg, og hadde stadig noe på hjertet. Trollbundet av forholdet mellom Elizabeth Bennet og Mark Darcy ble jeg hellig overbevist om at et sted ventet min egen rørende kjærlighetshistorie og en fremtid som ville arte seg omtrent som den gjorde for den vakre heltinnen.

Selv om forfatterne skaper konstruerte personer og situasjoner, kjente jeg på meg at de speiler faktiske universielle begivenheter. Jeg følte at de tingene vi gjennomlever, er de løse trådene som en eller annen der ute en gang vil sette sammen til ulike historier. Historier om vennskap, kjærlighet, svik, lengsel. Vi blir alle på et eller annet tidspunkt hovedpersoner i historien om oss selv. Og livet vi lever, er en historie som er potensialet til en bok.

Min mentale utvikling har i stor grad vært preget av bøker. I svært ung alder kastet jeg meg med min glød over ordene som talte til meg fra papiret, og jeg hengav meg til de ulike verdene som ble åpnet for mine øyne.