Bokelskere.no

Det er viktig, tenkte jeg. Når man slutter å drømme, er det over. Da mister livet sin glans.

Alle hadde sin historie. Det var de som motiverte meg til å skrive. Alle de ufortalte historiene.

Dagsavisene var blitt vår tids desidert største spreder av sladder.

Moren hadde en gang sagt til henne at noen av de menneskene du møter, skal være en del av livet ditt så lenge du lever (...)

Det er noen virkelige fæle mennesker i verden. Ruby ga henne klem. Men det er mange snille og gode mennesker også. Og jeg vil helst tro at til syvende og sist er det flere som er gode enn fæle.

Av og til må man tro på noe selv om man ikke kan se det.

Kanskje ville det alltid være slik når man elsket noen så høyt- denne følelsen av at uansett hvor mange timer man fikk sammen, ville det aldri være nok.

Min mor sa alltid da jeg var liten at julen er kjærlighetens tid, og at om man åpner julehjertet sitt, vil mirakler skje.

Det som har skjedd kan man ikke få ugjort, men fremtiden har man mulighet til å dreie i den retningen man måtte ønske gjennom de valgene man tar, hadde han sagt.

Det er ikke alt man får svar på, Embrek. Av og til må vi bare akseptere virkeligheten slik som den er, hadde Bjørn Anders svart.

Jeg tenker at vi ikke får flere åk enn det gud mener at vi er i stand til å bære […]

Du blir ikke fri hvis du nekter deg selv å bli det. Man må selv arbeide for å få sorrgen til å avta, ofte vil den aldri forsvinne helt. Man lærer seg bare å leve med det vonde, Bjørn Anders.

Lyden av et menneske som blir slått. Når du har hørt det, glemmer du det aldri. Det er en sånn hul klaskelyd, liksom. Alt i den lyden føles feil.

"Som jeg sa for noen dager siden,så lider mennesker som vil begå selvmord av et slags tunnelsyn. De tror at livet blir lettere for omgivelsene deres hvis de tar livet av seg."

Livet er som et veggteppe. Man trenger alle fargenyansene. Alt fra det helt lyse til det dypeste mørke. Først da gir det et vakkert mønster.

Folk skal heller begynn å fei før egen dør og ikke bry sæ så mye om andre.

Men hun ville aldri snakke om bøkene. Hun slukte bare sidene og gjemte dem innvendig. Kanskje det var det som gjorde at hun iblant var så vanskelig å lese, alle bøkene som drev rundt inni henne.

Noen ganger sier folk ting med sine handlinger som de ikke klarer å si med ord [...]

Det vekker til livenoen gamle,nedstøvede minner. Navnene og stedene. Livets små øyeblikk. Det er fortiden min.

Over himmelen lå stjernene strødd som diamanter, og en florlett sky draperte månen som et brudeslør.