Alle vet at de riskere livet hvis det blir oppdaget at de er homofile, forteller Mustafa.
På slike dager, når jeg har blitt trakassert på gata eller en fyr har ringt og for eksempel truet meg med steining, vokser sinnet mitt. Det er sånne som ham som ødelegger for den kommende generasjonen homofile minoritetsungdom. Det gjør meg rasende. og det gjør meg sikker på at denne kampen må kjempes. Det er ingenting som gjør meg så sterk som dette sinnet.
Internasjonalt er det sju land som har dødsstraff for homofile, og over 70 land gir fengselsstraff om homofil praksis blir innført. Flere land er i ferd med å innføre straff mot homofili, spesielt i Afrika. I Uganda diskuterer de om de skal innføre dødsstraff for homofile og hele tre års fengsel for de som ikke angir homofile. Det er klart at den internasjonale stemningen også gjør inntrykk på homofile med innvandrerbakgrunn i Norge. Særlig når de opplever at homofile asylsøkere fra land som Iran - hvor det nylig har blitt offentligjort at de første homofile er henrettet på grunn av legning - likevel sendes tilbake av norske utlendingsmyndigheter.
Jeg har tildigere hatt sex med disse mennene, jeg måtte ta livet av dem, jeg torde ikke la dem leve. Jeg har spart deg fordi vi er i familie, jeg har ansvaret for to kvinner og jeg har barn, jeg kan ikke lenger la mine følelser for menn kom mellom. Det beste du kan gjøre, er å reise vekk. Bestefar er stolt og glad over drapene. Han setter pris på at det ene barnebarnet har tatt ansvar - han er fast bestemt på at slike drap skal belønnes, ikke straffes.
Den som aldrig lever nu
lever aldrig.
Hvad gør DU?
Piet Hein.
Livet er det
som farer forbi
mens du er opptatt
av andre ting.
John Lennon
Kjæreste...
Jeg savner en
nøkkel.
En nøkkel som kan åpne døren
til livet.
Du tok den
med deg - vår felles livsnøkkel,
da
du valgte å gå.
Du mente
jeg ville få
det
bra uten DEG.
---nå skal alt bli bra Karin.....
- La meg våkne
med lapp og nøkkel
under putta i
morgen...
K. B. 11.01.01.
Nei, jeg ville ikke tenke på det. Ikke nå mer. Det var ikke lenger min historie. Det angikk meg ikke. Angikk meg ikke lenger. Måtte tenke på noe annet. På morgendagen. På livet mitt som begynte på nytt, livet vårt som begynte på nytt, på alt som lå foran oss, oss fire.
Jeg tenkte på hvor forsvinnende lite vi vet om livet når vi er seksten. Ingenting om hva som venter oss når vi runder førti. Ingenting om hva som kommer til å styrte ned i hodet på oss helt uten varsel. ingenting om alle prøvelsene, alt som gjør vondt. Ingenting om alderdommen som etter hvert kommer til å smyge seg inn i dette vonde, og som vi ikke kan gjøre noen ting med.
Hvordan greide folk å legge ting bak seg? Folk som ble utsatt for en ulykke? Folk som opplevde det verst tenkelige?Hvordan greide de det? Kanskje de aldri la det bak seg. Kanskje disse tingene, de aller tyngste tingene, de mest forferdelige, var noe man aldri la bak seg. Man måtte lære å leve med dem. Men hvordan?
Jeg var levende
i livet.
For jeg elsket,
ogble elsket,
- av deg.
Nå
er
jeg
fanget
i
livet.
K. B. 08.01.01
Det vanskeligste var å holde ut. Holde ut. Føre et slags dagligliv i trass det forferdlige vi sto midt oppi. Og det å våkne om morgenen. Det øyeblikket man åpner øynene, ikke husker noe, kjenner seg lett til sinns, i alle fall tror man det. Og så kommer alt tilbake igjen. Tyngden som drar en ned, kveler en. Man kommer på at man har en sønn som ligger i koma, på sykehuset.Og at man må stå opp, må forsette. Leve livet sitt, trass i alt.
Da han var i magen min, hadde jeg vært redd for å miste ham. Nå var han ikke lenger i magen min, Men jeg var forsatt like redd. Kanskje er alle mødre slik. Kanskje er det dette som er å være mor, denne redselen som aldri forsvinner, som aldri gir slipp.
Over skulderen hans, gjennom tårene, det bleke ansiktet til Malcolm, fastfrosset i den falske søvnen. Jeg tenkte: Hvorfor oss? Hvorfor skjer dette med oss? Hvem er det som bestemmer disse tingene?Hvem bestemmer at en dag er det akkurat dette mennesket, denne familien som skal til pers?
Hvorfor er det ingen som advarer deg, om morgenen, om at noe fælt skal skje?Hvorfor aner du ingenting mens du står i dusjen,koker vann til Earl Greyen, åpner post, leser mail?Hvorfor får du ingen tegn, hvorfor har du det ikke på følelsen, at himmelen skal falle ned i hodet på deg, at telefonen skal ringe, at du skal få en forferdlig beskjed? Hvorfor er det slik at når du har født et barn, etter alt slitet, all smerten, når barn blir lagt på magen din, ennå varmt, ennå vått, så tenker du bare på lykken, på gleden, og ikke på katastrofene som skal komme, disse dramatiske øyeblikkene som gjennomborer et liv?Hvorfor er man så dårlig forberedt? Men hvordan skulle det ellers være? skulle man hver morgen, mens man står og pusser tennene, si til seg selv: Er det i dag det skal skje, eller kanskje i morgen? Skal man herde seg selv, forberede seg på at man hvert øyeblikk kan miste et barn, en forelder, en ektemann, en søster, en bror, en vennine? være beredt? Beredt på det verste? Hva slags liv ville det bli?
Oversettelsen samsvarer ikke med produktet. Det fungerer overhodet ikke. Det er en katastrofe. En Katastrofe!. Jeg hadde lyst til å be henne veie ordene sine. Jeg hadde lyst å kjefte henne huden full, denne pyntedokka satt der på det kritthvite <<Zen>>- kontoret sittmed høyhælte sandaler, armbånd i massivt sølv og svart, glansfylt hår.Hun kunne godt ha brukt et annet ord enn <<katastrofe>> om en så hverdagslig ting som oversettelse. Visste hun hva ordet <<katastrofe>>innebar? En sønn i koma, for eksempel?
Jeg fikk øye på dongeribuksa til Malcolm som hang til mørk på radiotoren. Dongeribuksa hans. Synet av den kjentes som et kraftig støt. Dongeribuksa hans. Marsvinet hans i fanget mitt. Sønnen min som svevde mellom liv og død, og dongeribuksa hans som hang til tørk, og Marsvinet som malte i fanget mitt. Noe kolossalt, noe forferdlig vokste inni meg. En følelse av kvelning, av urettferdighet, av Panikk. Tenk om Malcolm ikke våknet. Tenk om han døde i løpet av natten. Han kom til å dø, og jeg kom til å bli sittende igjen med alle tingene som var en del av dagliglivet hans. Jeg Skulle tynges ned av alle disse tingene, klærne hans, tannbørsten hans, skoleheftet hans, rulleskøytene hans, datamaskinen hans, joggeskoene hans, marsvinet hans, alt dette, og ikke ham. Ikke lenger ham. Leve uten ham. Leve med hans død. Svare på spørsmål. Si: Jeg har to barn, men sønnen min er dø. Si: Sønnen min er dø. Si de ordene.
Der venner møtes varmes hjartene.
John Ray
Livet er en prosess der ingenting er statisk, alt er i endring og dette er livet. Det er det livet er!. Det er de dagligdagse hendelsene, det er hverdagene som utgjør helheten.
Det å miste noen man elsker, er ikke noe som går over, det er noe man kommer til å ha med seg resten av livet.Man lærer seg å leve med det. Og hvordan man har det, kan endre seg fra dag til dag, uke til uke. Derfor skulle jeg ønske at vi mennesker hadde blitt flinkere til å lære å leve med hverandre i øyeblikket, ikke forvente det ene eller det andre av hverandre. Dersom en person klarer å glede seg over en hendelse i livet sitt allerede et par uker etter at han har mistet noen han er glad i, er det vel ingenting som er bedre enn det?