Bokelskere.no

Det er mennesker vi støter på i livet som driver bort for godt når de forsvinner ut av tilværelsen vår. Selv om vi treffer dem igjen, blir det er raskt, meningsløst hei, hvordan går det? Men med andre mennesker kan vi ta opp tråden akkurat der vi slapp, hver gang vi treffer dem. Å være så trygg på noen - det føles som om tiden overhodet ikke har gått.

Noen år kan føles som en evighet, brutt opp i små kapsler av tid.

Det er visse hendelser i livet som føles vendepunkter selv idet de skjer.

Reeves flytter litt på seg og gir meg et smil så blendende hvitt og med så store tenner at de konkurrrerer med pianotangentene.

Noen ganger kan alt se håpløst ut,tro meg,men det finnes alltid et lys i enden, Kristiane. Hindringen kan være så stor at du ikke kan skimte toppen,men... Ta tiden til hjelp,og du vil erfare at alt lager seg til.

Men noen ganger tvinger man seg selv til å se bare det man vil se. Eller det man orker å ta inn over seg.

Det finnes øyeblikk som som for alltid etser seg fast. Øyeblikk som som representerer det vakreste, det lykkeligste, det beste i livet. Jeg tror de alltid er flyktige. Det ville vært umulig å være så lykkelig i mer enn noen korte øyeblikk. Jeg skulle ønske at det var slik med de andre også. De som også etser fast. De styggeste, tristeste, de grusomste. Men på sett og vis er det kanskje det samme. Kanskje er det ikke mulig å være så fortvilet mer enn korte stunder. Kanskje er det derfor man orker å leve videre. Med minnet om det aller lykkeligste. Og minnet om det vanskeligste. Bare minnet.

Menneskenes evne til å se det de ønsker å se, kjenner ingen begrensninger.

Jeg tenker meg at hvert øyeblikk, hvert skritt er forbundet med et stort antall muligheter. I tid og rom. Skal jeg gå ut nå, eller om en time? Gå til høyre eller venstre? prate med den personen jeg møter, eller ikke? vi har så mange valg, selv om vi ikke alltid ser dem, eller hvilke konsekvenser de kan komme til å få.

Nå mens jeg sitter her og skriver, tenker jeg at hvis man er to som husker samme tid og sted, har man kanskje litt større sjanse til å nærme seg den absolutte sannheten. Tror du at det kan stemme? Ville bildet av vår tid blitt sannere hvis jeg kunne legge ditt perspektiv til mitt? Eller har vi rett og slett ulike minner fordi to personer aldri har helt identiske opplevelser av noe som helst.

Men noen ganger har jeg lurt på om vi kanskje bærer med oss alle minnene likevel. Absolutt alle inntrykk sinnet vårt har registrert. Ja, til og med det som hjernen i ettertid har konstruert ut fra våre lagrede inntrykk. I så fall tror jeg at vi har et filter som bare slipper igjennom det vi tåler å bære med oss. Og det betyr jo at alle de bevisste minnene våre er en forvrengning av virkeligheten - tilrettelagte bruddstykker. Vi gjør dem til utholdelige øyeblikksbilder som vi kan sette inn i en oppkonstruert sammenheng. Det er en slags kamp for å skape en begripelig og akseptabel historie av noe som ikke henger sammen.

Når jeg snakker om likeverd mellom kjønn, tenker jeg ikke lik lønn, men likeverd mellom egenskapene vi tillegger kjønnene. Det rasjonelle versus emosjonelle. Mange ønsker å definere maskulinitet som det motsatte av feminitet. At det ene forklarer det andre som det motsatte av. Slik er det ikke. Feminin og maskulin komplementerer hverandre, De er på ingen måte motsetninger og skal derfor heller ikke defineres ut fra hverandre. De er to separate ting. To fantastiske ting.

Det er på tide å utvide begrepet mann. Det må være bredere. Det må favne mer. Romme flere typer maskulinitet.

Når sorgen først har slått rot, dør den aldri ut, men blusser opp og tiltar når den finner det for godt.

Hvis du fortell nåkka om deg sjølv, så skal det godt gjøres at du ikkje fortell nåkka om andre og. Hvis du fortell det som e sant. (Kari Bremnes)

Ingen er hundre prosent introvert eller hundre prosent ekstrovert. Det gjelder like mye for barn som for voksne. Vi befinner oss alle på hvert vårt unike sted i spekteret mellom de ekstremt ekstroverte i den ene enden og de ekstremt introvert i den andre.

Hva sier det ikke om sivilisasjon når det er nor suspekt i å være alene, når man må unnskylde seg for det, komme med bortforklaringer, skjule det faktum at man liker ensomheten - som en hemmelig last. (Anne Morrow Lindberg)

Selvsagt kan vi introverte også glede oss til sosiale arrgamenter. Vi er ikke asosiale eller misantropiske. Vi foretrekker bare å være sosiale på en annen måte enn de ekstroverte.

Alle bør få sjansen til å skape et bedre liv for seg selv - uansett hvor godt eller dårlig utgangspunkt de har.

Samme hvor lang unna
det virker som jeg er
og hvor mye kulde
og nedbør
jeg har å komme med
så skal jeg
dukke opp i livet ditt
hver dag
akkurat som
Longyearbyen
blir klippet inn
oppe i venstre hjørne
på værkartet
som verdens mest
naturlig ting