Bokelskere.no

Når vi forstår mer, tåler vi mer. Og om vi kan forstå mer, kan det bli enklere å vite hvordan vi skal forholde oss på nyttige vis.

Som Siri banket inn i hodet mitt - jeg valgte ikke å bli syk. Men det var likevel mitt valg og mitt ansvar å prøve å bli frisk. Og det var ikke noe som bare skjedde, det var ikke noe som kom gratis. Det var noe jeg aktivt valgte å kjempe for. Det var en kamp jeg vant. Og det er en seier ingen kan ta fra meg.

Jeg forstod ikke hvor iskaldt og ensomt livet var før jeg begynt å føle igjen. Før jeg lo med magen. Før jeg smilte med øynene og klemte med hele meg. Og aldri igjen skal jeg gi slipp på all den varmen, alt dette livet.

Det var ikke før jeg fikk tilbake en følelse av å høre til, en følelse av å bli satt pris på, at jeg innså hvor forferdlig vondt og trist det var å leve i isolasjon.

For jeg ville at hun - og alle andre - skulle forstå at min frykt for fett ikke var mer enn et symptom. Ikke problemet i seg selv. At det stakk så mye dypere enn vekt og kontroll. At alt var en avledningsmanøver fra skam, lav selvfølelse, usikkerhet, angst, frykt, ensomhet og selvforakt - at det var en midlertidig overlevelsesmekanisme, en falsk følelse av trygghet og mestring.

Men så trakk hun blikket til seg, festet det på sine egne buksebein og sa noe jeg aldri hadde ventet, kanskje aller minst fra henne: <<Akkurat nå skulle jeg gjort hva som helst for å få en spiseforstyrrelse,>> fulgt av << jeg bare må passe inn i den brudekjolen>>. I flere sekunder var det helt svart. Og da tankene begynt å spinne, var det så mye kaos i det stakkars hodet mitt at jeg ikke klarte å svare. Etter å ha sett galskapen på nært hold - hvordan kunne hun? Hvordan kunne noen ønske seg det som nesten hadde tatt knekken på meg?

Det var på tide å innse at frisk ikke var noe som skjedde på sidelinjen mens jeg stresset meg gjennom livet. Ingen eksterne endringer eller prestasjoner - enda så store eller imponerende de var - ville noensinne kurere det som var en intern og personlig sykdom. Dette vil aldri ende før jeg ender det

I et sjeldent, i et ekstremt sjeldent, klartenkt øyeblikk innså jeg at jeg hadde et valg. At det var tide på et oppgjør og velge, virkelig velge. Det måtte bli slutt på <<halvveis>>, slutt på verdijakt, slutt på naivitet. For jeg visste jo at ingenting endret seg da jeg kom inn på rett studie, at ingenting endret seg da jeg fylte 25 år, og at sannsynligheten for at det, på magisk vis, ville gjøre det den dagenjeg rundet 30, var derfor liten.

For å bli frisk måtte jeg tåle verden, og verden var ikke en trygg boble. Verden var full av blader som skrek at karbohydrater var giftige, bilder av syltynne modeller retusjer enda tynnere, mennesker som løp syv mil per uke, reklamer for fettsuging og slankepiller og aviser som mente at en ny metode for flat mage var en nyhet som fortjente forsiden. Siri fortod at omgivelsenes kroppshysteri kompliserte tilfriskningsprosessen, men andres treningsvaner eller media var ikke egentlige problemet. For problemet var min oppfatning og min respons.

Skrivingen ble en form for konfrontasjon - jeg kunne ikke lenger distrahere meg fra følelsene mine. Jeg ble tvunget til å kjempe etter, tvunget til å finne de ordene som gjemte seg bak <<vet ikke>> og <<jeg er feit>>, de ordene jeg trodde ikke eksisterte. Det var som om jeg tenkte bedre på papiret, som om fingrene hadde direkte tilgang til underbevissheten, som om de skrev ned alt jeg ikke engang turte å tenke. Ved å lese mine egne ord, forstod jeg også meg selv bedre.

Problemet er ikke at hun ikke ser en løsning på sitt problem. Problemet er at hun ikke ser at hun har et problem. (Finn Skårderud)

Og aldri har jeg følt meg mer hjelpeløs enn da jeg, overveldet av vissheten om at jeg var i ferd med å gå under - at jeg virkelig var i ferd med å glippe taket - knakk sammen i dusjen. Jeg husker at jeg desperat hulket: <<hjelp meg,hjelp meg>>, men uten å vite hvem som skulle redde meg eller hvordan. Jeg visste bare at jeg ville ha hjelp. At noe måtte skje.

Muren jeg hadde brukt år på å bygge, den jeg i begynnelsen hadde trodd skulle beskytte meg, føltes plutselig kvelende.Men fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle rive den ned, forsatte jeg bare å <<holde det gående>>

Og fordi underernæringen hadde ført til synsforstyrrelser, kunne jeg også ærlig meddele at jeg følte meg feit. Derfor klarte jeg ikke å se alvoret, derfor forstod jeg ikke hvorfor han maste om at det var så viktig å spise.

Men sulten var ikke fysisk. Den var en reaksjon på uro, desperasjon og håpløshet. Den var som et sug, et bunnløst sug, et begjær etter mat som etter hvert drev meg til å spise andres middagsrester, stappe i meg en halv kake uten engang å registrere smaken av sjokalde. Som om jeg - mens jeg grådig slukte spagetti rett fra kjelen - eksisterte i et tidsvakuum uten angst, stress, bekymringer og Kaos. Som om jeg fikk en pause fra alt. Til uroen jaget meg ut på badet.

Jeg var redd for å utforske hvem jeg egentlig var, redd for hva jeg ville finne.