Bokelskere.no

«My car was a reasonable barricade against the fusillade of gunfire to my left, but I wouldn’t call it safe. I heard the banshee cry of an ambulance siren, then a second one, the sounds cutting out as the EMTs parked under the freeway. I sat cross-legged on the ground next to ____. He was humming “The Star-Spangled Banner,” breaking into words now and then. “Mmm-mmm. Rockets’ red glare. Mmm-mmm., bursting in air.” I folded the vest and put it under his head. He seamed peaceful. Maybe he was going into shock. Maybe he’d taken a hit to his spine. Maybe he was bleeding out. He said, “It’s been good knowing you.” 14th Deadly Sin

Det finnes en god del grunner til å like bøkene til James Patterson. For det første er forfatterens primære mål å fortelle en plottdrevet historie med så lite som mulig overflødig kjøtt på beina. Kapitlene er korte og tjener dette målet. Og kanskje viktigst: Bøkene krever nesten ingenting av deg som leser. Det eneste som kreves av deg er at du lener deg tilbake og lar deg bli underholdt i de uanstendige kjappe timene det tar å fullføre hver bok.

Dessverre har det vært vanskeligere og vanskeligere å gjøre det i de siste årene. Du trenger bare å sjekke leseranmeldelsene på amazon og amazon-eide goodreads for å se at flere og flere av Pattersons fans, meg selv inkludert, sitter med at forfatteren dessverre nå er mer opptatt av å produsere bøker og ikke av å skrive gode bøker.

Klagemålet som oftest kastes mot Patterson fra fans, er at han nå oftere og oftere kløyver historiene sine i to bøker, bare for å få leserne til å kjøpe begge til full pris. Altså er han blitt en grådig industri. Det er ikke vanskelig å kjøpe klagemålet. Selv har jeg etter et par Alex Cross-bøker som endte midt i et klimaks vært inspirert til å kylle boka mot veggen og sverge på å aldri plukke opp en annen bok av forfatteren. Men så kommer jeg til fornuft, sier til meg selv at verdens mest populære forfatter ikke trenger penger, at han nok gjør dette av andre og mer edle grunner.

Det fører oss til klagemål nummer to: Pattersons avhengighet av medforfattere. Arrangementet mellom bestselgerforfatteren og samarbeidspartnere som Maxine Paetro, Chris Grabenstein, Chris Tebbetts, Michael Ledwidge, Marshall Karp, Liza Marklund mfl., ble møtt med en viss tilbakeholdenhet hos leserne fra starten.

Mange var redde for at medforfattere bare ville føye til et umusikalsk element til et forfatterskap som glitret på sin egen måte i thrillersjangeren. At de ville ta ut noe, uten å komme med noe interessant.

Med unntak av noen få bøker, kan jeg ikke si at frykten har vært ufundert. Pattersons bøker har mistet sin mojo. Alex Cross, den mest respekterte karakteren fra Pattersons penn, har blitt en vits i de siste bøkene. Det står ikke bedre til med Lindsay Boxer, Claire Washburn og Cindy Thomas i Women’s Murder Club heller. Det har det egentlig ikke gjort for meg siden det fjerde medlemmet ble tatt ut tidlig i serien. Hun er nå erstattet av en blåkopi som er ikke bare er mindre interessant, men som også føles som en slags fornærmelse. Dessverre.

Kanskje bør det derfor ikke komme som en overraskelse at «14th Deadly Sin», den fjortende boka i serien om politikvinnen Lindsay, rettsmedisineren Claire, journalisten Cindy og advokaten Yuki Castellano, er nok en skuffelse.

Selv plottet virrer overalt: En gruppe ranere som er kledd i politiuniformer gjør brutale anslag mot såkalte Pay Day-loan-sjapper og dårlig kamuflerte narkoreir. I starten er de ikke så opptatt av å drepe, men de får snart blod på tann, og like etter begynner likene å hoppe seg opp for Lindsay og kollegene hennes.

Samtidig som Lindsay jager de brutale ranerne, får Joe, hennes hjemmeværende mann, sparken fra et konsulentoppdrag. I stedet for å deppe, eller mer presist -etter at han har deppet litt-setter han i gang med å etterforske en serie med uløste drap som Lindsay er så vidt opptatt av. Snart er han på sporet av en mann som har kommet unna med fem tilfeldige knivdrap mot kvinner.

Samarbeidet mellom jentegjengen, som bøkene er fundert på og som gjorde dem interessante, er nesten totalt fraværende i denne boka. Og kanskje er det like greit når Cindy er opptatt av å promotere en bok hun har skrevet og Yuki sier opp jobben hos statsadvokaten, begynner å arbeide for den andre siden og umiddelbart saksøker San Francisco-politiet for millioner i en sak som kostet en femten år gammel med lav iQ livet.

Boka er kjapp og til tider spennende. Men jeg var aldri mer enn mildt interessert. Det er aldri heldig for en Patterson-bok.

Styr unna.

Tittel: 14th Deadly Sin
Utgitt: 2015
Forlag: Century-Random House
Sider: 349

Terningkast: 2

Takk. I intervjuer har forfatteren sagt at han ikke visste at slikt fantes i landet. Men det er verken nytt eller uhørt. Det har eksistert i flere tusen år i India, deler av Afrika og Øst-Asia. I Kina og i Taiwan er det til og med ikke uvanlig at familien til avdøde hyrer strippere for å trekke deltakere. For under to uker siden skapte det overskrifter da kinesiske myndigheter gikk ut og sa at de ville sette en stopper for denne tradisjonen.

"Bak den røde lykten" av Su Tong og
"Måter å dø på" av Zakes Mda

Den siste skal handle om en "profesjonell sørgende", som lever av å "utstøtte jamrende lyder" for å inspirere begravelsesdeltakerne.

«Jeg sa det til deg. Du vet ikke hvordan det er her ute. Vi har store vanskeligheter. Store. Dette stedet. Det er som en tørr gresslette. Klar til å flamme opp. Vi slukker brannene. Vi løper fra den ene brannen til den neste og kveler flammene. Så dukker dere opp her og vil sette fyr på alt igjen. Jeg skal si deg[…] at vi hvis vi ikke setter en stopper for det, vil ilden vokse seg så stor og rask og bre seg så vidt at den sluker alt. Alt og alle. Ingen vil klare å stoppe den.»

De xenofobiske urolighetene i Sør-Afrika som skapte overskrifter over hele verden for noen uker siden, er ikke bare nok et bevis på hvor inkompetent ANC har skjøtet arven etter Mandela, det er også et skremmende forvarsel om hva landet har i vente hvis den politiske eliten og sivilsamfunnet ikke går sammen om å ta i tak de kroniske problemene som plager landet.

Et av disse problemene er selvfølgelig arbeidsløshet. Tall fra februar viser at arbeidsledigheten i 2014 landet gikk ned, fra 25.40 til 24.3. Til sammenlikning var arbeidsløsheten i 2014 i Europas sykeste land, Spania, på litt under 24 prosent.

I motsetning til Spania, har ikke Sør-Afrika en storebror (noen spaniere vil si blodsuger) som Tyskland i nakken, som krever streng budsjettdisiplin. Situasjonen blir heller ikke enklere av at landet er omgitt av et hav av nød, som tvinger tusener, om ikke titusener, til å krysse landets grenser ulovlig, for å søke lykke i Regnbuenasjonen.

På toppen av de ovennevnte utfordringene kommer landets kompliserte rasehistorie, en historie som, mer enn tjue år etter at ANC kom til makten, fortsatt preger politikken og de sosiale skillene.

Fortsatt sitter det hvite mindretallet med de største verdiene, deres barn har tilgang til de beste utdannelsesinstitusjonene og de er mer eller mindre garantert en sikrere og bedre fremtid enn sine svarte eller indisk-sør-afrikanske medborgere.

Men privilegiene er ikke lenger konsentrert i hendene på hvite. De har nå fått selskap av ANC-tilknyttede japper, en horde med verdensborgermentalitet og en Wall Street-moral, eller amoral. En gjeng med sugerøret i statskassen og ingen intensjoner om å stoppe festen før hele huset kollapser. Og da vil de gjøre som eliter overalt gjør når øvrigheten slutter å være blinde for uanstendigheten som hadde pågått i øyekroken; de drar i eksil til luksuriøse omgivelser.

Mer enn noen annen sør-afrikansk forfatter jeg har kommet over, skriver Deon Meyer om alt dette og mer til. Han skriver kort og godt om det moderne Sør-Afrika. Men bøkene hans er ikke overlesset med temposenkende forundersøkelser og enetaler om landets historie. I stedet er den nødvendige bakgrunnshistorien drysset over alt, det er noe som dirrer i bakgrunnen og motiverer karakterene.

Også i «Hvit skygge».

I denne knallgode thrilleren introduserer forfatteren oss for en karakter som er helt annerledes fra Benny Griessel, den rehabiliterte drankeren og musikeren som er helten i de fleste av Meyers bøker.

Hovedpersonen i denne romanen heter Martin Lemmer, jobber som livvakt og har en nokså dyster bakgrunn. Vår helt er nemlig en dømt drapsmann. Han har sonet fire år av en dom på seks for drap under «formildende omstendigheter». De formildelsene omstendighetene var at Lemmer forsvarte en femten år gammel rumensk elev fra kampsportklassen han drev mot fire angripere. En av angriperne mistet livet.

På grunn av dommen kan Lemmer ikke bære våpen, og det er ikke akkurat et fortrinn når man jobber som livvakt for investorer, rike japper og velhavende arvinger som er truet på livet. At Lemmer er så avslappet i forhold til dette handikappet skyldes at han mener at de fleste trusler er storm i tekopp, og at jobben hans handler mer om å berolige klienten, ikke å gi næring til paranoiaen.

Det er med denne erfaringsbaserte konklusjonen i bakhodet Lemmer går med på å være skyggen til den vakre og rike Emma Le Roux. Hun er foreldreløs, mistet broren enda før foreldrene, jobber som merkevarekonsullent selv om hun ikke trenger pengene, og sist men ikke minst; hun er overbevist om at noen ønsker henne død, og hun tror at det hele har med brorens forsvinning tjue år tidligere.

Lemmer tror at Emma både overdriver trusselbildet og at hun lyver. Men en jobb er en jobb. I tillegg er han litt nysgjerrig på å finne ut hva som motiverer henne til å lyve. Dermed tar han oppdraget og ledsager henne etter at hun insisterer på å finne en mann som ble etterlyst i nyhetene for fire drap. Hun tror at han kan være storebroren, Jacobus.

Like etter blir Emma utsatt for et alvorlig drapsforsøk. En snikskyter lykkes med å såre henne alvorlig og sette henne ut av spill. Igjen står Lemmer med blod i hendene og dårlig samvittighet for å ha undervurdert fienden. Det er det slutt på nå. I et forsøk på å rette opp feilen, børster han støvet av de rustne evnene og gir seg etter en fiende som er mektigere, farligere og med langt større rekkevidde enn han kan forestille seg.

Det som gjør «Hvit skygge» til en utsøkt thriller, er ikke grådigheten og korrupsjonen den prøver å stikke en påle i, det er at forfatteren gjør grådigheten og korrupsjonen så forståelig, så «riktig». Det er ikke dermed sagt at Meyer er opptatt av å gjøre skurkene til misforståtte mennesker; han forsøker bare å gjøre ondskapen som begås i det godes navn så godt motivert som mulig. Mer enn noe annet, mer enn de gode karaktertegningene, det overraskende plottet, og den gripende slutten, var det dette som talte til meg.

Anbefales varmt!

Tittel: Hvit skygge
Utgitt: 2010
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 351

Terningkast: 5

«Hun synger med ren og vakker stemme, som om hun sang for noen, nøyaktig og tålmodig, uten å øke eller saktne tempoet. Barn synger slik, når de er triste. De synger ordentlig, som om det var en oppgave de var pålagt, et mantra som, bare du gjentar og gjentar og gjentar det, feilfritt og glassklart, jager bort alt vondt og alle vonde tanker.» Om barna vet man ingenting

Allerede mens jeg leste de siste sidene i Simona Vinvis debutroman fra 1999, visste jeg at når den tiden kom da jeg skulle skrive anmeldelsen, så ville jeg gjøre noe jeg sjeldent eller aldri gjør; jeg ville bruke de første linjene til å advare leserne mot å lese anmeldelsen og boka. De av dere som har lest mine krasse anmeldelser av bøker jeg mener ikke er verdt verken din tid eller penger, er vant med at jeg skriker og skråler om bøker som det har vært en lidelse å komme gjennom og som du bør unngå. Her er en innrømmelse; de anmeldelsene er de enkleste å skrive.

Denne anmeldelsen, var langt fra det.

Og grunnen, eller den som er verdt å fremheve tidlig, er denne: jeg har sjeldent opplevd å bli like rystet, like henført, like kvalm og forferdet, like begeistret og like trist som jeg var da jeg leste «Om barna vet man ingenting». Jeg har lest bøker som har vært like triste, tristere til og med. Jeg har lest bøker som har etterlatt dypere inntrykk av menneskets mørkeste sider. Men akkurat nå kommer jeg ikke over én bok som har gjort det med så poetisk og på så få sider.

Det forferdelige boka rommer (og da mener jeg forferdelig) tvinger meg til å komme med disse advarslene. Samtidig skriker hjertet mitt høyt om at jeg bør prakke denne boken på alle og enhver som er glad i god og viktig litteratur, og si; «Her, vær så snill og les denne!» Ja, det er virkelig en slik bok.

En delvis forklaring på hvorfor boka er så forferdelig, kommer av at den handler om barn og barndom. Men her er det ingen voksne som svinger pisken, drikker og driver psykisk terror, eller mishandler barna. Ikke egentlig. I stedet er det barna selv som bruker og misbruker hverandre som instrumenter, for å tilfredsstille en lyst og et begjær som er langt mer voksen, langt mer sofistikert og langt mer farlig enn de skjønner.

At ondskapen ikke er villet eller forstått gjør forferdelsen bare større. Man har lyst til å hoppe inn i handlingen og si til tiåringene Martina, Greta og Matteo at de bør gi en stemme til samvittigheten. Man har lyst til å riste i fjortenåringen Luca og fortelle ham at han straks bør slutte å spille annenfiolin. Men mer enn noe annet får man lyst til å glemme at femtenåringen Mirko, sjefen i gjengen, er et barn og gi ham en ørefik som setter ham på andre tanker enn den han, med hjalp fra et par reinkarnerte djevler som lurker i bakgrunnen, introduserer for de andre; sex.

Det er mer, det er mye, mye mer. Men som sagt; jo mindre du vet, jo bedre er det.

Vinci debuterte med denne boka i 1997. Å si at det her ikke finnes noen tegn til at hun var en fersking, er en underdrivelse av dimensjoner. Ikke bare klarer hun å skrive troverdig, ømt, engasjerende om en gruppe barn som søker andre spenninger og får lar sin nysgjerrighet og naivitet snudd mot seg av et annet barn, hun klarer også å frembringe et gjenkjennelig og landlig miljø der barna får lov å roame og foreldrene enten er på arbeid eller sitter foran tv.

Intetanende om hva deres små driver med på åkrene og på den forlatte hytta de har gjort til klubbhus. Ikke en gang når leken om å utforske kjønnslivet slutter å være lek og blir mer og mer hårreisende.

Anbefales på det varmeste!

Tittel: Om barna vet man ingenting
Utgitt: 1999
Forlag: Aschehoug
Sider: 162

Terningkast: 6

Interessant. Jeg har fått med meg litt av finnernes historie gjennom både fakta og fiksjon , og jeg kunne ikke la være med å bli overrasket over de tumultene og lidelsene landet gikk gjennom mellom første og andre verdenskrig. Nær utrolig.

«Når Martin kommer, ser han den Julie han var vant til, den han reddet og som han passer på. Men hvordan kan jeg fortsette å se ut som henne når ingenting er som før?[…] Kan jeg kysse Martin uten å […] dø av dårlig samvittighet.» Nødinngang

Julie og Martin har nylig fullført videregående, men de vet allerede hvordan livet deres skal bli. De skal bli samboere, begynne å studere juss sammen og gifte seg om et par-tre år. Slik går det ikke. Tvert imot, på bare korte fem uker hvor de lever adskilt, skjer det ting og tang som endrer kursen på livet de skulle dele sammen.

Startskuddet kommer når Julie velger å dra til London i fem uker. Planen er å bo hos en gammel venninne, jobbe på restaurant, spare litt penger og komme hjem, klar for å starte livet med Martin. Men også denne planen kjører av sporet. Det skjer når Ida modererer det hun tidligere har fortalt Julie og avslører at restauranten hun jobber i, den samme restauranten Julie skal jobbe i, ikke egentlig er en restaurant, men en geisha-klubb.

Som så mange andre, er det første som streifer Julie at det ikke er en overraskelse at Ida, som alltid har hatt en nokså løs seksuell moral, jobber på et slikt sted. Selv er hun mer tilknyttet og uerfaren, og har ingen planer om å leke selskapsdame som villig tilfredsstiller alle «kundens» ønsker og fantasier.

Men hun endrer mening når Ida forklarer at jentene som jobber der er vertinner og at Mamasan, den kvinnelige sjefen, kun krever av jentene at de skal konversere og oppmuntre de mannlige kundene til å bruke så mye penger som mulig mens de er på klubben.

Med jobben på et lite krevende rutinespor, folder Julie ut vingene og begynner å leve. Hun og Ida drar på marked, på kino og senere, sammen med naboene Miguel og Freddy, på dans. Og det er da problemene starter for Julie. Hun blir nemlig sterkt tiltrukket av Freddy.

At hun ikke kan si det, i hvert fall i starten, gjør kvalene hennes bare større. Samvittigheten gnager ikke mindre av at hun stadig stiller spørsmål ved den (tilsynelatende) fastlagte ruten livet hennes skal ta.

En kveld begår hun en feil, og den endrer alt.

«Nødinngang» er en som grei sjangerfilm som aldri later som den er noe annet enn det den er. Med unntak av henvisningen til Dostojevskis «Forbrytelse og straff», en bok Julie får av Martin (for øvrig en helt unødvendig henvisning som ikke sier oss noe spesielt meningsfylt), klarer boka å holde seg på et stramt og ordinært spor.

Ulempen er at en aldri blir overrasket eller blir spesielt sympatisk til hovedpersonen. Fordelen er at man ikke blir utsatt for masse tåkeprat.

Enkelt, ukomplisert og luftig.

Anbefales hvis du ikke har noe bedre å lese.

Tittel: Nødinngang
Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 124

Terningkast: 2

Må vi? Jeg er ærlig talt ikke sikker. Det jeg ikke kan unnvære i både bok og film er konflikt, ganske enkelt noen som vil ha noe og noen eller noe som står i veien. Om personen er god eller ikke er kanskje ikke så interessant som at karakterarken til protagonisten og antagonisten, helst at de blir kjørt gjennom kverna og får sin moral og karakterstyrke utfordret og kommer ut på den andre siden som en forandret person.

Jeg pleier å dele mine favorittbøker og filmer i (grovt sett) to kategorier; heltehistorier og bøker som utforsker det mørke. Heltehistoriebøker har vanligvis en protagonist som er god, eller har en karakterark hvor han går gjennom en prøvelse og kommer ut på den andre siden som en forandret og god person (jeg vil plassere antihelten i denne kategorien også, så lenge han/hun lever i et univers der motstanderne er enda sjoflere enn ham/henne). Så er det bøker som utforsker mørkere sider ved karakteren eller starter reisen fra den andre enden.

Jeg kan ikke huske å noen gang ha inntatt et nøytralt standpunkt i forhold til karakterenes handlinger, selv om jeg liker å lese om skurker. Det tror jeg gjelder for de fleste av oss (også elitister). Jeg vil gjerne at den utro skal bli avslørt, at et medlem av Stark-familien skal sitte på jerntronen og at Clarice Starling skal spore opp Hannibal. Samtidig synes jeg jo at det er spennende å lese om intelligente mordere, femme fatale og lurendreiere. Men jeg tror ikke jeg aktivt kunne heiet på dem.

«Velkommen til Sinclair-familien. Vi tror på utendørs trening. Vi tror at tiden leger alle sår. Vi tro- selv om vi ikke ville sagt det rett ut- på reseptbelagte piller og cocktail før middag. Vi diskuterer ikke problemer på restaurant. Vi trår ikke på å vise vår fortvilelse. Vi biter tennene sammen, og det er mulig folk er nysgjerrige på oss fordi vi ikke viser følelser. Det er mulig vi nyter at folk er nysgjerrige på oss.» Vi var løgnere

Selv om jeg er en av de som ennå ikke har lest én eneste av John Greens bøker, hadde jeg såpass respekt for det han har oppnådd med bøkene sine at jeg ikke kunne la være å plukke opp Emily Lockharts «Vi var løgnere», basert på blurpen hans på omslaget til boka. Her er hva Green skriver om romanen: « Spennende, vakker og gnistrende. Vi var løgnere er en bok du vil huske.»

Jeg er ikke en utgitt og populær forfatter. Jeg er heller ikke en som leser mange ungdomsbøker, og kan dermed heller ikke at jeg sitter med en bred oversikt over sjangeren. Og jeg er ikke litteraturviter, en som kan tegne de store linjene, plassere en forfatter og hans eller hennes forfatterskap i en litterær kontekst.

Men jeg leser bøker. Mange bøker. Og jeg kan med hånden på hjertet ikke nevne ett eneste øyeblikk hvor jeg opplevde boka som «vakker og gnistrende», for ikke å snakke om «spennende». Det eneste som virret i huet mitt mens jeg leste var dette; hva f*** er det Green snakker om?

Så leste jeg menneskene forfatteren takker, og da skjønte jeg det.

Nå skal det sies at Green, som står Lockhart nær nok til å ha vært involvert i dens tilblivelse (som venn og kritiker, antakelig), ikke er den eneste som har rost boka. Det er det en god del andre som har. Inkludert Guardian. Men her mitt ikke-profesjonelle syn på spenning; det bør skje noe i boka eller filmen som driver handlingen fremover. Det eneste som kvalifiserer til dette i «Vi var løgnere» kommer når det er mindre enn femti sider av den to hundre og førtiåtte sider lange boka.

Hvis jeg måtte velge et ord som dekker boka, måtte det være dette: monoton.

Historien er noe av det tynneste jeg har kommet over i det siste: En rik Massachusettsfamilie, bestående av patriarken, matriarken, de tre voksne døtrene som fortsatt er avhengige av pappas penger og disses barn, Johnny, Mirren og Cadence, pluss nevøen til kjæresten til en av mødrene, indiske Gat, samles hvert år på familiens hytter og landsted like ved Martha’s Vineyard og gjør det man vanligvis gjør på ferier.

Det eneste «spennende» som bryter inn i rekken av feriene, bortsett fra tragedien på slutten, er Cadences forelskelse i Gat, hennes rundreise til Europa, og det som tilsynelatende er en drukningsulykke som finner sted den femtende sommeren.

Om historien er tynn, er motivet som setter i gang enda verre. Jeg kan ærlig talt ikke huske å ha lest noe liknende på lang tid.

SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER! SPOILER.

Lei av mødrenes press til å leke snille perfekte barn, går Cadence, Johnny, Mirren og Gat sammen om å gi patriarkatet et nådestøt ved å brenne ned bestefarens hus. Uheldigvis går alt galt, og Johnny, Mirren og Gat, i tillegg til et par hunder omkommer i brannen. Det er mer selvsagt. Inkludert hukommelsestap som bare blir en større og større vits jo nærmere slutten man kommer.

En av de verste bøkene jeg har latt meg selv bli utsatt for på lang, lang tid.

Et absolutt bunnmål.

Ikke overraskende kommer jeg til å styre unna alt som har med John Green å gjøre i fremtiden.

Tittel: Vi var løgnere
Utgitt: 2015
Forlag: Fontini forlag
Sider: 248

Terningkast: 0

«Du er ei smart jente, Katarina- for smart til å ta tåpelige sjanser. Dyktigere tyver enn deg har forsøkt å stjele den hersens steinen, og de har betalt dyrt for det.» Han stanset, og Kat kunne ha sverget på at hun så hånden hans skjelve. Munnen var en tynn, hard strek da han hvisket: «Store tyver har betalt en svært høy pris.» Spesielle kriminelle

Hollywood og forfattere generelt er ikke spesielt gode sengekamerater. Det er enda verre hvis man snevrer inn feltet og fokuserer på forholdet mellom bokforfattere og studiene og produsentene som kjøper rettighetene til en gitt bok og som ønsker å adaptere den for det store lerretet. Produsenter er ikke fremmed for å anklage forfattere for å være alt forelsket i sine bøker. Forfattere på sin side pleier å klage over at Hollywood ikke forstår dem og bare er opptatt av å tjene penger, og at de er alt for villige til å gjøre bøkene til noe helt annet enn det kunstneriske produktet det opprinnelig var.

Men bare en eksklusiv gruppe med forfattere når så langt. De fleste er ikke så heldige. Det store flertallet ender med å bli ignorert. De få heldige som unnslipper anonymitetens helvete vinner en plass i solen takket være en kombinasjon av talent, heldig sammentreff og kanskje viktigst av alt; markedsføring.

Kvinnene og mennene som jobber med å albue et rom for akkurat den boka du og jeg leser i dag, får sjeldent den oppmerksomheten, æren og ja, æreskjellingen, de fortjener. Etter forfatteren selv er det etter min mening ingen som har en like sterk hånd på rattet. Ingen som i like sterk grad kan avgjøre hvorvidt en bok navigerer seg gjennom den tette og innviklede trafikken som er bokmarkedet. De er også dørvokterne, de avgjør hva det første inntrykket vi får av boka skal være.

Noe av det verste markedsføringen kan gjøre, er å skryte så uanstendig av boka at den umulig kan møte forventningene. De fleste ganger er det markedsavdelingen som har hovedskylda for denne dødssynden.

Men av og til kan man ikke la være å gi forfatteren en rettmessig del, særlig hvis forfatteren er en av disse som ikke kan unngå å si om karakteren at han eller hun var «den beste» eller «en av de beste» i det karakteren driver med.

Det er selvsagt ikke noe galt i å si/skrive dette hvis forfatteren viser oss at karakteren det gjelder faktisk besitter det lille ekstra som skal til for å gjøre krav på å få en slik merkelapp. Men det blir noe annet når dette ikke skjer.

Det siste er tilfellet i «Herlig uærlig»-bøkene av Ally Carter. I hvert fall når det gjelder de første to bøkene, «Herlig uærlig» (anmeldt her) og «Spesielle kriminelle».

Markedsført som «Ocean’s eleven» for og med ungdom, skiller serien seg ikke noe særlig fra den generelle trenden i subsjangeren «spenningsbøker for ungdom». Den tar en et voksent konsept, setter ungdom i sentrum, tilføyer et trekantdrama og skubber unna enhver som rekker opp hånda om en viss realisme eller jordnærhet.

Mer enn noen annen serie jeg har lest, inkludert «Alex-Rider-serien», gjør «Herlig uærlig»-serien seg skyldig i en av de største dødssyndene en bok kan begå; karakterene, spesielt hovedpersonen, viser oss ikke det forfatteren insisterer at både de og hun er så flinke til at de, hun spesielt, anses som «noen av de beste».

To bøker og mer enn sju hundre sider inn i serien, kan jeg ikke komme på ett eneste innbrudd som var troverdig. Et par ganger måtte jeg bla bakover for å sjekke om det var noe jeg hadde gått glipp av. Det hadde jeg selvsagt ikke, og hver gang kunne jeg ikke la være med å føle at jeg hadde blitt lurt.

Bedrageri er i det hele tatt i sentrum av boka. Hovedpersonen, femten år gamle Katarina Bishop, blir like etter at hun har returnert fra et solooppdrag i Moskva, oppsøkt av en eldre kvinne og hennes sønn. De har blitt henvist av Vasilij Romani, den siste i rekken av mystiske mesterhjerner som bruker aliasnavnet og som forfatteren introduserte for oss i første bok.

Constance, kvinnen, vil ha Kats hjelp med å få tilbake den ene halvdelen av en smaragd som skal ha tilhørt Kleopatra, og som hennes foreldre oppdaget i Egypt, før den ble stjålet av en mann som sto dem nær.

Kat er først skeptisk til Constance, men etter å ha hørt historien, går hun med på å hjelpe den eldre kvinnen. Ikke fordi historien er så original, men fordi hun nå kaller seg en «gjenvinner», en som er opptatt av tilbakeføre malerier og kunstgjenstander til de opprinnelige eierne. Hovedsakelig jødiske etterkommere av menn og kvinner som døde i konsentrasjonsleirene.

I motsetning til første bok, er Kat sen med å rekruttere vennene. Hun vil heller planlegge og utføre innbruddet på egen hånd. Men Gabriel, kusinen og Hale insisterer på det motsatte, og Kat går med å dele ansvaret uten motstand. Og godt er det, for selv med hjelp fra vennene går det helt galt. Og plutselig står ikke bare Kat tilbake uten smaragden, hun sitter også igjen med en flause som vekker onkelens harme og en forbannelse som har ligget begravet i lang tid.

Hvis du skal lese «Spesielle kriminelle» så er mitt første råd dette; Ikke ha for høye forventninger. Mitt andre råd er dette; Ikke ha for høye forventninger. Mitt tredje og siste råd er dette: gjør det motsatte av det jeg gjorde; ikke forvent at bok nummer to skal overgå den første boka i serien.

Følger du disse rådene, er du ikke garantert en hyggelig leseopplevelse. Men du vil unngå å irritere deg over at kastet bort tiden på noe som ikke var verdt det. Det er verdt noe.

Jeg har hørt så mye godt om han uten at jeg har turt å plukke opp en av hans bøker. Jeg tenker meg om både to og tre, kanskje til og med fire ganger, når jeg hører at en krimforfatter er "litterær". Men kanskje det bare er min dumhet. Hvor bør jeg starte hvis jeg skal lese ham?

Karakteren var en kvinne. Jeg tenkte ikke at det var noe originalt ved det valget da jeg leste boka, men med tanke på at det oftest er menn som er utro både i litteraturen og i virkeligheten, bør jeg kanskje gi honnør til forfatteren for at hun i hvert fall tok et annerledes valg enn det som er vanlig og forventet.

Er enig når det gjelder TV. TV-serier, særlig de HBO, AMC og Showtime har laget i de siste 10-15 årene har gitt skribenter og skapere langt større rom til å utforske grumsete karakterer og miljøer. Men selv innenfor disse tyr jo forfatterne til et gammelt knep; å gjøre motstanderne, selv politiet, sjofle og lite sympatiske, slik at det blir enklere for seerne å heie på antihelten, se noe godt i ham eller henne som kan gi den det gjelder en håpefull karakterark.

Nødvendigheten av en karakter som kjemper "det godes sak" eller som har en karakterark som ender med at han lærer å forandre seg og bli en slik "god person", er jo eldre enn Hollywood-formulaen, er du ikke enig?

Men det er jo selvsagt ikke slik at vi alltid heier på de gode karakterene. Jeg husker ennå hvordan en del av meg fikk lyst til å klappe for Hannibal Lecter på slutten av "Nattsvermeren". Karakteren var ond som få, men det var noe med hans historie og personlighet som gjorde at det var enklere å heie på ham- en seriemorder og kannibal- enn Chilton. Delvis fordi Lecters ondskap, med unntak av det han gjør på slutten, dirrer i bakgrunnen, mens Chiltons sjoffelhet, smålighet, sexisme og overlegenhet kommer stadig opp.

I "Hannibal" er skurken enda verre enn Hannibal. Men ville det vært enkelt å heie på Hannibal hvis HAN hadde vært den fæle? Det ville sikkert vært like spennende som thriller, men jeg tror ikke karakteren ville skilt seg ut fra så mange andre som befolker krim-og-thrillersjangeren.

Jeg leste nylig en roman der hovedpersonen var utro i store deler av historien og hvor historien endte med at karakteren avsluttet forholdet uten å bli avslørt. Jeg hadde i det minste forventet en karakterark som strammet veggene omkring hovedpersonen, som fikk frem karakter. I stedet endte det på en ganske kjedelig måte.

En relativt vedtatt sannhet i filmbransjen er at protagonisten må være en sympatisk person. Noen vi kan identifisere oss med, som har mål som er gjenkjennelige og bruker metoder som er rosverdige, eller i det minste ikke får våre moralske klør til å sprette ut, rede til å gi vedkommende ripe i lakken.

Når det gjelder bøker, har jeg oppdaget at det er annerledes. I hvert fall hvis man skal dømme det ut fra hva de fleste av de jeg har snakket med sier når spørsmålet om helten/heltinnens moralske karakter kommer opp.

Mange av de jeg har snakket med sier nemlig at de ikke bryr seg særlig om personens moralske karakter, kun om andre sider ved boka (om den er "litterær", forfatteren, plottet, mm.)

Så hva sier DU?

Har hovedpersonens moralske karakter, hvorvidt han eller hun f.eks er utro, svikefull, bedrar, dreper noe å si for hva slags inntrykk du sitter igjen med ? Har det noe å si om hovedpersonen blir "straffet" for overtredelsen eller lærer noe av det?

Er boklesere mer tolerante overfor karakterer som ikke er sympatiske?

«Verden var kanskje blitt digital, men Harry Bosch hadde ikke blitt med på forvandlingen. Han hadde lært seg å bruke mobiltelefonen og bærbar datamaskin. Han hørte på musikk på en iPod, og en gang iblant leste han avisa på datterens iPad. Men når det gjaldt mordbøker, var han fortsatt, og kom alltid til å være, svoren til papir og plast. Han var et fossil. Det spilte ingen rolle at etaten gikk over til digital arkivering og at det i det nye politihuset ikke fantes hyller til de tykke, blå permene. Bosch var en mann som vedlikeholdt tradisjoner, spesielt når han mente det dreide seg om tradisjoner som bidro til å ta drapsmenn.» Utfor kanten

Et par år ute i kulden der han arbeidet som privatetterforsker, har lært Harry Bosch, den aldrende, jazzelskende og ikoniske etterforskeren i Michael Connellys bøker, at selv om det var en befrielse å komme unna de politiske intrigene og rivaliseringene som hang over karrieren i politihuset, så er det ingenting som er like bekreftende og tilfredsstillende som å jobbe med en mordsak, nøste opp trådene og være den som feller rettferdighetens hammer over gjerningsmannen. Eller gjerningskvinnen.

Passende nok jobber han nå i «Enheten for åpne og uløste saker»; en underavdeling i Los Angeles politiets drapsetterforskningsavsnitt som primært jobber med kalde drapssaker fra så langt som femti år tilbake i tid. Ti tusen av dem. Men som i ethvert byråkrati, er rutinene for hvordan sakene skal prioriteres ikke umiddelbart logiske.

For eksempel kan ikke etterforskerne bare plukke opp den øverste saken i pallen og, i samarbeid med krimteknisk, gjennomgå de fysiske bevisene og bygge opp sakene derfra. I stedet har hvert etterforskningspar en eksklusiv periode for seg selv, og følger disse sakene fra gjenopptakelse til rettsak. Det virker på overflaten som en god ide, men det er før man finner ut at backloggen hos krimteknisk kan sette noen etterforskningspar på sidelinjen, virkeløse.

Det er det som er tilfellet med Bosch og partneren David Chu i starten av «Utfor kanten. Men virkeløsheten varer ikke lenge. Nesten som mana fra himmelen, faller en over tjue år gammel sak i fanget på Bosch og Chu. Den er fra 1989 og krimteknisk har nettopp fått napp på de tekniske sporene. Den gode nyheten er at DNA-et tilhører en nylig løslatt homofil pedofil. Problemet er at han bare var åtte år gammel da 19 år gamle Lily Price ble kidnappet og kvalt i 1989.

Både Bosch og hans nærmeste sjef, Gail Duvall, tviler på at åtteåringen var i stand til å begå ugjerningen, men alternativet er også urovekkende; at krimteknisk eller noen i politiet kludret med de fysiske sporene. I en by og et land som stadig blir flinkere til å stille spørsmål ved hvordan rettssystemet fungerer, eller ikke fungerer, er det helt rimelig å forvente at en slik konklusjon, vil sette i gang en skandale som kan koste flere jobben. Duvall vil være en av de første som vil komme i skuddlinjen.

Så kommer en annen og større sak i veien.

Liket til George Thomas Irving, advokatsønnen til Boschs fremste og største nemesis, blir funnet på asfalten utenfor et av underholdningsbyens mest kjente og historiske hoteller.

Bevisene tilsier at det er ikke er noe annet enn selvmord. Men det er ikke noe den sørgende Irvin Irving, faren, eks politimesteren og nå, mektig byrådsmedlem med sterk og voksende, noen vil si kvelende, innflytelse over politiets budsjett, kan akseptere. Han insisterer på at saken bør etterforskes som en mulig drapssak, og han krever at ingen annen enn Bosch skal lede den. Ikke fordi han har blitt bløt, men fordi han, her og nå, er overbevist om at Bosch styres av en integritet som noen har formulert for ham, og som han lirer av seg når han møter Bosch: «Du sa en gang at alle teller, eller så er det ingen som teller.»

Enda sitatet er hans «[…]absolutte rettesnor som menneske», kjenner Bosch det ikke igjen som noe han noen gang skal ha sagt. Ikke at det spiller noen rolle. Han har fått et oppdrag, og det oppdraget skal han gjøre så godt han evner. Men som han gjør det klart overfor både Duvall, politimesteren, Irving og Kizmin Rider, ekspartneren som nå på en mirakuløs vis har klart å arbeide seg oppover det haifylte farvannet som er politihusets politiske ledelsestårn, vil han heller takke nei til de tre ekstra årene han har blitt innvilget før han må pensjonere seg enn å utføre en etterforskning hvor konklusjonen skal bli stavet ut for ham.

Ingen gjør noe annet enn å rose Bosch for standhaftigheten. Men noen ljuger.

Samtidig som han og Chu skal prioritere Irving-saken, kjører Bosch en parallelletterforskning i Lily Price-saken. Og også her står vanskene i kø. For det første byr det Bosch imot å gjøre noe forsøk på forstå Clayton Pell og hans historie. Men det er det han blir inspirert til å gjøre av Hannah Stone, Pells terapeut. Ikke for å unnskylde eller bortforklare Pells ugjerninger, men for å børste støvet av den pedofile mannens personlige helvetehistorie og dermed komme et steg nærmere identifiseringen av den som brutalt drepte en ung kvinne som sto på terskelen til en lys fremtid.

Sammen med Deon Meyer og Jeffery Deaver er Michael Connelly en mine absolutt største krimforfattere. Det stramme plottet, referansene til gode jazzmusikere og hans evne og vilje til å på en spennende måte sy inn i historien både de rasepolitiske hensynene etaten må ta og svikene som er motivert av karrieremessig ærgjerrighet, er noe som, for meg, blitt noe jeg ser frem til hver gang jeg plukker opp en Connelly-roman. Jeg har til nå, selv etter så mange bøker, ikke blitt skuffet én eneste gang.

Å si at Connelly feier de fleste av banen, vil bare være en gjentakelse av hva mange andre, meg selv inkludert, har sagt. Men det er et faktum.

Glem de vanlige mistenkte og les denne.

Og har jeg sagt at slutten ga meg en sitring som jeg ikke kan huske å ha fått fra en krimbok på en stund? Vel, nå er det sagt.

Anbefales på det varmeste.

Tittel: Utfor kanten
Utgitt: 2015
Forlag: Gyldendal
Sider: 390

Terningkast: 6

Takk! Som leser er jeg opptatt av bøker og filmer med noe vektig å si om ting jeg er opptatt av, særlig litteratur, politikk og religion. Denne haket av alle tre på en måte som virkelig berørte, så nå gleder jeg meg til å lese mer av forfatteren.

«Altfor snart var Stanley ute på sjøen igjen og stakk i spaden i jorda. X-Ray hadde rett: Det tredje hullet var verst. Det var det fjerde hullet også. Og det femte. Og det sjette, og det…. Han satte spaden i jorda. Etter en stund hadde han mistet tellingen på ukedagene, og hvor mange hull han hadde gravd. Alt virket som et eneste stort hull, og det ville ta halvannet år å bli ferdig med det. Han tippet han hadde gått ned minst to og en halv kilo. Han anslo at om halvannet år ville han enten være i kjempeform, eller død.» Hull

Helt siden tippoldefaren, Stanley Yelnats, lot være å holde sin del av et løfte han ga til en sigøyner i Latvia og i stedet reiste over til Amerika, har Yelnatsfamilien vært omgitt av uhell som har ristet dem løs fra fremskrittets stige og sendt dem tilbake til startstreken.

Det startet med at tippoldefaren ble robbet for en betydelig formue på vei fra New York til California, en formue som, skjøtet med litt kompetanse, ville ha gitt familien en arv på solsiden, « i et herskapshus ved stranden i California» (s.15). I stedet bor «[…] de oppå hverandre i en knøttliten leilighet der det lukter svidd gummi og fotsvette.» (s.15)

Vår helt, Stanley Yelnats den IV, bor der sammen med moren og oppfinnerfaren, Stanley Yelnats den III. Moren hører vi ikke spesielt mye om, her er fokuset på Yelnatsguttene. Og en kan godt unnskylde det med å si at hun, fordi hun ikke er en ordentlig Yelnats, har unngått å bli direkte rammet av uhellene familien etter hvert har akseptert må være bunnet i en forbannelse.

Hennes rolle er den støttende partneren når det blir kluss med mannens siste oppfinnelse og han uunngåelig startet å «forbanne den elendige-stinkende-råtne-grisestjelende-oldefaren sin» (s. 14). Eller så var hun den oppmuntrende moren, blind for sønnens venneløshet og uvitende om mobbingen sønnen blir utsatt for på grunn av størrelsen. Selv fra lærerne, som i tillegg synes det er noe moro ved at Stanleys største mobber, er en gutt som fysisk er mindre enn ham.

Men det er ikke dette som er Stanleys vanskjebne. Den er verre. Det starter med at Stanley blir arrestert for å ha stjålet et par gamle sko. Vanligvis ville en slik ugjerning ikke fått konsekvensene den får. Ikke en gang i Texas. At det likevel er det som skjer, skyldes at skoene ikke var hvilke som helst par sko; de var sko en av landets mest berømte baseballspillere hadde donert til en pengeinnsamlingsauksjon for et herberge for hjemløse og som hadde fått en prislapp på flere tusen.

Stanley bedyrer sin uskyld og forteller sannheten. Men sannheten setter ham ikke fri. Derimot blir han først kalt ussel av dommeren, før han får et (slags) alternativ; fengsel eller atten måneder på en leir for trøblete gutter. Stanley har aldri vært på leir, det er familien for fattig til. Men både han og familien har en forestilling om slike steder som er langt fra Green Lake-leiren, der Stanley blir sendt.

Der er det ingen utflukter, ikke svømming, ingen grilling og historiefortelling rundt bål, og ikke ingenting annet å gjøre enn å grave hull. Sju dager i uka. Bestyreren og de andre voksne sier at dette skal bygge opp karakter og utholdenhet, men det det stort sett gjør er å slite deltakerne til utmattelse og gi dem blemmer på hendene.

Gravingen er likevel ikke like meningsløs som den ser ut til. Den har en hensikt som holdes hemmelig for alle deltakerne. Til Stanley finner ut av det. Og da må han gi seg ut på en strabasiøs ferd som kan koste flere enn ham livet ut i det nærmeste golde landskapet rundt leiren.

Louis Sachars prisbelønte roman er morsom, spennende, engasjerende og har et hjerterom som man ikke kan la være å bli berørt og sjarmert av.
En leseglede.

Anbefales varmt.