Mohammed Yusuf siterer I, Ripper av Stephen Hunter (side 279)
17:46, 4. juni 2015* Ingen har det som favoritt.
"What made Jack Jack? It was not that he killed, as many have, and will, kill. That is the sad part of human nature. That was the scarlet thread. No, it was that he did so silently, efficiently, and then got away. That was the elemental essence. He got away. How did he get away?”
"What made Jack Jack? It was not that he killed, as many have, and will, kill. That is the sad part of human nature. That was the scarlet thread. No, it was that he did so silently, efficiently, and then got away. That was the elemental essence. He got away. How did he get away?” I, Ripper
Bakerst i amerikanske Stephen Hunters, “I, Ripper”(Simon & Schuster, 2015), en ofte knakende god thriller om den legendariske seriemorderen Jack the Rippers brutale herjinger i Whitechapel sommeren og høsten 1888, bruker forfatteren sju sider på å liste opp bøker og nettsider som han støttet seg til under skrivingen av denne boka.
Lista er selvsagt ikke komplett. Med nesten 300 dokumentarbøker skrevet om saken, er noe sånt en umulighet. Men en del av bøkene, i det minste de 5-6 titlene jeg kjenner igjen og har lest selv, er gode, grundige og informative nok til at de ofte vil dukke opp på beste-av-lister.
Jeg tror ikke en kan si det om Stephen Hunters thriller. Ikke bare fordi boka er fiksjon og dermed må konkurrere med et enda større antall fiktive bøker om en plass i solen over de beste bøkene om historiens (kan man argumentere) mest berømte seriemorder, men fordi bokas andre halvdel – delvis med unntak av partiet som handler om det avsindig brutale drapet på tjuefem år gamle Mary Jane Kelly- er både svakere og kjedeligere enn den første halvdelen. Mest fordi Hunter forsøker å gi thrilleren et ekstra gir ved å gjøre et par av karakterene til symboler og injiserer tankesett og ideer fra samtiden inn i fortiden, noe som for del svekker troverdigheten.
Men den første halvdelen er som sagt veldig god.
Det som gjør både denne delen og boka generelt så spesiell, er at forfatteren lar morderen komme til orde gjennom dagboken sin. Og allerede på første side merker vi at vi her har med en kald, intelligent, beregnende og raffinert karakter å gjøre. Amoralen, blodtørsten, hovmodet og raseriet kommer senere.
Kulden kommer likevel først. Ripper er uanfektet, til og med filosoferende i begynnelsen. Her er de første linjene i boka: «When I cut the woman’s throat, her eyes betrayed not pain, not fear, but utter confusion. Truly, no creature can understand its own obliteration. Out expectation of death is real but highly theoretical until the moment is upon us and so it was with her.” (“I, Ripper”, s. 3)
Kvinnen han dreper først er Mary Ann Nichols, en førtitre år gammel gatepike som tross de røffe omstendighetene hun lever i, teoriserer Ripper, har klart å klore seg fast til livet ved å lære å lese kundene og fort avgjøre om de var en trussel eller betydde profitt. Men i likhet med Ted Bundy, den berømte amerikanske seriemorderen, er det ingenting ved den veltalende Ripper som får faresignalene til å ule. Og så snart Nichols slipper ned forsvarsverkene, kommer kniven ut.
Tjuefire år senere sitter en forhenværende journalist memoaren sin. Den handler om Ripper. Men den handler også om hvordan han – en kulturjournalist som vanligvis skrev konsertanmeldelser- tilfeldig ble bedt om å skrive om det første drapet, og hvordan det ballet på seg etter at han møtte sin Sherlock i Thomas Dare, en professor i fonetikk med teorier om hvem morderen kan være og en entusiastisk vilje om å dele rampelyset hvis og når de løser saken.
Kapitlene veksler rimelig konstant mellom journalisten, kalt Jeb, og Ripper. Mens Rippers kapitler er spenstige, til tider morsomme og nesten uten unntak alltid gripende, er Jebs kapitler av varierende kvalitet.
Kapitlene i den første halvdelen når han tar oss inn i Londons medieverden på slutten av attenhundretallet og beskriver hvordan han og kollegene koker sammen de berømte Ripper-brevene og skaper morderen, inkludert hans berømte navn, er både gode og interessante.
Problemene starter når Hunter gjør noen av karakterene til symboler, amoral til en dyd og tar snarveier frem til avsløringen. Da går lufta ut av ballongen.
Så godt skrevet som den er, hadde boka fortjent en bedre annen halvdel enn det den har fått. Da ville boka løftet seg over det middelmådige og blitt noe mer, kanskje uforglemmelig. I stedet er den bare sånn midt på treet.
Med tanke på hendelsene og antagonisten, er det for min del ganske skuffende med en middels Ripper-bok.
Les den hvis du ikke har noe bedre å ta deg til.
Mohammed Yusuf som svar til gretemor :
17:42, 4. juni 2015 Diskusjon: Det beste du har lest i mai måned:
Takk! :-)
Mohammed Yusuf som svar til gretemor :
21:00, 3. juni 2015* Diskusjon: Det beste du har lest i mai måned:
Mai var en utrolig eksepsjonell litteraturmåned. Ikke bare kom jeg gjennom det jeg hadde planlagt å lese, men jeg var også heldig med valget av de tilfeldige bøkene. Så jeg sitter igjen med seks veldig gode leseopplevelser (11-6), tre suverene (5-3) og to som var så eksepsjonelle at de vil bli med meg i en tid fremover.
1: Mister Pip av Lloyd Jones (6) (prisbelønt om litteratur, Dickens og væpnet konflikt i Stillehavet)
2: Om barna vet man ingenting av Simona Vinci (6) barn, seksualitet, grusomt
3: Neverhome av Laird Hunt (6): Kvinne forlater mann, kjemper i den amerikanske borgerkrigen
4: Jageren Zero av Pascale Roze (6):om etterkrigstidens Frankrike, psykisk forfall og kamikazekrigere
5: Utfor kanten av Michael Connelly (6)
6: Kongens råd av Ørjan N Karlsson (5)
7: Hull- av Louis Sachar (5)
8: Hvit skygge- av Deon Meyer (5)
9: Siste skanse av Michael Connelly (5)
10: Blue river av Ethan Cann (5)
11: Gjesterommet av Helen Garner (5)
"Nå så jeg ham, midt i den gamle kretsen, i den gamle hagen: og vi begynte alle å leve igjen, med den gamle lidenskapen. Jeg tok på meg den lilla kjolen. Som om jeg iførte meg et av mine gamle kostymer, livets kostyme. Jeg følte at alt det et menneske betyr- den kraften og spesielle oppførselen- mante frem et særskilt bilde hos motstanderens livsfølelse. Vi hørte alle til ham, levde i forbund mot ham, og nå, idet han nærmet seg, levde vi annerledes, mer spennende, farligere. Med slike følelser sto jeg i værelset mitt, i det gamle kostymet, foran speilet. Lajos kom tilbake med tiden og med den tidløse opplevelsen av livet. Jeg visste at han ikke hadde forandret seg. Jeg visste at Nunu ville få rett. Jeg visste at vi ikke kunne gjøre noe mot ham. Og samtidig visste jeg at jeg ennå ikke hadde noen anelse om livets sannhet, hverken mitt eget eller andres liv, og at det bare var gjennom Lajos at jeg kunne få vite sannheten- ja, gjennom den løgnaktige Lajos." Eszters arv
Da jeg startet å lese ungarske Sándor Márais «Eszters arv» ble jeg umiddelbart imponert over forfatterens økonomiske språk, karakteriseringen av karakterene og hans nøkterne evne til å bygge opp til å bygge opp spenning ved hjelp av kontrollert bruk av forvarsling. Jeg beundret også de små, nesten usynlige minene han plantet i karakterenes fortid og den utsøkt punktlige utløsningen av disse på slutten. Men så skjer slutten, og godviljen og beundringen går i tusen knas.
Sentrum i min store skuffelse over slutten og boka, er et valg Eszter, den førtifem år gamle hovedpersonen og fortelleren, gjør: Hun ofrer huset hun arvet fra foreldrene og sin integritet for Lojan, en nedrig, løgnaktig og sjofel bedrager av de sjeldne. Forklaringen på denne underkastelsen er at hun, tjue år etter at de så hverandre sist, ikke har kommet over sin forelskelse og svakhet for ham.
At han giftet seg med hennes søster, fikk barn med henne, forfalsket hennes fars signatur og nesten ruinerte familien hennes økonomisk, stopper henne heller ikke fra å slå fast at det er gjennom denne løgnaktige kjeltringen hun kan «få vite sannheten», hva nå det betyr.
Den manglende logikken i atferden hennes, får en til å spørre seg selv hvorfor menneskene rundt henne ikke griper inn mer håndfast enn det de gjør. Hvorfor storebroren Laci og beileren Tibor passivt lar sorenskriveren Endre, en annen beiler og god venn av familien, gjøre et halvhjertet forsøk på å hindre at Eszter uten motstand vifter med det hvite flagget og går med på Lojans skamløse krav om å få hennes skriftlige fullmakter til å selge huset og flytte til et bosted for kvinner som henne.
Som ikke det var nok, krever han også at hun returnerer en ring han ga henne da Vilma døde og som rettmessig tilhører Éva. Men det er bare et lite problem: Før han ga ringen til Eszter, fjernet han alt det som var av verdi fra den og pantsatte det.
Eszter, velvitende om dens falskhet, har beholdt av sentimentale grunner. Og nå sitter hun i klistret ettersom Lojan har overbevist Éva om at tanta har arven hennes, at de tusen, til og med titusener salget innbringer, vil være en god startkapital når hun skal tvangsgiftes med sønnen til Olga, elskerinnen hans.
Jo nærmere jeg kom slutten, jo mer ventet jeg et eller annet som forklarer dette grepet som Lojan har på henne. Vet han om en eller annen hemmelighet som han holder over henne som en hammer? Er han en subtil sjarmør, en romantiker med et par esser i ermet?
Nope. Han er bare sjofel. Han er en patetisk psykopat, og han innrømmer såpass når han forteller Eszter at han ikke har et eneste moralsk fiber i kroppen. Og likevel hopper hun når han sier hopp, og skriver under på fullmakten som fratar henne huset og gjør Nunu, en nesten sytti år slektning som har bodd hos henne i mange år, nærmest hjemløs.
Forlaget kaller boka en tragedie. Det er den ikke i mine øyne. Slik jeg ser det bør en tragedie resultatet av noe uunngåelig og helst ufrivillig. Ingenting ved valget Eszter gjør er noe av dette. Kjærlighet er heller ingen god magisk forklaring på at en dannet kvinne med hodet på rett plass, ignorer sine erfaringer, sin indre stemme og dasker unna Endres hjelpende hånd for å kaste seg utfor stupet. For ingenting mer enn et løfte.
Jeg trenger noe mer enn "hun elsker ham", eller "det er kjærlighet", for å hoppe ut med henne. I mangel på det, blir både Eszter som karakter og hennes historie nesten helt uinteressante for meg. Dessverre.
Styr unna.
«Jeg elsker min mor slik jeg elsker solen, jorden og alle de andre himmellegemene. Jeg vet ikke når det startet, men jeg vet at jeg aldri slutter å gjøre det, mor er i alt, tenker jeg helt av meg selv og uten at jeg er påvirket av alkohol eller andre rusmidler.» Forestill deg
Få ting ødelegger en bok for meg som manglende realisme i en historie. Noe i hodet mitt kobler av når en historie som skal foregå i en realistisk verden f.eks. vil ha meg til å kjøpe at elever kan komme for sent til timene uten at det får konsekvenser (se «Get Used to it» av Linde Hagerup). Jeg kan heller ikke fordøye at en karakter kakker en kollega i hodet uten at det får følger, eller at politiet blir oppringt, finner en eldre person bundet til en stol og går fra stedet uten å ta affære eller ringe en eller annen i kommunen.
De to siste tingene skjer i Marita Fossums «Forestill deg». Boka er ifølge forlaget «[…] et særegent portrett av en kvinne» som når et kritisk punkt «[…] når problemer på jobben sammenfaller med morens lange dødsleie og død.»
Og den er det.
Men den reflekterende stemmen, det beundringsverdige forsøket på å gi oss et portrett av en noen og femti år gammel kvinne som langsomt faller fra hverandre under vekten av det tunge ansvaret for den aldrende moren, skyldfølelsen som gnager på henne og bare gjør synlig alle områdene hvor hun kommer til kort og senere-savnet og tilbaketrekningen, vaskes bort av flere utroverdige små ting som spiser opp hele fundamentet som termitter og får alt til å kollapse.
Tre år før Søs, hovedpersonen i boka, øver vold mot kollegaen, blir hun overrumplet av at broren, bare kalt Bror, kommer fra Lofoten til Oslo og dumper moren hos henne. Han kan ikke lenger ta vare på henne sier han, på grunn av plassmangel. Selv er Søs overbevist om at avgjørelsen er tatt av Brors dominerende kone, og at broren, ryggløs som han er, har valgt husfreden fremfor å ta vare på moren sin.
Enslig og i arbeid prøver hun å gjøre det beste ut av situasjonen. Hun innreder gjesterommet til henne, gjør hennes nattlige toalettrutiner en del av sine og lærer å leve med at moren ikke har kontrollen på blærene og tisser i sengen som et barn.
Om dagen, før hun drar på jobb, binder hun moren, som lider av svimmelhet, til en stol ved vinduet og går på jobb. Hvorfor hun ser på dette som noe akseptabelt får vi aldri en god nok forklaring på. Men ut fra at det faktum at hun programmerer de viktigste numrene på telefonen og gjør den lett tilgjengelig for moren, skal vi lese det dit hen at hun ikke mener noe vondt med det. Det gjør ikke politiet heller når de dukker opp etter å ha blitt ringt av moren.
Det er naboenes blikk, pirking og insistering på at det er utrygt å la et så skjørt menneske sitte bundet og alene i leiligheten som får Søs til å søke om sykehjemsplass for moren. Og hun får det. Men hverdagen blir ikke lettere av den grunn. Tvert imot øker skyldfølelsen og behovet for å vise seg frem som en god datter. Og ikke overraskende begynner det snart å tære på kreftene og sinnslikevekten.
«Forestill deg» er godt skrevet, aktuell og psykologisk klok. Men ingenting av dette spiller noen viktig rolle når det ene utroverdige elementet følges av ett, to og tre til. Da mister karakterene fiksjonsskapninger som bor i en fiktiv verden (Ha). Da slutter jeg å bli berørt, og da er det gjort.
Styr unna.
«Da jeg fylte førti i fjor sommer, blei jeg foreldreløs på samme innpust. Når man er sånn omtrent midt i livet, er det fort gjort at man begynner å se seg tilbake. Særlig når man ikke har levede foreldre lenger som kan huske det som bør huskes. Plutselig må man huske på alt mulig selv. Og det hjelper ikke stort med fotografier. De er nesten litt i veien. Hukommelsen sitter i hele kroppen, og den historien jeg kjenner på nå om dagen, foregår i 1980.» Ingen som røyker hopper strikk
Det er noe med det å bli tween som gjør en oppmerksom på andre. Hvordan de er og oppfører seg, noe som i sin tur gjør andre oppmerksom på deg og din atferd. Men det man ser er ikke alltid fullt og helt det som er: De som ser kule ut, er ikke sikkert kule, og det de gjør og som en tror er det som gjør dem kule, er ikke nødvendigvis kult.
Billie, den elleve år gamle heltinnen i Linda Hagerups «Ingen som røyker hopper strikk», er for ung til å skjønne dette. Men en dag mens hun står på en bussholdeplass, ser hun ei jente i femtenårsalderen med kult utseende, kule klær og en sigarett i munnviken. Og med det er det gjort; Billie begynner å røyke.
Året er 1980. Altaelva-konflikten bluser fortsatt, Star Wars: The Empire Strikes Back, filmet på Finse, går på kino, John Lennon er fortsatt i live og Billie- datteren til en AKP-ml-er troen i behold og jobb som journalist og en kunstner som ikke lenger er sammen, har det travelt med å vokse opp, mestre sin kropp og bli herre over sin skjebne (i hvert fall så mye en elleveåring, snart tolvåring, kan gjøre det).
Om det å røyke ikke akkurat er et smart sted å starte når man ønsker se eldre og mer sofistikert ut, er det åpenbart et normalt og akseptabelt første skritt. Selv for en som bare er elleve år gammel. Det skjønner vi når Billie forteller moren om at hun har begynt å røyke og moren, i stedet for å skjelle henne ut og/eller straffe henne, reagerer nokså nonsjalant på nyheten.
Morens holdning forklarer boka med at hun alltid har vært en hippie, en som utvilsomt tror på at barn bør være mest mulig som frittgående kyllinger. Hvorvidt en kjøper det er en annen sak.
Den Billie er redd for å fortelle nyheten, er bestevenninnen Nina. Hun er på mange måter det motsatte av Billie; mens Billie og hennes familie tilhører den ytre venstrefløyen, er Nina og hennes familie Høyrefolk; mens Billie ikke driver med noen fritidsaktivitet, i alle fall i starten, er Nina et fast medlem av juniorlandslagets turn-lag; og kanskje viktigst: Nina hater røyking og røykere.
Å bruke denne helle tynne «hemmeligheten» som dramatiske motor, er noe jeg ville ha ristet på huet av hvis jeg noen hadde referert det til meg. Jeg ville beskyldt forfatteren for det ene og det andre, og til slutt ville jeg sagt at en bok med en slik fyrstikk til motor, ikke hadde livets rett. At jeg ikke gjør det, skyldes Hagerups evne til å skrive levende, varmt og gjenkjennelig.
Nostalgien som gjennomsyrer både denne og de andre bøkene om Billie og hennes venner i Bærum tidlig på 1980-tallet, er med på å gjøre de små historiene og bevegelsene i hverdagslivet til Billie og hennes familie til noe større. Det minner en på at de største hendelsene som etser seg til hukommelsen, ikke alltid er de som involverer store dramatiske hendelse. De kan handle om noe så enkelt som den gang man holdt en hemmelighet for en venn, eller da man meldte seg inn i Natur og Ungdom og ble skjelt ut av en voksen.
En slik historie mer enn fortjener livets rett. Den er viktig.
«Jeg hadde lest mye om krigen i Stillehavet. Det var ikke for å trene tankevirksomheten eller skaffe meg kunnskaper, ikke engang for å få vite hva min far hadde foretatt seg de siste dagene han levde. Jeg leste og leste i en slags hypnotisk tilstand, fascinert av stedsnavn, av krigens og marinens terminologi, av tall, kart, fotografier. Men denne boken, som var skrevet i jeg-form av en ung mann på knapt atten år, den slukte jeg, det vil si jeg fortærte den, det vil at jeg ikke lenger hadde den foran meg, men i meg, jeg trengte ikke å åpne den for å se hva som sto i den[…]Den knyttet sammen alle mine evner, logikk og fantasi. Den samlet meg til en enhet omkring seg.» Jageren Zero
Fordi Europa var krigens største åsted under andre verdenskrig, er det ikke ofte vi hører om eller leser om kampene i Stillehavet. De få gangene vi gjør det, er sannsynligheten stor for at informasjonen vi får kommer fra en tv-serie eller film, og det er nærmest garantert at perspektivet vi får er den til amerikanerne. Vi tar det for gitt at det bør være slik, siden amerikanerne jo var heltene i den historien.
For min del er de mest interessante historiene om andre verdenskrig ikke ideologiene til partene, men menneskene som ble forført av dem, drepte og døde i deres navn og under deres fane. Hvem var de? Hva var det som motiverte dem til å se på verden sånn som de gjorde? Og hvordan levde de med seg selv etter at avgjørelsen var tatt?
En gruppe som har interessert meg lenge er kamikazesoldatene Japan sendte mot de amerikanske krigsskipene – særlig hangarskipene som sto i front i invasjonen mot keiserriket. Spesialangrepsenheten, kalt «tokkotai, ble stiftet i 1944 av Ōnishi Takijirō, en røslig, standhaftig og desperat viseadmiral med sterk lojalitet og lite å stanse overmakten med.
Hans desperate forslag om å sende flygere i døden møtte liten entusiasme hos offiserene; ingen av dem ville melde seg frivillig til en misjon som tvang dem til å akseptere å fly jagere med en enveisbillett til døden. Dermed måtte rekruttene komme fra et annet sted, og det gjorde de: De fire tusen soldatene som man anslår tjente i enheten, besto av unge menn i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene. Brorparten av enhetens medlemmer var rekrutter, og så mange som en fjerdedel var universitetsstudenter som hadde hatt planer om å studere filosofi, geografi, fysikk osv.
En av disse var Tsurukawa Oshi, forfatteren av «Jeg skal dø ved Okinawa». Både forfatteren og noen av spørsmålene over hjemsøker Laura Carlson, hovedpersonen og fortelleren i Pascale Rozes debutroman, «Jageren Zero».
Laura er bare barnet når faren dør i Stillehavskrigen. Offer for et kamikazeangrep. Tragedien tvinger Lauras mor til å vende hjem til Frankrike, til huset der hun vokste opp som enebarnet til en veteran fra første verdenskrig med skrantende helse og en religiøs og dominerende mor.
Mormorens insistering på at bortgangen til Lauras far bør glemmes så fort som mulig og morens manglende evne til å stå opp mot henne eller takle dødsfallet på en sunn måte, preger hele familiens liv og psyke i årene som følger. Morfaren blir en taus statue. Moren stenger seg inne på rommet sitt og kommer bare ut for å spise eller for å gå ut på byen for å bli skjenket full av menn med uhederlige hensikter. Mormoren styrer med jernhånd og er den eneste som ser ut til å være tilfreds. Og Laura blir enten skjent eller stengt på et kott når hun maser for mye om farens liv og fravær.
Så kommer redningen. Det skjer når Nathalie braser inn i hennes liv og endevender Lauras liv fullstendig. Laura faller for henne. Mens hun selv aldri har sett verden, har Nathalie vokst opp i Casablanca. Hun er språkmektig, sofistikert og drømmer om å bryte med det forventede ved å bli danser. Det er også hun som insisterer på at Laura skal grave, med klørne om nødvendig, etter sannheten om faren. Inspirert av venninnens pågangsmot presser hun en del informasjon ut av morfaren: faren hennes tjenestegjorde på hangarskipet Maryland.
Om informasjonen morfaren sitter med er frustrerende begrenset, er det ikke noe å si på Lauras vilje til å ringene rundt farens tragiske død. Med hjelp fra Nathalie kjøper hun alle bøker hun kan finne om krigen i Japan. En av disse er Tsurukawa Oshis «Jeg skal dø ved Okinawa»; dagboka til den da knapt atten år gamle japaneren og kamikazesoldaten.
Men Laura leser ikke bare boken. Hun fortærer den. Og som resultat, fortærer den henne. Den hjemsøker hennes drømmer og de mest intime øyeblikkene i hennes liv. Kan hun finne en måte å kjempe imot før den ødelegger hennes studieliv, kjærlighetslivet med musikkomponisten Bruno og hennes sinnsliv?
«Jageren zero» er en kort men stor- og her snakker vi stor med stor s- roman om tap, sorg og evnen til å overkomme ens demoner. Den er så velkomponert, så godt skrevet og særegen at jeg først tvilte sterkt på at dette var en debutroman. Men det er den. Det er til å miste pusten av.
Anbefales på det varmeste!
«Tinius fikk en synkende følelse i magen. Skuddskade. Død. Ikke så langt fra der han hadde avfyrt skuddet og bommet på treet. Kunne det…? Nei, det var ikke mulig. Ikke i dette terrenget. Kula kunne ikke ha gått så langt. Det var jo hundre meter, og en million trær. Men likevel.» Skuddet
For et par dager siden debuterte traileren til «Pawn Sacrifice» på nett. Den Edward Zwick-regisserte filmen med Toby Macguire (Spider Man) i hovedrollen som sjakkgeniet Bobby Fischer (1943-2008) og Liev Schreiber (The Marchurian Candidate) som hans nemesis Boris Spassky, ble umiddelbart utropt som Macguires «The Lincoln Lawyer», altså en film som kunne rehabilitere karrieren til Macguire, slik TLL gjorde det for Matthew McConaughey.
Akkurat det er ikke det som er viktigst her. Det er derimot hva de skeptiske sier. Og det disse mer nøkterne kommentatorene sier, er at filmen overdriver viktigheten av en sjakk-kamp, og at filmen hyper opp det som var og er en kjedelig aktivitet, til en batalje som hadde noe å si for partene i den kalde krigen. Hvorvidt filmen er sannferdig er for disse kritikerne ikke så viktig som hvorvidt det hele høres riktig ut.
Det bringer oss til Stein Morten Liers «Skuddet». Som jeg skrev i min anmeldelse av «Rookie» (her), er Liers ungdomskrim mindre alvorlige enn det en venter. De er kjappe, lette og minner en om ungdomsbøker fra en annen tid hvor helten eller heltinnens hell og slumpetreffene knuste troverdigheten til pinneved i nesten hvert eneste kapittel.
At «Skuddet» dilter etter «Rookie» på det ovennevnte og kjedelige sporet kommer ikke som en overraskelse. Men boka har også en egen akilleshæl; dialogen. Jeg leser en god del bøker og ser en del filmer, men jeg kan ikke huske når jeg sist hørte så mye dårlig dialog. Og det som gjør dialogen er ikke det at den ikke er troverdig, det er at den er for ordinær og hverdagslig. Uansett om ungdom sier det eller ikke, er det noe i meg som får meg til å bite tenner når jeg leser karakterer som sier «Seff».
Plottet i seg selv er enda mindre interessant enn det i den første boken i serien om Tinius. Mens tenåringsgutten brynet seg mot en seksualforbryter i «Rookie», er motstanderne nå organiserte kriminelle.
En scene med horribel dialog tidlig i boka hvor Tinius og bestevennen utfordring hverandre, fører til at guttene bestemmer seg for å gjøre noe idiotisk: Tinius stjeler morens tjenestepistol og bruker trærne i skogen nær der han bor som målskive. Han bommer, og ikke lenge etter finner en turgåer et lik i skogen. Mannen er skutt i ryggen og verre; han har en forbindelse til moren og korrupsjonsanklagene som har fått henne suspendert.
Mediene camper utenfor huset. Tinius blir overfalt. Og plutselig står ikke bare livet hans i fare, han må kanskje også leve med det faktum at han har drept et menneske og ødelagt morens karriere.
«Skuddet» har ikke et spennende plott, setter ikke karakterene på prøve og er mer opptatt av å krysse mållinjen enn å gjøre veien dit krokete og med overraskende vendinger. I tillegg er det den dårlige dialogen. Summen av dette gjør boka til en større skuffelse enn jeg var redd for.
Kjipt.
Styr unna.
«Jeg har en mistanke om at FBI vil overvåke meg i noen tid, minst frem til den dagen Quinn Rucker blir dømt og satt inn. Sannheten er at jeg ikke kan tillate meg å stole på noen, hverken […] Den føderale marshaltjenesten eller FBI. Det er mange skygger i bakgrunnen, for ikke å snakke om bandittene.» Svindleren
I 1979 drepte en leiemorder hyret av en mektig narkolanger dommer John Wood, en føderal dommer i Texas. Richardo Daronco, en annen føderal dommer, ble skutt og drept i 1988 av faren til en kvinne som hadde tapt et søksmål i dommerens rettssal. Året etter, i desember 1989, eksploderte en brevbombe og tok livet av dommer Robert Smith Vance. Tjueto år senere, ble dommer John Roll et tilfeldig offer da en bevæpnet desperado åpnet ild under et politisk arrangement holdt av Demokraten Gabriell Giffords, i Arizona.
Den femte praktiserende føderale dommeren som mistet livet, var Raymond Fawcetts, og ble skutt sammen med elskerinnen sin på hytta i det landlige Virginia. Bortsett fra morderen, er det én mann som kjenner både identiteten til drapsmannen og motivet, og han er villig til å snakke.
Mannen heter Malcolm Bannister, er førtitre år og har sonet halvparten av en ti år lang dom for diverse små overtredelser og en stor forbrytelse: hvitvasking. Som de fleste andre som sitter i fengsel, bedyrer Bannister sin uskyld. Men i motsetning til de fleste andre på det føderale fengselet Maryland der han sitter, legger han ikke skylden på manglende juridisk hjelp; han klandrer seg selv for å ha vært for naiv og ærgjerrig, og mer enn noe annet- for å ha stolt på klienten sin; en mann som var villig til å selge både ham og moren sin til FBI.
At Bannister har akseptert sin skjebne er ikke det eneste som gjør soningen utholdelig; det faktum at fengselet nærmest likner på en feriekoloni, spiller også en viss rolle. Her er det ingen murer, ingen piggtråd og ingen vakttårn der væpnede vakter klør etter å plaffe ned fangene. Faktisk kan den som er fristet nok spasere ut. En og annen har gjort det, men de fleste vet hvor heldige de er og oppfører seg deretter. Inkludert Bannister, som- utover å yte juridisk hjelp til medfangene- styrer fengselsbiblioteket.
Bruddet på rutinen kommer når Bannister hører om drapet på Raymond Fawcett. Han vet at FBI står uten spor. Han vet at medieoppmerksomheten som omringer saken, er med på å øke presset på de føderale agentene om å ta gjerningsmannen fort. Og han vet at det gjør dem desperate etter å høre hva han, enda han sikkert høres ut som en av skrullene som ringer tipstelefonen, har å si.
Men Bannister er ikke villig til å snakke uten å få det han vil; sin frihet. Og dusørpengene. Både FBI-agentene som kommer til fengselet for å snakke med ham og deres leder er skeptiske til påstandene hans. Likevel, stående med ryggen mot moren blir det raskt klart at de ikke har noe annet valg enn å Bannister det han vil mot navnet på gjerningsmannen: Quinn Rucker. En medfange og narkolanger som stakk fra fengselet og som fortsatt er ettersøkt.
Rucker blir oppsporet, fanget, avhørt og tilstår til slutt. Bannister får ikke bare friheten sin og litt over hundre tusen dollar som en takk, han får også en plastisk operasjon, en ny identitet og en ny fremtid av Onkel Sam. Men like før både Bannister, statsadvokaten og FBI ser ut til å være seierrike og på vei mot solnedgangen, avslører en avlytting at Rucker og hans medarbeidere, hans nærmeste familie, vet hvor Bannister er. FBI er sikker på at det finnes en lekkasje, men hvor?
Så brister demningen når en kvinne spaserer inn i kontoret til Ruckers advokat og levere uomtvistelig dokumentasjon som gir Rucker alibi.
«Svindleren» er ikke en av Grisham mest spennende bøker. Den tar sin tid med å komme i gang, har et midtparti som til tider er litt for tregt og motstanden er ikke så oppfinnsom som man skulle ønske. Men den som liker Grisham vil få mye av det som har gjort forfatteren til en favoritt: en sympatisk helt med stålblikk på gullgryta i enden av regnbuen, karakterer med dunkle motiver, en spennende vri og en heseblesende slutt.
Anbefales.
Mohammed Yusuf som svar til Kirsten :
20:19, 28. mai 2015 Diskusjon: Diverse ordtak, sitater, visdomsord, tråd 5
"Every book you pick up has its own lesson or lessons, and quite often the bad books have more to teach than the good ones." Stephen King
«Vi snakket om 60-tallet, om The Beatles (altfor ofte, men han fant seg i det), dum drikking, klok drikking, litt mer om Rebecca («Tror du hun kommer til å dumpe meg?», Adolf Hitler, Dachau, Richard Nixon, utroskap, Truman Capote, Mojave-ørkenen, Suge Knight, lesber, kokain, heroinmoten, Backstreet Boys (mitt forslag), tatoveringer, Johnny Carson, Tupac (hans forslag), sarkasme, vektløfting, penisstørrelse, franske skuespillere, e.e. cummings. For en tid! Kanskje ventet jeg på en jobb, men jeg lot ikke livet vente. Livet satt der, rett ved siden av meg i en kurvstol. Jeg visste at det var flott mens det pågikk- samtidig som jeg på en måte forsto at et sted der inne i fremtiden ventet målsnøret på oss.» Filmklubben, s. 93 (Av David Gilmour, Libretto forlag, 2010, 208 sider)
Jeg plukka opp David Gilmours bok, «Filmklubben», i den tro at den ville være en bris av en roman. Jeg håpet også at jeg, hvis jeg var heldig, ville finne mellom dens to permer et par-tre anekdoter om filmer som jeg ikke hadde sett, men som ville bli inspirert eller påminnet om å se.
Håpet ble oppfylt, men antakelsen om at boka ville bli lest og levert tilbake uten at den gjorde et varig inntrykk på meg, ble pulverisert; Først ble jeg forført av Gilmours skrivestil, så ble jeg litt provosert av valget karakteren og forfatteren David Gilmour gjør tidlig i boka: Han lar sønnen, Jesse, slutte på skolen.
Alle og enhver som har vært barn eller forelder vil kjenne seg igjen i scenene tidlig i boka hvor Gilmour og sønnen diskuterer frem og tilbake om hensikten med å gå på skole (farens posisjon) eller meningsløsheten ved det når man mistrives og ikke presterer (Jesses argument).
Som en god forelder prøver David Gilmour å hjelpe sønnen med leksene, men uansett hva han gjør eller sier til sin ellers veloppdragne og samvittighetsfulle sønn, er det ingenting som når frem.
Da gjør Gilmour valget som overrasker sønnen og gjør ekskona og moren til Jesse, Maggie, perpleks, så betenkt, før hun motvillig omfavner det; han lar Jesse slutte på skolen.
Gilmours litt skjødesløse veiving med det hvite flagget, et valg han forsvarer med at det var et tapt slag, kommer med to betingelser: For det første må Jesse gå med på å aldri bruke narkotika, og for det andre må han se tre filmer i uken sammen med sin faren.
I årene som følger frem til Jesse blir myndig, ser og analysere far og sønn mange filmer; fra «På vei mot livet» (Francois Truffaut) og andre filmer fra den nye franske bølgen, til Paul Verhoevens «Basic Instinct» og «Showgirls». Fra Hitchcocks «Notorious» og William Friedkins «Eksorsisten», til Quentin Tarantinos «Pulp fiction» og «True Romance».
Mellom analysen av de ovennevnte og andre filmer og samtaler om emnene i sitatet øverst, lever far og sønn livet; den arbeidsløse tv-journalisten blir lovet oppdrag, mister det, får andre som han ikke tjener stort på, drar på ferie til Kuba med sønn og ekskone; Jesse blir besatt av en kanadisk-asiatisk hjerteknuser som heter Rebecca og som Gilmour-faren og forfatteren- referer til som «hurpe», dumper henne før hun sluker ham hel, går tilbake til henne, møter en annen jente, blir musiker og bryter først det ene løftet, og til slutt det andre.
Utover den lette og enkle skrivestilen, er det flere ting man kan berømme Gilmour for: Mot sterke odds klarer han for det første å gjøre sitt og sønnens opplevelser sammen til noe mer enn et prosjekt som var bok før det ble levd. Eller er jeg litt kynisk nå?
Uansett kunne jeg ikke la være å vurdere dette da jeg var ferdig med boka. Jeg var så provosert av Gilmours «hands off»-metode når det kommer til barneoppdragelse at jeg var villig til å skrive ham diverse motiver på det tidspunktet. Jeg har moderert meg litt i etterkant, men fortsatt er det noe i meg som får meg til å riste på huet når jeg tenker på Gilmours parole om at «lykkelige barn lever lykkelig».
Det skriker uansvarlighet, hippie, og øvre middelklasse-pretensiøst i mine ører.
Men kanskje tar jeg feil.
Anbefales med forbehold.
Tittel: Filmklubben
Utgitt: 2010
Forlag: Libretto forlag
Sider: 208
Terningkast: 4
"And then I saw it. Not far ahead. A shape through the branches. It was the biggest animal I had ever seen, standing proud and straight, its head turned in my direction. Its antlers were enormous, spanning at least as wide as I could hold my arms. Straightening my back and taking a deep breath, I raised the bow and drew the string to my cheek. I closed one eye and aimed, allowing my breath to leave my lungs in a steady stream. Now. When I released the string, the arrow hummed across the forest. It cut through the air, covering the short distance in an instant a deadly missile of wood and feather, fired straight and true." Big game
Å adaptere en bok for lerretet er kunst. Å adaptere et filmmanus til en bok er grådighet. Eller i det minste et suspekt foretagende. Jeg vet at dette ikke er en sannhet som er hogget i stein, men det er ikke langt fra; det er en intuitiv sannhet. Det mener jeg i hvert fall.
Ingenting beviser dette mer enn det som ligger an til å bli årets største film; Star Wars: The Force Awakens.
Disney, det store multinasjonale studioet som kjøpte rettighetene til Star Wars fra George Lucas, annonserte tidligere i år at ikke mindre enn 20 bøker vil komme fra Disney Publishing Worldwide før premieren av den J.J. Abrams-regisserte filmen den 18. desember 2015.
Bøkene skal ifølge pressemeldingen være en blanding av barne-ungdoms-og voksenbøker. Videre sa selskapet at disse bøkene ikke bare vil inneholde pek om plottet i filmen, men også hint om universet, historietrådene og karakterene filmserien som kommer etter «The Force Awakens». Samtidig sa pressemeldingen at bøkene som hadde blitt utgitt og lest grådig av fansen i tiårene etter den første filmen- et titalls bøker- ikke vil være del av «kanonen». De teller altså ikke.
Hvis en ønsker å være generøs kan en si at Disneys grådighet er berettiget av prisen de betalte for rettighetene; de ønsker bare å få investeringen sin tilbake så rask som mulig. Man kan til og med si at det store Star Wars-universet med alle dets folkeslag, mørke krefter og klassiske helter, gjør det mindre skamløst å gi flere titalls forfattere og redaktører relativt fritt spillerom til å bygge på Lucas’ originale konsepter. Men kan man si det samme om High School Musikal-filmene?
Den lille, overfladiske, men svært lukrative tv-filmen fra- hvem ellers? -Disney, har ikke bare solgt uanstendig mange dvd-er, den har også skapt en bokserie som består av ikke mindre enn 19 bøker. Alle utgitt på tre år! Akkurat det er kanskje ikke så overraskende når man leser at den første boken i serien, som kom ut seks måneder etter filmen, solgte ca. 4.5 millioner eksemplarer. Bare i USA. Den andre boken i serien, var ikke like suksessfull, men også den må ha vært innbringende nok til å rettferdiggjøre de sytten andre som ble utgitt etterpå.
Det er en av grunnene jeg, enda piggene mine instinktivt spretter ut hver gang jeg hører om eller kommer over en bok som er basert eller inspirert av et filmmanus, ikke kan klandre produsentene bak «Big game» for å dyppe tåa i det lukrative ungdomslitteraturmarkedet. Ikke når de har rekruttert en så habil forfatter som Dan Smith, en av mine nye favorittforfattere når det gjelder spenningsbøker for ungdom.
Konseptet som er kjernen i «Big game», både filmen, som kom ut i Finland i fjor og boka, er gjenkjennelig: En morløs tolv, snart tretten, år gammel gutt- Oskari- som mobbes på grunn av sin ikke truende fysikk og sine manglende evner med pill og bue, får på sin trettende bursdag en sjelden sjanse til å overraske alle og bli helt.
Både boka og filmen finner sted i Finland. Men ikke i en moderne del du og jeg kjenner igjen. Og mest sannsynlig deler mange finner denne uvitenheten. Til og med finske samer, tør jeg vedde. Oskari er (mer enn antydes det) finsk same, bor i en avsides del av landet hvor jakt er en sentral del av innbyggernes identitet. Inkludert overgangsritualene.
Før en gutt blir mann, kreves det i dette området og hos Oskaris folk at man alene nedlegger en elg, eller et annet dyr det står respekt av. Med pil og bue. Så langt i livet har Oskari ikke bevist at han er i stand til å overkomme en slik oppgave, men faren heier på ham og tror på ham. Tror han.
At sannheten er en annen, at faren egentlig tror at han er så svak som alle andre i landsbyen tror, blir tydelig når han – med hjelp fra farens kart- finner en skjult skatt i skogen; et dyr som allerede er felt og som faren utvilsomt ønsker at Oskari skal ta æren for.
Skuffelsen og raseriet rekker han likevel ikke å dvele ved. Mens han fortsatt er i den vinterkledde skogen, skjer noe mildt sagt uventet: Et fly styrter. Men ikke et hvilket som helst fly; Air Force One. Og i en redningskapsel finner Oskari en verdifull last: presidenten av USA.
Men Oskari og presidenten er ikke alene i skogen. Det er også de som sto bak nedskytingen av flyet. Planen deres er å få tak i presidenten og kreve de største løsesummen som noensinne er krevd og utbetalt i historien. Garantert. Men ingen av dem, har regnet med at en tretten år gammel gutt skal komme i veien for planene deres, for ikke å snakke om å forpurre dem.
Det er det Oskari er oppsatt på. Så går det galere enn galt.
«Big game» er en filmatisk, spenningsfylt og rørende bok om å se sine redsler i øynene, prøve å overkomme vansker og kanskje overleve for å kunne fortelle om det. Boka skal også ha honnør for aldri å late som den er noe annet enn det den er, for ikke å late som den tråkker nye stier. Men denne styrken er samtidig også bokas største svakhet; verken konseptet og plottets vendinger byr på alt for store overraskelser.
En anmeldelse av boka som jeg kom over for en stund siden hevdet at boka stikker seg ut blant bøker i sjangeren ved å ikke ha ei tøff jente og/eller kvinne. Slik jeg leste anmeldelsen, er denne mangelen noe som er såpass «kriminelt» at det bør brukes mot den.
Jeg er selvsagt sterkt uenig i dette og finner et slikt «krav» litt hårreisende. Denne anmeldelsen er lang nok, så jeg skal ikke plapre mer om dette her. Men hvis du må ha ei tøff jente i en ungdomsbok eller prominente kvinnelige karakterer, er denne ikke en bok du bør plukke opp.
For de fleste som liker gode og spennende historier derimot, anbefaler jeg denne.
Tittel: Big game
Utgitt: 2015
Forlag: Gyldendal
Sider: 253
Terningkast: 4
«Hva er det du ler av?» hylte Candy til ham. «Ler du av oss?» Smilet ble bredere, men han viftet med fingrene og sa; «Nei, nei, jeg ler ikke…» «Faen ta deg,» sa hun og skjøt ham i ansiktet. Smellet var som en bombe i det lille kontoret. De fire kvinnene skrek og kastet seg på gulvet. Mannen bare datt sammen, mens blodet sprutet på den brungule veggen bak hodet hans, og Georgie snurret rundt og sa: «Ut.» De var ute gjennom døren i løpet av noen sekunder...» Øyeblikkets lov
For en tid tilbake leste jeg John Sandfords «Nattjegere». Jeg likte boka umiddelbart, og senere, på denne siden av «Nightcrawlers» med Jake Gyllenhaal, har jeg lett høyt og lavt etter bøker fra frilansjournalistikkens spenningsfylte periferi. Så langt har jeg ikke funnet noe som har falt i smak. I hvert fall på litteraturfronten.
Noe sier meg at det både boka og filmen er alt for spesifikke og særegne til å ha mange tvillinger eller være en del av en sub-sjanger. Men håpet lever i meg ennå, selv om de resultatløse søkene av og til truer med å sniffe det ut.
En måte jeg pleier å bekjempe denne typen håpløshet på, er å se eller lese igjen filmen eller boka som gjorde meg noe bedrøvet på denne ikke-eksisterende sub-sjangerens vegne, men når man har sett filmen og lest boka for ente gang, kommer man til et punkt hvor man skjønner at man bør ta en pause fra akkurat denne filmen og boka og se eller lese noe annet av samme opphavsperson.
I Dan Gilroys tilfelle er det ikke noen bred eller mangeårig filmografi en kan fråtse i. John Sandford derimot, har en del bøker bak seg. Førtifem bøker for å være presis. De fleste av disse bøkene, tjuefem av dem, er i den såkalte «Prey-serien» som handler om Lucas Davenport, en til tider egenrådig etterforsker i politiet i Minneapolis.
Da jeg bestemte meg for å lese Sandford igjen og jeg var sikker på at han ikke hadde skrevet noe i samme gate som Nattjegere», var det derfor nesten uunngåelig at boka jeg kom til å lese ville være en Lucas Davenport-roman. Meg bekjent er ingen av Sandfords andre serier oversatt til norsk, og det er kanskje like greit.
«Øyeblikkets lov» er for min del en bok som beviser at «Nattjegere» mest sannsynlig var et lykketreff. Der den var spennende og uforutsigbar, er denne som en semitrailer du ser komme på lang avstand. Skurkene, med kanskje unntak av én, er amatører, svingningene hever ikke pulsen og noen av karakterene oppfører seg så idiotisk at man heller ser på at de blir ofre for sin dumhet enn å bli reddet. Det er da jeg vet at en bok har mistet meg fullstendig.
Starten er forrykende nok: Davenport og hans kolleger har sporet opp og lagt en felle for en gruppe voldelige ranere som har herjet i både Minnesota og de omkringliggende statene. Nå er det eneste som gjenstår å bare plukke dem opp etter at de har fullført sitt siste brekk, få dømt dem og kaste nøkkelen. Men operasjonen går ikke som planlagt.
Candy og Georgine LaChaise, de to sprøe bankranerne som leder ranet skyter overraskende en av tilskuerne. Skuddvekslingen mot dem når de kommer ut ut av banken, resulterer i et skandaløst blodbad. Begge kvinnene blir drept og Davenport og hans kolleger mistenkes for å ha lagt opp til en massakre. Og dette er før Candys ustabile ektemann, som også er Georgines bror, finner ut om familietragedien.
Fra bak fengselsmurene, der han har sonet ferdig halvparten av en dom, planlegger Dick LaChaise ikke bare flukten sin, men også en utspekulert, raskt og blodig hevn.
Han rekrutterer gamle venner fra høyreekstreme og myndighetsfiendtlige grupper, myrder for å vinne sin frihet, kidnapper og truer de han må, og samler et våpenarsenal som kan meie ned hvem som helst. Så går han til angrep. Ikke bare mot politimennene som mediene har navngitt som de som skjøt Candy og Georgie, men også deres familier.
Og bak det hele står en hensynsløs, patetisk og kynisk muldvarp. Men det vet Davenport ikke om. Ikke før det er for sent.
"Øyeblikkets lov" mangler det eneste og viktigste kortet som teller i bøker som denne: spenning. Med unntak av åpningsscenen, kan jeg ikke huske én scene eller en utvikling av plottet som gjorde boka mer interessant eller sitrende. Faktisk skjedde det motsatte oftere og oftere; det som burde vært spennende ble druknet i kjedelige beskrivelser, og resten føltes som en dans rundt grøten som bare este ut bok, uten å gi leseren noe å bite i.
Det er litt utilgivelig i min bok.
Styr unna.
Tittel: Øyeblikkets lov
Utgitt: 1997
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 301
Terningkast: 1
Mohammed Yusuf siterer Neverhome av Laird Hunt (side 27)
18:06, 23. mai 2015 Ingen har det som favoritt.
"We had come to a field as long and wide as you like with us on one side and them on the other. It was their boys in their soldier hats and us in ours. If we'd been wearing the same colors, you could have thought it was a mirror. Like the central job of it was we were fixed to fire at ourselves."
"We had come to a field as long and wide as you like with us on one side and them on the other. It was their boys in their soldier hats and us in ours. If we'd been wearing the same colors, you could have thought it was a mirror. Like the central job of it was we were fixed to fire at ourselves." s. 27 Neverhome (Av Laird Hunt, 2015 , Chatto & Windus, 243 sider)
Fremragende og særegent om den amerikanske borgerkrigen og om finne sin plass i solen.
Det meste jeg vet om den amerikanske borgerkrigen, kommer fra et dusin bøker som, enda de var dyptpløyende og nyanserike, kan beskyldes for å ha et skråblikk på denne konflikten i Nordstatenes favør. Noen vil si at et slikt standpunkt er uunngåelig, siden det motsatte kan og vil bli oppfattet som et forsvarsskrift for Sørstatenes store skamplett; slaveriet.
Motargumentet mot denne beskyldningen, et som blir brukt den dag i dag av en betydelig gruppe mennesker i statene som tapte krigen og som for øvrig også dukker opp i Laird Hunts fantastiske roman, «Neverhome», er at opprettholdelsen av slaveriet som institusjon ikke motiverte alle de som kjempet og døde i konføderasjonsstatenes navn. Og dermed er debatten i gang.
Verken fagbøker, skjønnlitteratur, film eller tv-serier, uansett hvor gode de er eller hvor mange lesere eller seere de får, kan gjøre noe særlig for å endre slike fasttømrede og rigide holdninger om fortiden. Men filmer og bøker – særlig bøker- kan hjelpe oss å komme nærmere menneskene, uansett hvilken side de var på, og gjøre et forsøk på å forstå hvordan de levde og så på verden den gang, og kanskje mer interessant; hva som motiverte de som bestemte seg for å ta til våpen mot broren sin. Eller søsteren sin.
Mange av de mest berømte og kjente litterære bøkene om denne krigen og de som levde, kjempet og døde under den, har en tendens til å være en anelse sentimentale eller nostalgiske mursteiner som bruker romanse som et lim for å holde leseren fast.
Heldigvis og beundringsverdig nok, styrer den Singapore-fødte amerikanske forfatteren Laird Hunt unna dette. Han gjør også noe en sjeldent eller aldri ser; han fokuserer på én karakters odysse fra start til slutt. Fra krigens relativt optimistiske start til dens slutt, da de som ikke ligger igjen i slagmarken, døde, døende eller lemmeløse, drar hjem til sine kjære med tikkende bomber i hodet.
At denne karakteren er en kvinne som utgir seg for å være mann, vil kanskje i begynnelsen få en del til å rope om gimmick og anta at boka er en lettvekter på grunn av denne velbrukte kamuflasjen. Men la det være sagt; Hunt er ikke en forfatter som er opptatt av de store faktene, og han bruker aldri hovedpersonens rollespill på krigens teater til å ta med leseren på en forviklingskomedie, han bruker heller ikke trusselen om avsløring som en øks som får leseren til å bla febrilsk frem for å se om og når Ash, fortelleren og hovedpersonen, får masken revet av seg.
Reisen starter i Indiana. Ash, vår heltinne, er en ung kvinne som bor på gården hun arvet fra sin døde mor sammen med sin livsglade, svaksynte og noe «svake» ektemann, Bartholomew. Når krigen kommer og «alle» ser ut til å melde seg frivillig, gjør Ash det også. Delvis fordi Bartholomew ikke kan, og delvis fordi hun, enda så glad hun er i ektemannen, er villig til å dra fra ektemannen for å se noe annet enn Indiana og dets landlige liv. Hun vil oppleve noe.
Til tross for sitt kjønn og de herskende konvensjonene på denne tiden, er Ash ikke en fersking når det gjelder våpen og det å drepe. Hver uke, hele året, pleier hun å dra på jakt i nærområdet. Å ta livet av dyr er selvsagt noe annet enn å drepe et menneske, spesielt på nær avstand. Om det har hun ingen illusjoner. Men hun er heller ikke i tvil om at blodsutgytelsen ikke vil vekke en like stor vemmelse som hvis hun hadde vært totalt uerfaren med drapsvåpen.
Også her tar romanen befriende nok en annen retning enn den kjente stien. Den som tilsier at hun må henge med hodet og være «kvinne» over å pumpe fiendens kropper med bly. Hun oppfører seg altså som en av gutta.
Den første gangen hun ikke gjør det, er når hun og medsoldatene marsjerer inn i en liten by og tilbyr jakken sin til en ung kvinne som ved et uhell får visse deler av kroppen blottlagt. Fordi soldatlivet er nå som det er, fører episoden til at hun får kallenavnet «Galant Ash», og hun får til og med en ballade skrevet om seg.
Uheldigvis får medgangen henne til å droppe forsvarsverkene, stole på sine medsoldater. Og en dag får denne mangelen på årvåkenhet en miserabel pris; hun og to medsoldater blir tatt til fange av lovløse som er opptatt av én ting; dusøren sørstatsgeneralene har lovet ut til den som bringer dem hodet til krigførende fra Nordstatene. Levende eller død.
«Neverhome» er en fabelaktig god historie, fortalt med en særegen, gripende og usentimental stemme som er så musikalsk at man ikke kan la være å bli forført og henført av den. Bokas karakterer lever og puster og spretter ut av sidene med en så sterk livsenergi og et så insisterende krav på eksistens at man til slutt ville sverge på at den var et historisk dokument.
Og det er før den tragiske slutten som, enda den fikk meg til å sukke, overbeviste meg om at boka ikke bare er den beste romanen jeg har lest om den amerikanske borgerkrigen, men også en av de beste bøkene jeg har lest i år.
Fantastisk!
"Det var ikke mitt. Jeg hadde ikke mistet det, men gutten i køen sa jeg hadde det. Han bare stod der med et sånt jeg-vet-jeg-har-rett-uttrykk i ansiktet. Utenpå lo jeg av det, men innvendig følte jeg meg som en idiot. Jeg hadde ingen anelse om at det hadde skjedde noe viktig." Knust suppe (Av Jenny Valentine, Cappelen Damm, 2011, 186 sider)
Det er ikke ofte at en leser en bok som er flott konstruert, godt skrevet, som har troverdige karakterer og en relativt interessant historie å fortelle, men som – tross tragediene karakterene overlever og har overlevd- aldri snakker til hjertet.
Kritikerroste og prisbelønte Jenny Valentines «Knust suppe» er en slik bok.
Det var ikke det jeg hadde forventet. Og skylden er like mye min som forfatterens. Min del var at jeg antok at forfatterens andre bok på norsk, ville være like livsbejaende og litt rar som «Jakten på Violet Park», hennes første bok på norsk (Cappelen Damm). Også den ble utgitt på norsk i 2011, men mens boka om den farløse gutten som gjør et merkelig funn på en drosjesentral, hadde hjerterom og en stemme som tok en med storm, er «Knust suppe» fri for alt som gjorde «Jakten på Violet Park» til en underlig men minneverdig leseopplevelse.
I likhet med Lucas Swain (hovedpersonen og fortelleren i «Jakten på Violet Park»), er Rowan Clark, den femten år gamle heltinnen i «Knust suppe», en overlever. Hun er den eneste modne i et familie hvor faren har stukket, storebroren er død og moren går på diverse medisiner når hun ikke snakker med fotografiene til den avgåtte sønnen. Dermed faller ansvaret for lillesøsteren og energibunten Stroma på henne, det samme gjør også arbeidet med å holde huset og familien i gang.
Redningen, eller avbrekket for å være mer presis, kommer som bestilt når hun møter Harper Green. Han er tre år eldre, litt av en hippie og kommer fra New York. Det tilfeldige møtet er foranlediget av en misforståelse; Harper tror at Rowan er jenta han så miste et bilde, og Rowans insistering på at han tar feil treffer henne i fjeset når hun ser hvem som er på bildet: broren Jack.
Den naturlige antakelsen om at han kanskje forsøkte å flørte med henne, går fort over til forundring og spørsmål; hvordan har han egentlig fått tak i bildet? Og hva vet han om tragedien som drepte Jack.
Delvis motivert av disse spørsmålene og delvis fordi hun inderlig søker et pusterom der hun kan fokusere på noe som ikke innebærer ansvar og konstant bevissthet på den tunge skyen som er brorens bortgang, innleder Rowan sakte et forhold til den amerikanske gutten.
Samtidig blir Rowan bedre kjent med en annen jente. Bee er omtrent like gammel som henne, men er allerede mor til en to år gammel sønn. Det faktum at begge har måttet bli voksne for tidlig, gjør ikke bare at jentene forstår hverandre bedre, det motiverer dem også til å støtte hverandre når behovet melder seg.
Men så kommer en vri som ikke bare setter Rowans og Bees forhold i et annet lys, Harper kommer også med en avsløring som vil endre hans og Rowans forhold. Kanskje for alltid.
Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men gode karaktertegninger, en grei historie, en god vri og en god penn, kan ofte resultere i en bok som er død som stein, kjedelig som å se maling tørke og følelsesmessig like flat som en asytoli-linje.
Styr unna.
«Jeg satte meg i mors lenestol og tenkte på min datter, min gravide datter. Den piken som hadde ligget i magen min, i armene mine, skulle til å forlenge kjeden, selv om jeg ikke visste hvor hen, i retning hva. Slik er livet, tenkte jeg, slik var livet. Ikke noe annet enn det, å bli født, forplante seg og dø. Noen ganger også å vokse. Og midt oppe i det hele, et tomt rom, en død tid, en redsel og gru som vi ikke engang kan huske.» Dette var ensomheten
Førtitre år gamle Elena er fanget i et limbo; stillingen i reklamebyrået har blitt vasket bort av arbeidsgiverens konkurs, datteren Mercedes omfavner de verste egenskapene til bestemoren (som også heter Mercedes) og bebreider moren med både blikk og ved å spille på Elenas skyldfølelse over hvor mye hun kommer til kort som forelder, noe som bare får avstanden dem imellom til å øke og forverrer situasjonen. Som om det ikke var nok, mistenker Elena at mannen Enrique er utro.
I stedet for å konfrontere utfordringene, velger Elena å heller ignorere dem ved hjelp av hasj. Siden hun er hjemmeværende, hennes eneste barn allerede er ute av redet og på vei til å etablere en familie selv og det ikke haster med å finne en ny jobb, består Elenas dager kun nesten av å stelle seg på en neddempet måte som skal underspille hennes klasse og relative velstand, gå turer og røyke.
Så ringer telefonen en dag og Elena får vite at moren, som hun aldri har hatt et nært eller varmt forhold til, har gått bort. Hun er ærlig nok med seg selv og med andre til ikke å late som om hun er berørt av bortgangen.
Hun gråter derfor ingen tårer. Faktisk lar hun være å delta i begravelsen. Den lar hun søsteren Mercedes (ja, den tredje i familien) og lillebroren Juan fikse. Først når morens etterlatenskaper skal fordeles og arven gjøres opp, tar Elena motvillig turen over til morens bolig.
Og det er mens hun er der at hun finner morens mange notatbøker.
Skrevet over flere år og i et utsøkt og konsentrert språk, er morens notater en uvurderlig skatt for Elena. For første gang i sitt liv har hun fått en mulighet til å bli kjent med moren, se hvem hun var bak den kalde og distanserte fasaden.
Samtidig som Elena sakte går gjennom notatene, hyrer hun anonymt en privatdetektiv til å følge etter Enrique. Senere gir hun den samme detektiven i oppdrag å følge etter og skrive subjektive og nådeløst granskende rapporter om henne selv.
Det er et impulsivt og kanskje banalt innfall, men for hver rapport detektiven skriver, foretar Elena korrigeringer i forhold til hvordan hun fremstår, og hver og en av disse korreksjonene tar henne et steg nærmere en konfrontasjon med menneskene omkring seg som hun brygget på lenge.
Juan José Millás? «Dette var ensomheten» er ikke en bok en faller for umiddelbart. Jeg gjorde i hvert fall ikke det. Tross den gripende starten, de levende karakterene og den ikke-moraliserende holdningen om hasj-røyking som preger starten (blir noe annerledes og skuffende moralistisk på slutten), var jeg (basert på baksideteksten) redd for at boka skulle bli litt for svevende og forutsigbar. Det ble den ikke og det er den ikke.
Det en derimot får er en kontemplativ, godt skrevet og stimulerende roman om forholdet mellom mødre og døtre, om veggene vi noen ganger møter i livet og de små og store kompromissene som har brakt oss dit, enten de er av personlige eller politiske art.
En gledelig overraskelse og en bok jeg anbefaler varmt.
Sist sett
