Bokelskere.no

100 sider er stort sett regelen min. Noen bøker trenger mer enn det, men det er ikke akkurat lett å vite hvilke. Lars Saabye Christensen Bisettelsen er et eksempel på akkurat det. Etter 200 sider kom plutselig åpenbarelsen! Og det ble stort! Noen ganger går det fortere. Spis Elsk Lev varte i eksakt 4 sider. Det holdt i massevis.

Jeg har lest på en Sony Reader siden i vår. Veldig fornøyd over hvor praktisk det er! Fint å kunne bære med seg mange bøker uten å kjenne den fysiske vekten av dem. Nå leser jeg mest manus på brett. Fantastisk deilig å slippe tykke manusbunker printet ut på A4-papir. Jeg leser i alle mulige former: på brett, på papir, i øret, myke permer, harde permer, illustrert og sort hvitt. Som regel avgjørende HVOR jeg leser, for hvilken form jeg leser i. Lesebrett på t-banen er intet mindre enn genialt. Enig med Hekkan at det viktigste ikke er i hvilken form man leser, så lenge man leser. Også enig i at vi må finne løsninger som sørger for at våre forfattere kan fortsette å leve av å skrive. Og forhåpentligvis løsninger som også sørger for fortsatt lyst til å skrive og oppdagelsen av nye unge stemmer, også på norsk.

Jeg kjøper alt av svensk og engelsk pocket via www.tanum.no. De bruker de samme databasene som capris.no Svenske pocketbøker er billig, billig, billig!

Absolutt noen som skiller seg ut i så måte:

1. Gabriel Garcia Marquez: Hundre års ensomhet. Lest på soloreise i Costa Rica og Nicaragua. Følelsen av å ferdes i landskapet.

2. J.D. Salinger: Catcher in the Rye. På Fana Folkehøyskole høsten 1993. Gråvær, regn, et arboret i farger. Følelsen av å oppdage noe ekstremt viktig.

3. Jack Kerouac: On the Road. Kjøpt av den eldgamle mannen som drev Shakespeare & co i Paris. Ankom byen med tog tidlig en morgen. Det eneste planlagte stoppet var en legendarisk bokhandel. Tror jeg ble i butikken i 4 timer i strekk - for en opplevelse! For en atmosfære! Boken ble lest på tog og billige hostels i Spania. Den er fortsatt på toppen av gode reiseskildringer for meg.

Lars Ramslie: Biopsi Kjenner at jeg fortsatt har den i hodet, nesten 12 år senere.

En definisjon av mine tidlige 20-år.