Hvis jeg bare hadde vært litt ydmyk, ville jeg vært perfekt.
Ted Turner

D'er alltid Skifte på; den unge skal til, og den gamle frå.

Er der store forskjeller i oversettelsen Arne Worren vs Nils Kjær og Magnus Grønvold? (tidsforskjell er der jo)

Jeg vil gjerne være med!

Jeg er glad i mennesker - det er bare folk jeg ikke kan fordra!
Charles M. Schulz

Du har helt rett, det var slik jeg husker det også.

Detektimen er det eneste programmet der de døde er med og liver opp.
Ukjent

Sterke vitnesbyrd fra overlevende etter Auschwitz og Sachsenhausen

"Tidsvitner" utkom i 2006, og allerede i 2007 ble den kåret til årets bok av Morgenbladets lesere. Boka er basert på intervjuer med åtte overlevende norske menn fra hhv. Auschwitz og Sachsenhausen - blant dem to jøder. Alle forteller de i korte trekk hva som førte til at de ble tatt av tyskerne, hvordan de opplevde oppholdet i en konsentrasjonsleir, hvordan det var å komme hjem og hva man for ettertiden kan lære av det som hendte. Hver av historiene innledes i lydbokutgaven med tidsvitnenes egne stemmer.

Innledningsvis blir vi presentert for hukommelsens svakheter. På tidspunktet da intervjuene fant sted, var det mange tiår siden hendelsene som det fortelles om skjedde. Dette innebærer at ikke alt som fremkommer under intervjuene nødvendigvis er den fulle og hele sannheten. Mye er nok både glemt og fortrengt. Andre ting er muligens forsterket eller endog endret. Jeg synes likevel at Geir Stian Orsten Ulstein går for langt i sin kronikk av 24.10.2007 når han karakteriserer fremstillinger som disse i "Tidsvitner" som "uredelig om konsentrasjonsleirene". For det første er det ingen vesentlige avvik mellom disse historiene og andre mer tidsnære vitnesbyrd etter overlevende fra Hitlers konsentrasjonsleire. Det handler om mye av det samme, nær sagt uansett hvem som forteller. For det andre er det viktig at slike historier blir dokumentert for ettertiden, selv om det er en viss risiko for at vitnesbyrdene er mangelfulle grunnet tiden som har gått. Det man uansett aldri kan ta fra tidsvitnene er det faktum at de var der og at de forteller sine historier så sannferdige som mulig. Vi må også ta inn over oss at deres egne opplevelser antakelig var mye verre enn de i dag er i stand til å formidle.

En av historiene som gjorde sterkest inntrykk på meg, var den om tyskernes håndtering av befolkningen i den lille vestlandsbygda Telavåg. Tyskerne fikk nyss i at to Linge-aktivister gjemte seg på et loft i bygda. I forbindelse med arrestasjonen av disse to oppsto det skuddveksling og en av tyskerne ble drept. Som hevn over bygdesamfunnet ble alle menn over 17 år arrestert og sendt til tyske konsentrasjonsleire. Kvinnene og barna ble internert i et par år, og alle deres hjem ble brent ned.

Det var stor forskjell på hvordan vanlige nordmenn og jøder ble behandlet. Ofte var det helt avgjørende hvilket arbeid de fikk mens de var internert i konsentrasjonsleirene, fordi dette kunne bety forskjell på liv og død. Men vel så viktig i et samfunn hvor gjennomsnittlig levealder etter ankomst utgjorde ca. tre måneder, var nødpakkene fra Røde Kors. Dette kom ikke jødene til del. De var dessuten fratatt sine norske statsborgerskap i forbindelse med at de ble tvangssendt ut av Norge. Det var flaks, flaks og atter flaks som gjorde at et fåtall av fangene overlevde. Blant jødene overlevde kun om lag 30 av de drøyt 800 norske jødene som ble sendt til tyske konsentrasjonsleire, men dødstallene blant mennene fra Telavåg var også høye. En av mennene fra denne bygda har etter krigen fundert på hvorfor det var slik, og han kom til at det måtte bero på at bygdas menn - i motsetning til andre norske fanger - ble sendt direkte til konsentrasjonsleirene i Tyskland, uten en forutgående fengsling på Grini eller tilsvarende fengslet i Norge. Sjokket over det som møtte dem i Tysklands konsentrasjonsleire tok praktisk talt knekken på dem.

Vi får høre om epidemier av dysenteri, om hva det gjorde med dem å være vitne til henrettelser av fanger, alle som døde rundt dem hele tiden, alt de gjorde for å overleve nesten for en hver pris, hvordan det var å være priviligerte fanger blant andre ikke priviligerte fanger osv. For de norske fangene var priviligerte i forhold til de fleste andre grunnet Røde Kors-pakkene. Ikke bare fikk de ekstra matrasjoner, men de mottok også varer (som sigaretter) som de brukte til å bytte til seg varme klær o.l. Historiene er sterke og jeg opplevde dem autentiske, vel vitende om at alle årene som har gått etter krigen har gjort sitt i forhold til hva som huskes. For ikke å glemme hva man har ønsket å fortelle ... Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at ekstrem sult over lang tid gjør noe både med moralen og med fintfølelsen hos mennesker. Her er imidlertid alle svært åpne om nettopp dette, og da blir det liksom greit. Det som går som en rød tråd gjennom alle historiene er at vi ikke må hate. Hat løser ingenting, og forståelsen av hva vanlige tyskere gjennomgikk før krigen, men en galopperende inflasjon som redningsmannen Hitler ordnet opp i ved å sette hele folket i arbeid, rørte meg. At årsaken til at alle fikk arbeid skyldtes rustningsindustrien, skjønte tyskere flest litt for sent ... Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg tror faktisk det kommer til å ta litt tid før jeg orker å begynne på en ny bok ... Her blir det terningkast fem!

Et hjem
Et hjem er der, hvor alle dine tanker
kan lege frit som børn paa faders fang,
hvor ei din røst paa hjertedøren banker,
før svaret lyder i beslægtet sang.
Et hjem er der, hvor dine haar kan graane,
og inen mærker, at du ældes dog,
hvor kjære minder dæmrer for at blaane
som aasens rygning blaaner bagom skog.

Henrik Ibsen

Jeg har nå anskaffet meg boken til 121kr på Adlibris. Måtte levere boken tilbake til biblioteket, fordi der var venteliste. Hadde flere bøker på fjernlån som jeg måtte lese først og vips så var lånetiden ute.

Syng mig hjæm!

Syng mig hjæm, hvis I kan,
jeg vil dø i mit lan,
syng mig fræm
til mit hjæm!
Jeg vil dø i et syn
av dets blåhvite bryn,
av dets jord
hos min mor.

Jeg vil dø i den tro,
at de alle er go,
at den kulde, de gav,
smelter hen på min grav,
at min sang står i vår
bak den barm, som var hård,
og gjør klar,
hvem jeg var.

Syng mig hjæm, hvis I kan,
jeg vil dø i mit lan!
Lad min sans
få lit glans
av dets højfjæll og hav,
syng mig hjæm til en grav
i dets jord
hos min mor.

Bj. Bjørnson, 1891

Du har sleipe strategier
og ugunstige gener.
Så jeg hører hva du sier,
men jeg vet hva du mener.
Dag Evjenth

Så sant!

Man kan ikke kjøpe seg venner for penger. Men man får råd til å holde seg med fiender av ypperste klasse.
Lord Mancroft

D'er inkje so snart gløymt som velgjort.

;-) Godt spørsmål! Fikk lyst til å svare selv, jeg. Stefan Zweig-bøkene mine er fremskaffet gjennom mye tålmodig arbeid - søk i antikvariater og den slags, og jeg har også måttet betale litt for dem, nesten opp mot (nåtidens) nypris for "utgamle" eksemplarer. Dem låner jeg bare ikke bort - og jeg ville gått i krigen for dem! ;-)