Det ein ikkje fær sjå, kann ein ikkje segja frå.

Jeg har kjøpt denne boka og gleder meg virkelig til å lese den. Må nok innrømme at det er noe gryende i meg som lengter etter å skrive et eller annet en gang, og at det var derfor jeg kjøpte denne boka. Har for øvrig lest så mye om skriving og smerte at ingenting kan overraske meg, tror jeg .... ;-)

Kjempefint. Arne Duve var psykoanalytiker av yrke og hans kone var barnepsykolog. :)

Må skammelig innrømme at jeg har ikke lest noe av Jonas Lie. Trodde ikke jeg hadde noe av ham. Men plutselig så kom jeg på at jeg har Samlede verker av de fire store, mao 5 bind av Jonas Lie som jeg hadde helt glemt.

hehe jeg skjønte ditt dilemma sjekket derfor sidetallene. Men sjekk ut denne siden på Wikipedia. Fant et nettsted til Frogn bibliotek som kan være av interesse. I mitt bind VI står Troll med følgende:

Toll, en tylft eventyr (1891);
- Jo i sjøhomene
- Det er mæ
- Andværs-skarven
- Isak og brønnøypresten
- Slærka og ladda
- Vindtrollet
- Tra trara -ra
- Leken i kråkelunden
- Huldrefisken
- Jorden drar
- I borge syssel og skyld herred
- Vest i blåfjellet
- Vombatten i en snever vending
- Evina feier
- De syv trollkjerringer i styggedalsuren
- Varsler og vetter

Troll, en tylft eventyr - ny samling (1892);
- Moskenesstrømmen
- Bylgja
- Duen
- Hauk og hadding
- Speiltrollet
- Den store kong alphons' ånd
- Et hønsehode
- Det går så lenge hyssingen holder
- Trollbegjær
- Hunørnen
- Lindelin
- Memurugubben
- Skogen
- Kvernkallen

En pocketutgave er mindre i størrelse enn vanlig bok. :)

hehe ja for mannen var en kladd!

Tok en sjekk på antikvariat.net:Troll fra 1958 har 182 sider. Mens en bok oversatt til svensk fra 1986 har 231 sider. Nå kommer det jo an på skriftstørrelsen da. Større skrift og større mellomrom krever flere sider. En annet sted - bok fra 1892 er på 202 sider.

Enig.

Så bra! Spennende å høre hva du synes!

Varmt om et far-sønn-forhold og om det å miste et barn

Michel Rostain (d. 1942) er musiker og operaregissør, har undervist i filosofi og psykologi og har skrevet flere bøker om opera, kan jeg lese på bokas smussomslag. I 2003 mistet han sønnen sin, og i 2011 debuterte han med sin roman "Sønnen" - eller "Le Fils" som er den franske originaltittelen. Dette mottok han den prestisjefylte Concourt-prisen for. Ut over dette vet jeg lite eller ingenting om denne forfatteren, før jeg kom over denne boka på Bokbloggertreffet i Gyldendalhuset sist lørdag, der diverse forlag - deriblant Pax Forlag - hadde donert leseeksemplarer til treffet.

Det har vært skrevet et lass med bøker om det å miste et barn, om den bunnløse sorgen som oppstår i kjølevannet av et slikt tap og ikke minst hva det gjør med en familie når et elsket medlem blir borte. Jeg føler at jeg for lengst har fått min dose og vel så det av slike bøker - særlig av slike som er rasket sammen i full fart etter en tragedie for å komme ut mens saken fremdeles er brennende aktuell i samfunnet. Dette er imidlertid ingen slik bok. Riktignok handler den i aller høyeste grad om et selvopplevd tap av et barn, men det har tatt forfatteren bortimot åtte år å skrive den. Teksten er dessuten meget gjennomarbeidet og har litterære kvaliteter, historien fortelles i romanform og fortellergrepet er ytterst originalt. Det blir aldri "kleint" og heller ikke sosialpornografisk - bare rørende, varmt og ekte.

I "Sønnen" er det nemlig forfatterens avdøde sønn som forteller historien om sin sørgende far. Eller for å si det på en annen måte: her har forfatteren og far til Lion, den 21 år gamle gutten som døde av hjernehinnebetennelse etter få dagers dramatisk sykeleie i 2003, diktet seg inn i sønnens hode og forsøker på den måten å formidle hva han tenker om faren og hans sorg. Dermed kommer vi tettere innpå deres far-sønn-forhold.

Det er et varmt og trist-godt portrett som tegnes av faren og hans forhold til sønnen. Noen ganger kjente jeg at tårene presset på, andre ganger at latteren trillet. For faren er tidvis både komisk og patetisk der han saumfarer tingene til sønnen, på leting etter tegn på at sønnen faktisk ville leve og at han hadde fremtidsplaner.

"Pappa har allerede tenkt tanken tusen ganger: Døde jeg virkelig på grunn av maksimal uflaks, en hissig bakterie dukker opp, og før du vet ordet av det, er du død. Var det ikke heller sånn at jeg hadde senket guarden et øyeblikk? Et minutt med litt mindre livsgnist, og pang! Pappa har alltid trodd, og sågar formulert mer eller mindre klare teorier om det, at hvis han ikke er på vakt absolutt hele tiden, så vil dødskreftene i ham vinne frem. Et sekunds uoppmerksomhet, og vips, så ryker det.

Offisielt tror han ikke noe særlig på dette med dødsdrift, men likevel, han vet da et og annet om det; vi bærer i oss, i alle fall gjør han det, krefter som er i stand til å bryte ned selv det mest robuste liv. Så derfor har han lurt på om jeg også, ubevisst, mer eller mindre frivillig, holdt døra åpen for mine egne destruktive krefter de siste dagene jeg levde." (side 13)

Da faren oppdager at noe av det siste sønnen hans gjorde før han døde var å bestille time hos psykologen, blir han først veldig glad fordi han tolker livsglede inn i dette - deretter fortvilet fordi psykologen selvsagt ikke kan fortelle ham hvorfor sønnen hadde bestilt time hos ham. Dette spørsmålet - var sønnen lykkelig på slutten av sitt liv? - blir det overmåte viktig for ham å finne ut av. Ekstra sårt er det fordi dette var hans eneste barn.

"Pappa leser tvangsmessig i notatene mine for å holde kontakten med meg. En kveld han holder på med disse triste utgravningene, finner han et sitat av Pat Metheny, rammet inn av kraftige røde streker, mellom to avsnitt om Platon: "Musikk er kjærlighet i seg selv." Musikken kjælte med meg, slik den gjør med deg. Han flirer, musikk, kunst? ikke spesielt høyt ansett av Platon, akkurat. Han snakker ennå til filosofistudenten som jeg var. Noen sider lenger fram finner han dette skriblet ned i margen: "Å gi avkall: Hva gir man avkall på?"

Jeg har etterlatt meg hefter du kan bla i i årevis, pappa.

En far som arver sin sønn. Det er en ubegripelig rekkefølge av ord. En tidsforstyrrelse." (side 26)

Og slik fortsetter det gjennom boka som med sine 173 sider er akkurat passe lang. Dette er en bok jeg leste både med hjertet og hodet, fordi den berørte meg på så mange plan og fordi jeg hadde så sansen for måten den er skrevet på. En skjønn liten perle av en bok er det, og som jeg anbefaler på det varmeste! Her blir det terningkast fem!

Enig. Men av og til kommer det opp "egne meninger som har ligget og ulmet en tid". Når man leser diverse meldinger så kan man ha det i bakhode i diskusjonens hete.

Wow! Litt av et stykke arbeid. Skulle ønske det fantes en favoritt knapp så jeg kunne finne listen ved en senere anledning. :)

hehe det er utrolig hva man kan prestere å si!

hehe sant nok! Har rettet navnet opp i min melding. (leste feil uten å oppdage den). :)

Har du funnet noen?

Når jeg går inn på din profil og inn på lister får jeg opp ingen lister hos deg. Har du slettet listene? eller er de åpne?

Feilen er rettet!

FULLMÅNEN

Fullmånen kommer
på mjuke katteføtter.
Sitter litt på mønet
og mønstrer meg.

Så rusler den
med lyset rett til værs
inn i et kobbel
glefsende laus-skyer.

Kald kar.

Forfatter: Kolbein Falkeid
Utgitt: Diktet er hentet fra samlingen «Linedanseren», Cappelen, 1996.

Den som litet heve, han myket misser.