Bokelskere.no

Og er det ikke det alt egentlig handler om, beholde kontrollen eller få den tilbake? En balanse, holde pilene samlet, som gjør at en gutt begynner å røyke hasj for å føle på ro, at en annen trener seg stor og sterk, en oldemor skrur av nyhetene når de blir for voldsomme, et samfunn ønsker å beholde en psykotisk drapsmann in under et tvangsregime og at vi alle sammen skyver vekk tanken på hvor lite kontroll vi egentlig har, og mest av alt over livet selv, hvor raskt det plutselig kan forandre seg, og døden inntreffe.

Et nytt grunnlag for selvfølelsen ble lagt. Jeg ble ikke motarbeidet av mitt eget sinn - kroppen var faktisk på min side - den jobbet for at jeg skulle komme styrket ut av dette, og så smått begynte jeg å stole på meg selv igjen. Landskapet mitt var forandret, og enda bedre: Jeg så veien ut, selv om den var lang.

Hvis man er skjerpet, men ikke nervøs, er det ikke uheldig at man av og til kan tenke på hva som kan skje. Folk har for lite bekymringer. Sånn som med terrorrisiko, det er et større problem at folk ikke er skjerpet lenge nok. Det er anstrengende å hele tiden være på tå hev, særlig når hver dag går uten hendelser - de fleste dager blir en bekreftelse på at det ikke skjer noe og vi blir sløve og uoppmerksomme.

Man blir ikke glup når det ikke er tid til å tenke. Hjernen gjør snarveier slik at man handler automatisk.

Rettstoksikologen forklarte at cannabis kan utløse psykotiske symptomer hos både friske og sårbare personer og at intensiteten og varigheten av psykosen spenner fra lette symptomer som varer minutter til timer, til mer alvorlige episoder over flere dager til over en uke. I tillegg påpekte hun i rapporten sin at cannabis kunne utløse en underliggende schizofreni og gjøre den sterkere og mer langvarig.

Jeg hadde vært her fire ganger nå, det samme tomme ansiktet, den samme skammen etterpå, men nå falt jeg bare ned på knærne. Jeg kjente ikke snøen, ikke kulda, bare nærværet. Vi var her alle, samlet om grava og endelig myknet ansiktet mitt opp, jeg kjente tårene varmt nedover kinnet.

En godt trent kropp som så svekkes, trenes raskere opp igjen enn en kropp som aldri har vært trent.

Du har to valg, fortalte han meg - skyve vekk og fortrenge, eller erkjenne og integrere hendelsen i livet ditt. Bare det siste virket å være forenlig med et godt liv, men aller først måtte jeg konfrontere frykten min.

De laget en film til det intervjuet, den ble senere nominert til en pris. Gutten jeg så overrasket meg. Pupillene som fortsatt var store og sorte av blodfortynnende så jeg i speilet hver dag, men sorgen i de øynene, forvirringen, skrekken og sjokket som fortsatt syntes - det hadde jeg ikke lagt merke til. Det var et helt åpent ansikt jeg kikket inn i. Et preget, fortsatt vettskremt ansikt. Det var bare jeg som så isen som lå der.

Det frosne ansiktet fulgte meg. Det skjulte sporene av en selvfølelse som var knust av bebreidelse og skam, og en kropp som ikke var i synk med seg selv, ødelagt og svak.

Hvert år den samme begynnelsen, den samme slutten: En fargesprakende himmel, refleksjoner av gult og grønt og rødt i hvite fjellsider. Tanken på at sånn skal det være for alltid, her skal jeg stå sammen med ungene mine og peke ut i vinternatta, fortelle at sånn var det også da jeg var liten, at uansett hva de ville oppleve i livet, så tviler jeg på at noe er vakrere enn dette, Hemsedal på nyttårsaften.

Hva tenker du når du husker, når du plutselig skjønner. At han du har ledd med, åpnet deg opp for, han du har delt de fineste stundene med, som du har stolt på, og satt så pris på, og som du har trodd bare ville deg godt, når du skjønner at dette mennesket ikke lenger er det mennesket, men et monster som har prøvd å ta livet ditt , som har tatt livet av en felles venn.
Hva tenker du når du innser at dette faktisk har skjedd? Når det som var godt ble ondt? Når alt du trodde var sant, ble falskt?

Da tenker du at alt du har er deg selv.
At du ikke lenger kan stole på noen.

Før var søvnen alltid tom. En livbøye i enden av dagen jeg kunne strekke meg mot, som reddet meg fra motgang og furtenhet, kjærlighetssorg og sinne, som ga meg hvile og nye krefter. Men i koma var søvnen et skrekkammer som spant og vokste i tid og rom. Sansene mine var like sylskarpe som i våken tilstand: Jeg visste hva som skjedde - husket de ulike scenarioene jeg ble kastet inn i.

Med en maskingeværsalve spredte de bitene i puslespillet vårt. Og, når vi brikke for brikke skal sette det sammen igjen, vil det ikke lenger være det samme. Det er noen som vil mangle i bildet, det vil bare være oss to der, men vi vil oppta all plassen. Hun vil være med oss, usynlig. Det er i øynene våre man vil kunne lese hennes tilstedeværelse, i gleden vår vil hennes flamme brenne, i årene våre er det hennes tårer som renner.