Any woman can face the world alone, but why should we have to.
Om etterforskninga av en seriemordersak i Italia, fortsatt ikke oppklart selv om den har pågått siden 1960-tallet. Interessant begynnelse, stillestående midtparti og forrykende slutt på denne boka, de siste 150 sidene måtte jeg lese i ett. Hovedinntrykket? At jeg ikke vil mistenkes for noe som helst av italiensk politi, de er sprøyte gærne!
Bedre enn den forrige. Mer sammenheng og til tider nesten troverdig.
"Did you know that writing stories down kills them?''
"Of course it does, words aren't meant to be stiff, unchanging things.”
Real love lasts years. It causes pain, and endures through it.
It was said that the gods favored fools because they were entertaining to watch.
Altså, makan til genialt! Historien fortelels baklengs og er en blanding av agenthistorie, superheltepos og.... Dickens!
Likte denne enda bedre enn den forrige. Lettere å henge med i svingene, selv om det er mange personer, steder og hendelser å holde rede på her og. Og den irske frigjøringskampen er fascinerende.
Jeg tenkte jeg skulle fikse en krim med klarsynt «etterforsker». Og det gjorde jeg lenge også. Men det ble for mye for meg mot slutten, altså. Da synes jeg det bare ble teit, teit, teit...
Begynte så bra med en klaustrofobisk marerittfortelling fra havdypet. Men så synes jeg den ble litt kjedelig. Når folk har pressa seg gjennom trange ganger i dårlig lys mens de ser den ene grusomme tingen verre enn den forrige i 200 sider, da begynner jeg å bli litt mett. Og så kom løsningen på gåten, og den var bare teit. Så nei.
Vet ikke om det er riktig å kalle dette en krim, egentlig. Mer familiehistorie/-tragedie? Men det handler i alle fall om ung kvinne som kommer tilbake til besteforeldrenes gård i Kansas etter ti år, selv om hun lovet seg selv å aldri gjøre det etter å ha tilbragt en sommer der som sekstenåring. Men så har den jevnaldrende kusina forsvunnet... Historien veksler mellom nåtid og fortid og skildrer en del karakterer jeg virkelig blir nysgjerrig på. Den groteske bakgrunnshistorien ligger under hele tida, men det psykologiske er det mest interessante. Lurer på om denne forfatteren har skrevet mer?
Jepp. Igjen litt for mange personer til at jeg klarer å holde oversikten, men drukner ikke denne gangen.
Jeg har ikke tid til å lese så mye om dagen, men jeg er godt i gang med Mean av Myriam Gurba. Hvis jeg rekker å fulleføre den, gir jeg meg nok i kast med noe norsk fra 2017. Enten Fra a til nå av Ellisiv Lindkvist eller Gauphosta av Bjørnar Bergem.
I have a deep respect for big-time liars. They create religions. They create poems. They make art. Liars move us. Liars make us believe that Nietzsche was wrong. God can't be killed. Only hidden.
Death does have a gender. She likes to flirt.
We act mean to defend ourselves from boredom and from those who would chop off our breasts. We act mean to defend our clubs and institutions. We act mean because we like to laugh. Being mean to boys is fun and a second-wave feminist duty. Being rude to men who deserve it is a holy mission. Sisterhood is powerful, but being a bitch is more exhilarating. Being a bitch is spectacular.
It's lonely to be alive and never know the whole story.
Robert Mapplethorpe was cute. The kind of boy I really like, slightly evil-looking with black curly hair.