Bokelskere.no

En ydderst komisk Tildragelse

(vor vrede - ck faar unnskylde Udtrykket) fandt Sted igaar ved Middagstider derved, at en gammel Bondekone ramlede ned gjennem en af de smaa Luger i det fremspringende Hø-Trev på Kjøbmand Erlandsens Udhus. Den gamle skulde op og lempe ned en Hødot til sin Hest, som hun havde staaende bunden ved Væggen ud mod nedenunder, og dermed deisede ned i en af Gluggerne. Hun faaldt til Livet, der ble hun hængende paa Skjørterne, da Lugen var for liden; men på den Del af hende, som hang nedenunder og viste ud mod Gaden, var der nok ingen skjørter. Saaledes blev hun hengende og sprælle en god Stund, indtil Folk endelig gik op paa Høloftet og trak hende op, til adskillig Skuffelse for de mange, som havde samlet sig nedenunder."

N æ s t e N u m m e r a f v o r t B l a d , der som bekjendt skulde utkomme Onsdag Aften, vil ikke blive trykt og omdelt før Fredag Middag paa Grund af Bryllup inden vort Trykkeri- og Budpersonale.

En styg Ulykke.

blev igaar afværget derved, at Konen i et Hus paa Langstranden havde sat en tændt Parrafinlampe fra sig paa Kjøkkenbænken lige under en Gardin; men Manden, der er Sjømanad, og som ved et Under for Øieblikket befant sig hjemme, kom til og fik den fjernet, netop da det skulde til at brænde. Vi kan ikke nok advare Koner og alle andre mod at sætte Lamper, hvadenten de er tændt eller ei, i Nærheden af Gardiner og lignende, da det ikke alltid gaar som i dette heldige Tilfælde ved Mandens tilfældige Tilstedeværelse. "

Men den gamle herren i de grove ullskoene, han var det morsomste innslaget i hele selskapet, for ved siden av sine groteske forsøk på å være ungdommelig og kjærlighetshungrende, hvilket var underholdende nok, så greide den unge mannen i de høye turnskoene, hver gang den gamle herren tok et skritt frem for å hilse på sin dansepartner, å tråkke ham på tærne med hele vekten sin, hvilket fikk den gamle til å brøle av ergrelse, og fikk dermed alle som så dem, til nærmest å dø av latter. "

Det er jo en rar sak i seg selv at en egen klasse menn i London har det som livsoppgave å støtte seg til dørstolper. Vi så aldri en alminnelig murerhåndlanger slappe av på annen måte, unntatt når de sloss, da. "

Hvert eneste rom har en egen leieboer, og denne leieboeren er , på samme mystiske måte som en landsens prest, overhode for sin egen store, ofte svært store, familie."

Lånebutikker, som en skulle tro var etablert av humane individer, virker som gjemmesteder for mangelsykdommer, iblandet annonser for dagskoler, penny-teater, søknads-skrivere, stryking av tøy og musikk for ball eller bråk, alt dette kompletterer bildet vi har av Seven Dials; og vi kan legge til skitne menn, fillete kvinner, møkkete underernærte unger som sender fjærballer gjennom luften, sendt dit av bråkete flate plankebiter i mangel av badmintonrackets, osende piper, dårlig frukt, mer enn tvilsomme østers, tynnslitte katter, nedtrykte hunder og flaksende katter, det er det lystige akkompagnement som følger oss. "

For oss , som ofte går i Londons gater, er en av de grunnleggende fornøyelser å iaktta den gradvise prosess i utviklingen av butikker, det være seg frem -eller tilbakegang. Vi har kommet på svært vennskapelig fot med mange, i forskjellige deler av byen,,og kjenner deres historie ned til den minste detalj. Vi kan nevne, på stående fot, minst tyve stykker , som garantert ikke har betalt skatt i løpet av de siste seks årene. de er aldri i drift mer enn to måneder etter hverandre, og ,dette tror vi er helt riktig, disse butikkene har sett komme å gå enhver form for småhandel som det etter alfabetet er mulig å drive! "