Bokelskere.no

Jeg er enig. Det er lenge siden, veldig lenge siden, jeg leste Askildsen nå, og det er antagelig på tide å plukke ham fram igjen! Han er som Keith Richards. Eller uglen. Det er ikke mye han kan, men det han kan, det er han blant de aller beste til.

Suverent enig. Fred er et ferbervarmt mesterstykke.

Helt enig! Det er hardt å lese for mye Duun, selv var jeg gjennom hele trilogien i fjor og det kostet mye godt humør. Men for en forfatter. Jord, jord, jord. Undset? Har jeg med skam å melde aldri lest. Men at de ga prisen til Hamsun, derimot, er så å si ubegripelig for meg. Burde Duun fått den? Kanskje det. Burde Falkberget fått den? Kanskje det.

Det er fair; det handler nok om litterær sans; jeg har nok alltid foretrukket konkresjon framfor allegori, realisme framfor surrealisme; det viktigste er at du får kraft og glede av det, så kan jeg sitte der og synes det er masete så mye jeg bare vil :)

Askildsen er en av de få minimalistiske fortellerne jeg likte da jeg var seksten og fortsatt liker. Forklaringen er åpenbar. Han skriver så usannsynlig gode bøker. Og en av de få jeg anbefaler som lydbok, fordi han lser sjøl med manende sørlandstemme som formidler hans eldre menn bedre enn min indre stemme. Og den er jo som kjent jævli god :-)

Denne åpna øynene mine for to ting. Nigeria, eller Afrika om du vil, og at det fantes en litterær kanon vi i Norge knapt hadde hørt om. I alle fall vi under femti. Jeg jobber med å få ham til Litteraturhuset, og han burde snart få en stor pris slengt etter seg fra Sverige

Skriver under på alt dette, boka vokser på seg, og sammen med Mustafa Cans "tett inntil dagene" er den noe av det beste jeg leste i fjor. Se opp på Litteraturhuset i september hvor hun møter Roy Jacobsen til samtale om sosialdemokratiet, hun skreiv doktorgraden sin om den svenske utgaven av dette, og på Kapittel hvor hun møter Per Petterson til samtale om klasse og språk. Og gjett hvem som skal lede begge samtalene?

Må lese ei bok av Duun i året omtrent. Flere gjør meg depressiv. Han er så bra at jeg får lyst til å reise i tid å konfrontere idiotene som ga Nobelprisen til Undset istedet og æreskjelle dem på det groveste.

Den eneste boka som overlevde tvangslesningen på skolen. Alt annet vi måtte leste døde, men Fred var så bra at den beseira anarkisten i meg. Herregud så bra Garborg var. Har vi hatt bedre forfattere noen gang, jeg tviler. De fire store kan bare sette seg rolig til ved hans føtter, Hamsun kan kanskje få kjemme barten hans om han lover å holde kjeften sin.

Michelets mest undervurderte krim, med noen fantastiske oversettelser av Maxim Gorkijs bok fra New York med samme navn. Helt der oppe sammen med "Hvit som snø" og "Jernkorset" når Norges beste krim gjennom tidene skal kåres

Er dette ei bra bok? Utvilsomt. Er Dahl en god forfatter? Utvilsomt. Er det å skrive en moderne eksistensiell roman inn i ramma av en nitidig korrekt historisk roman vellykka? I bokas beste partier, er det det, og da gjør Dahl ting jeg ikke har sett noen få til på norsk før. Særlig mot slutten, når han har skrevet av seg Collett og Welhaven, fungerer boka på alle måter. I bok som burde vært diskutert mer, men dessverre var ikke kritikken istand til å si så mye mer enn hva den handla om

Tore Renbergs beste bok. Smertefull fortelling om en kjernefamilie som rives opp av en alkoholisert far. Familiens sammenbrudd har vært et ledetema gjennom hele Renbergs forfatterskap fram til denne boka, her skriver han det ut i sin fulle, grusomme bredde for første gang. Her har han både språk til å gjøre Orheimenes følelser til våre, og mot til å skrive det som en direkte episk fortelling hvor de faktiske hendelsene ikke lenger overlates til vår motvillige fantasi, men står fram og jager oss gjennom sidene. Ei bok som sitter lengre enn Manne som elsket Yngve, men skrevet med den samme intensiteten. Anbefales

Beklager Tore, begynte igjen i kveld. Det er fortsatt helt utrolig kult. Og siden jeg i motsetning til deg alltid har likt litterær surrealisme godt, tror jeg du får kose deg aleine på Ikea og høyfjellet.

Fløgstads enorme comeback. Kan ikke for det, det er Fløgstad og Solstad for meg. Kombinasjonen av Sauda, global kapitalisme, klassekulturskiller er uslåelig.

Skal man først lese en biografi over noen man har et vagt forhold til, er Fløgstads Gill bok et opplagt førstevalg, begynner som en roman og fortsetter egentlig slik gjennom det meste. Og så gikk Lars Roar Langslet i harnisk, og det hjelper også på

Kanskje Solstads verste, i alle fall på bunn fem. Utrolig kjedelig bok. Helt utrolig, utrolig hvor kjedelig den boken var.

Høydepunktet til en av de mange utroig ujevne amerikanske forfatterne. Dette er den seriøse utgaven av Cathh 22, den ultimate krigsromanen, eller rettere sagt antikrigsromanen. Leste den en sommer på hytta for mange år siden, og gikk straks til biblioteket i Suldal og lånte alt de hadde av Mailer. Det var mye, og lite som var verd å lese. Men "Kampen" er også utrolig bra.

Kanskje Solstads beste, i alle fall på topp fem. Og da er den sjølsagt blant det aller fremste som er skrevet på norsk. Første gang jeg leste den var noen av de historiske partiene litt tunge, andre gang var det de som dreiv meg gjennom. Og så skøytetidene da, flere sider med Fjords nitide dekning av sesongoppkjøringen til lokale skøytelhelter fra Lillehammer og det obskure franske skøytelandslagets treningsleir på Savalen en gang på sekstitallet. I 2005 leste Solstad høyt fra denne boka på Lillehammers puber, og tilogmed de lokale alkisene jubla

Dødsbra. Den reddet lesestundene i min datters tidligste barndom. Dødsbra. Anbefales til alle foreldre som går i hundene av nok en runde med Tassen eller hva det måtte være.

Vanskelig å argumentere mot at dette er stor litteratur, prosaen velter fram, majestetisk og poetisk; jeg kommer aldri til å glemme villstyringen Blevins. Men for min smak blir denne for udramatisk, i overkant deskriptiv og detaljert. Den mangler flammene fra Child Of God, The Road og Blood Meridian.