Bokelskere.no

Det interesserer meg grenseløst. Vekker en sult og en lengsel i meg. Etter hva? Mening? Liv? En tilværelse der konturene er malt med blod av sverdet og ikke utvisket gjennom et århundre av søvn. Vi sover. Alle sover. Jeg ser søvnen bre seg ut over torget. Over husene, torghandleren og menneskene som beveger seg, over barnas latter og fontenenes vannvirvler. Vi lever den meningsløse søvnen og det er den virkelige synden.

Det er fryktelig å vokse opp. Ingen kan si noe annet. All tid vi legger ned i å gjøre ting vi ikke vil, som slett ikke er bra for oss, som forgriper seg på vårt vesen. Men du er uskadd. Jeg sier det fordi det er sant. Du kjenner at du vil dø, men det er ikke det du vil. Du vil leve. Jeg kan ikke lyve for deg, så jeg må fortelle deg at det du virkelig vil er å leve.

Han påstår å være i god forståelse med Herren, han vet seg uskyldig og ren i sitt innerste hjerte, hvor han også vet det med Herren, og like fullt motbeviser hele tilværelsen ham. Der ligger det store i Job, frihetens lidenskap hos ham ikke kveles eller beroliges i et forkjært uttrykk. Denne lidenskap er under lignende omstendigheter ofte kvalt i et menneske, idet en forsagthet og smålig angst har latt et menneske tro at han led for sine synders skyld, selv om han slett ikke gjore det.

Som den glade søker gleden, deltar i den, slik søker den sørgende sorgen.

Men alle mine sorger gjorde meg på sett og vis sorgløs.

Verden var full av usle personer, det ga meg håp om å unnslippe straff.

They had reached their cosmic truth, foreign to the lying world of the living. I contemplated them a long time, recognizing in the spectacle a sort of grace. Not for a moment did I dream of interfering with them, troubling their union with the impure contact of my living flesh.

Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. den er der, og er uutholdelig, også forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden.

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker. (Matteus 7, 1-2)

Kristus seiret ikke her. Han seiret først i nederlaget, i det totale nederlag. Kristus er antimakt, er svakhet som våger seg selv i tillit til kjærligheten, tillit til Gud

Løgnene er begynt å utrope seg til hellige... Hvor stor sanksjon skal enkeltmenneske gi smfunnet for sakens skyld?... Her er en mengde problemer som ties ihjel av avisene, og forsakes av de radikale... Selv har jeg ofte tenkt å skrive om disse problemene, men feiet dem bort med tanken på millionene som dør... Men hvordan kan vi ta millionene alvorlig, hvis vi ikke tar den enkelte alvorlig?... Enhver alvorlig diskusjon stanses helt bevisst i pressen... Alt som forsøker å snakke om "noe annet", blir tiet ihjel... Bare det som er oppe i nyhetsmasineriet, får komme frem... Når skal vi våge å ta opp selve radikalitetens problem...? Vår usikerhet, Vår felles usikkerhet, bunner ikke den også i min egen feighet, i vår alles personlige feighet...? I tommrommet etter våre myter, demonenene og utroper masken, utroper rollen, til eneste virkelighet... Du er ikke til, bare omgivelser, sier vi, enten vi kommer fra høyre eller venstre... Individualister og kollektivister, tar vi mennesket alvorlig...?

Individualismen stiller opp med sine stjerner og helter og skikkelser, selvsikre, altetende, erobrende borgere som bare kommer til himmelen hvis de er vellykket, og som undertrykker enhver som ikke lykkes. Kollektivismen stiller opp sine presteskap, stender, tribunaler, dogmer, grupper representert ved solkonger og formenn. I denne blodige kamp som raser mellom indiviualisme og kollektivisme, er det ingen som representerer ENHVER, det mennesklige i oss. Hvem våger stå opp mot tidens fryktlige grep på oss? Det er makt vi vil ha, alle sammen. Si dette, og avisene vil ikke trykke det. Avisene preker om humanisme og pluralisme, med draperier av vakkre ord tilslører de maktkampen. Og projiserer sin hensynsløse maktkamp over på de unge, som da blir stående som en klikk hysteriske voldsberusede paranoikere. Deres paranoia - er vår felles feighet og splittelse, som vi plasserer på en liten gruppe mennesker som vi siden kan dytte ut av samfunnet. Vi er noen deilige løgnere. Og se hvor perfekt den lille gruppen går på limpinnen. den er akkurat hylende og dogmatisk som vi vil den skal være. Kjære borger, hvis du ikke vil se ditt hykleriske ansikt i speilet, da skal du bare se på neste venstrevridde demonstrasjon. Der har du din paranoia fordi du ikke har tatt ditt liv og ditt samfunn alvorlig. det er ditt eget hat og din egen ambivalens, som du er på vei til å vende deg mot med fascistisk vold. Høyrevridde og venstrevridde, vi skulle sprerres inne til en eneste lang gruppesex, for det er sannheten om oss...

kognitiv selvskading

For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.

(Kor 2, 10)

The moon is no door. It is a face in its own right, White as a knuckle and terribly upset. It drags the sea after it like a dark crime; it is quiet With the O-gape of complete despair. I live here. Twice on Sunday, the bells startle the sky--- Eight great tongues affirming the Resurrection. At the end, they soberly bong out their names.