Bokelskere.no

ja. Det dumme er jo at en ikke får tak i den i vanlige bokhandler i oslo, i hvert fall ikke på norsk (ironisk nok, da den andre tittelen på boka lyder "den forsvunne", haha) men tenker nok jeg skal få lest den uansett. Får være på utkikk på antikvariater o.l.

Har du forresten lest noe særlig av de kortere tingene hans? Som mye av det som en finner i etterlatte fortellinger og skisser? Hvis ikke er det virkelig å anbefale!

vil ikke si jeg kjedet meg. Men alltid vært rimelig rastløs og ikke klart å holde fokus alltid. Satt og leste i prosessen på bussen for eksempel, merket plutselig at jeg lurte på hva den setningen jeg leste kom i kontekst av, merket at det den refererte til lå noen sider tilbake og måtte lese alt det jeg hadde lest på nytt. Synes den var vanskelig å fokusere på.

(amerika har jeg ikke fått lest ennå, er den god?)

hvorfor er denne norske mangelfull, forresten?

samme her inntil jeg endelig klarte å lese den ut, tok virkelig sin tid :)

Kan godt tenkes at alderen min hadde noe å si, men jeg synes at prosessen var betraktelig mer slitsom enn slottet. Begge to er bøker som sitter igjen, da. God lesning, kanskje enda bedre i etterkant enn under selve lesningen. Etterpå, når en kan sette seg ned og tenke over det en halvveis har glemt og det en husker, sette sammenheng i ordene.

hva med siddharta? Fantastisk lesning. Og om en vil ha noe som virker sant og virkelig og håndfast vil jeg si at reisen til nürnberg virkelig forteller sitt.

tragisk at denne boka ikke er å få kjøpt i norske bokhandler idag!

også denne var med i mitt særemne på videregående skole. Toppskiktlitteratur! Kjempeherlig. Absurd, underlig, surrealistisk, fantastisk drivende og velformulert. Smart og underfundig.

spennende historie. Personlig falt jeg dog mer for The Stars My Destination, av Bester. Men jo, enig i at Demolished Man har mye ved seg. Hele plottet, og slutten, ikke minst.

historien er da ikke banal heller, uavhengig av alt? Jeg oppfattet ikke historien som banal. Jeg vet jo for det første at tematikken var relativt ny og en slags grensesprengende. Og historien kan kalles hva pokker den vil, den er iallfall veldig god. Å definere historien som banal blir jo banalt i seg selv, for i mange tilfeller er jo nettopp alt det som skjer Rundt historien halve poenget. Om det så handlet om en mann som gikk på butikken (som jo er en enkel handling) blir jo på en måte ikke handlingen/historien banal om det er grensesprengende, vakker og god litteratur.

Virkelig blant mine yndlingsbøker her i verden. Fy faen. Surrealisme blir realisme i denne boka. Følelser er virkelighet, liksom. Enhver underlig ting er resonans av følelsen, tanken, bildet, bare at i boka står ikke hendelsen frem for så å legge bildet bak, eller ved siden av, nei, hendelsen Er bildet. Språket er vakkert, handlingen fantastisk. Alt i alt, wow wow wow wow.

Lest hjerteskjæreren, den hadde sine kule sider, men var ingenting i forhold til Dagenes Skum. Forøvrig anbefaler jeg generelt bøkene i den tidenserien som Dagenes Skum er utgitt i. F.eks Cocteau (de skrekkelige barna). Og utenom serien har han ei bok som heter Hvit bok, som er virkelig vakker og betagende.

Men ja, Dagenes Skum, inspirerende, livsviktig, super<3

Deilig, drivende god fantasy, ja! Og så veldig mye bedre enn bok nummer to i serien. En får jo se hvordan bok nummer tre blir, håper jo å bli positivt overrasket.

Men ja, inntrykket av denne første var virkelig gedigent. For en oppbygning og for et klimaks!

de første femti sidene rørte meg veldig ved første gangs lesning. Men jeg var midt inni andre bøker og tok dermed en pause, gang to var ikke like interessant for meg, og jeg synes at boka jevnt over ikke når like høyt som gå. eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, som, om du ikke har lest den, virkelig er å anbefale. Det gode med Espedal er jo fremdeles å finne i imot kunsten. Det vakre og poetiske, det stille. Det å være menneske. Ærlighet som en ser få andre steder, også så godt beskrevet.

Kunne ønske boka var lenger, fortalte mer av historiene som ble påbegynt. Gjerne mer om den unge forfatteren, om opphavet, om foreldre og besteforeldre. Skulle gjerne hatt mer, men det kommer vel kanskje med neste bok, om en kjenner Espedal rett er nok også den rimelig ærlig og forteller nok ganske mye :)

Han virker som en fyr med et lengre forfatterprosjekt. Han skildrer kanskje noe av det finske folks rotløshet og tilstand og tematikken er nok derfor noe repetetiv. Har bare lest harens år, men lest litt om mannen og så et innslag på bokprogrammet for noen år siden. Må si jeg er veldig positiv, harens år står ganske høyt oppe blant bøkene jeg har lest. Det vidunderlige og vakre, det underlige og tankefulle. Jeg har satt deler av det opp mot Erlend Loe (selvom jeg må innrømme at jeg ikke har Klart å lese ut noen av hans bøker) og må si at det jeg har lest av Paasilinna er betraktelig bedre. Hvorfor opp mot Loe? Vel, naiviteten i språket som føres, personene som tenker, måten de handler. Plottet i Harens År kan jo også for eksempel minne ganske så mye om plottet i Doppler, og i det hele tatt vet vi vel at Loe har vært interessert i Finland. Men altså, ja. Det gode med Paasilinna er at han mestrer å skrive enkelt uten å skrive fordummende. Han lar ordene flyte og selvom det er lettlest, så sitter tingene fast i hodet, en husker, en fornemmer. En opplever med Vatanen det Vatanen gjør.

vil også trekke frem mange av novellene og kortprosastykkene i etterlatte fortellinger og skisser. For eksempel er Beskrivelse av en Kamp helt ufattelig kul. Samt er En Hverdagslig Hendelse noe av det mer fantastiske jeg har lest, og den er jo bare halvannen side lang.

Prosessen fikk jeg mye ut av i ettertid. Kan godt kalle det en prosess å lese boka, og det har jeg tenkt mye over: bokas form speiler på mange måter innholdet i sin intrikate og kanskje litt slitsomme form. Lange, innviklede setninger og et plot som ikke har proposjoner av noe vanlig. Virkelig spennende og slitsomme greier. Ja, Prosessen er god og viktig lesning!