Bokelskere.no

Hvem kunne vite hva som kunne ha skjedd, hvilke tanker og assosiasjoner som hadde oppstått i meg, dersom jeg i stedet for å velge Hegdehaugsveien, hadde latt meg føre opp Kirkeveien, i retning Marienlyst ? Bare ved hjelp av et vått sjokoladepapir på fortauet, eller et blikk fra forbipasserende, ville livet mitt kunne slynges inn i nye og ukjente baner.

Jeg kunne ikke se noen forandring, simpelthen fordi jeg ikke hadde sett meg selv i speilet på det jeg kunne huske. På et eller annet tidspunkt hadde jeg rett og slett gått lei. Jeg mener, når man nærmer seg førti, vet man omtrent hvordan det står til med ens egne ansiktstrekk.

...Riktignok har jeg møtt veggen noen ganger, men hvem har ikke det ?. Det er slikt som hører menneskelivet til. Det er min hellige overbevisning. Vi er ikke her for å spille bingo og spise bløtkake hele tiden.

Jeg har ofte merket meg det: De som sitter i baksetet blir liksom ikke helt regnet med. Den virkelige samtalen utspiller seg alltid i forsetet. Som baksetepassasjer blir man liksom bare fraktet rundt, og avspist med korte sammendrag av debatten om vei og føre, hastighet og oljetrykk. Som baksetepassasjer er man annenrangs reisende.

Når det gjelder personlighet, tenker vi alle helt naturlig i absolutter; at en person enten er eller ikke er på den ene eller andre måten. Men det Zimbardo og Hartstone og May hevder, er at dette er feil, og at når vi bare tenker ut fra medfødte trekk og glemmer situasjonens rolle, lurer vi oss selv med hensyn til de virkelige årsakene til menneskelig atferd.

" Ja, her er det sannelig lenge siden sist det var damebesøk", sa Alfons Jørgensen. "Jeg ser det" , sa Reidun, og dro en pekefinger bortover kanten på en av bokhyllene.

Det nyttet nemlig ikke å nekte: Jeg hadde vært en egoistisk person. Man blir det av å vokse opp venneløs, og med en familie som innskrenker seg til en heller tiltaksløs mor. Jeg mener, hvordan skal man lære seg å tenke på andre, når de andre bare eksisterer i en slags dis utenfor stuevinduene ?. Halvt uvirkelige. Nei. Under slike forhold blir det å føre lange monologer i speilet.

Begge to hadde hendene fulle av små kutt som blødde ganske kraftig, og etter at Kjell Bjarne hadde dratt meg opp på bena, forsto vi at vi hadde kommet til å blande blod helt uten å tenke på det. Vi var blitt blodsbrødre, rett og slett.

Jeg hadde løyet ham huden full om egne kvinnfolkhistorier. Malt et bilde av meg selv som en blanding av overviril sjømann og desperat motorsykkel- banditt. I virkeligheten hadde jeg ikke engang sittet bakpå en scooter.

Jeg var redd for å ødelegge noe som kunne komme til å forandre fremtiden min. For av og til har jeg det slik at jeg tror på skjebnen. Tror på en underliggende hensikt i alt som skjer. Et menneske driver inn i din private bukt. Javel. Men et menneske rommer et helt univers. Da er det ikke likegyldig hvordan du møter det. Det gjelder å bringe det opp på din egen strand på en skånsom måte.

Mega !, sa Kjell Bjarne. Etter at han kom til Oslo, hadde han vært rask til å tilegne seg en ungdommelig sjargong som på ingen måte kledde ham. Det ble som om Kåre Willoch plutselig skulle gi seg til å bli vulgær.

Tellerskrittene koster like mye, enten du er redd eller forbannet.

Og selv mor, som kunne konsumere litervis med kaffe i løpet av en dag, måtte konstatere at den spanske varianten nok var best egnet til å asfaltere norske bygdeveier med.

Da var det at politimannen blandet seg inn. Nokså bryskt ba han oss om å "
rykke videre". Var verden gått helt av hengslene ? Kunne ikke nordmenn sitt eget språk lenger ? Enten så går man, spaserer, løper eller jogger. Eller man slentrer, eventuelt rusler. Man " rykker" iallfall ikke.

Jenny Fields' father, the footwear king, used to think of Midge Steering's money and shake in his shoes.

And up grew the Percy children, blond and metallically clean, their eyes the color of the dull ice on the brackish Steering River that seeped through the salt marshes to the nearby sea.

Det er underlig hvordan det er med oss mennesker. Vi har en god dag, eller kanskje bare et kort øyeblikk, ladet med skjønnhet og styrke. Vi føler oss trygge på å ha fanget indianeren i oss, eller at vår sjels zen - buddhist har kommet for å bli. Og så herjer likevel tilværelsen med oss så snart vi kommer rundt neste hjørne.

Massen er det uberegnelige. Det mangehodete uhyret som hyller deg på Palmesøndag og spikrer deg til korset neste fredag.