Bokelskere.no

Det var en gang Sigurd Syr ville ut og ri, og så var det ingen hjemme på garden; da ropte han på Olav, stesønn sin, og bad ham sale hesten for seg. Olav gikk til geitefjøset, og der tok han den største bukken som var der, leidde den fram til huset og la salen til kongen på den. Så gikk han inn og sa fra at nå hadde han gjort i stand ridehesten. Da Sigurd Syr kom ut og fikk se hva Olav hadde gjort, sa han: " Det er lett å skjønne at du vil det skal være slutt på at jeg ber deg om noe; mor di syns vel heller ikke det sømmer seg at jeg ber deg om annet enn det du har lyst på. Og det er lett å se at vi ikke er like av sinn; du er nok langt mer storlynt enn jeg er". Olav svarte ikke stort, han lo og gikk sin veg. ( Fra Olav den helliges saga)

Kong Øystein kom for annen gang på hærferd til Trondheimen og herjet vidt og bredt og la land under seg. Så spurte han trønderne hvem de helst ville ha til konge, - trellen hans, som het Tore Fakse, eller en hund som het Saur. De valgte hunden, for da tenkte de at de fikk rå mest sjøl. ( Fra Håkon den godes saga)

Legg merke til en ting: Monsterfilmer handler nesten aldri om ville dyr lenger. De handler oftere om perverterte utgaver av oss selv, som zombier og vampyrer. Skal noen andre true oss, kommer de som regel fra det ytre rom, eller en sjelden gang fra havet. Der finnes det ennå noe ukjent som vi ikke kan ha full kontroll over.

Øya er en verden i miniatyr, som lett lar seg beherske, for geografien er klart avgrenset, i likhet med antallet folk og fortellinger man må forholde seg til.

Alle lyder dempes i tåke, men de man hører, legges ekstra godt merke til. Hørselen blir som en slags luktesans.

Ingen tjenere kommer til å dukke opp med bærestoler for å befri meg fra de røkte koljebitene som dupper rundt i karrikraften.

Det er ikke lurt å haike hvis man er etterlyst.

Evolusjonen er blind og renner som en elv gjennom tiden. Den bryr seg ikke om taperne som blir borte på veien.

Ingen postkortfotograf i verden kunne motstått synet. Selv små barn skjønner instinktivt hva det derier seg om. Når de skal tegne verden, har den ofte klare farger, enkle, taggete konturer av fjell, og kanskje kroter de på littgrønt gress eller blått hav, og avslutter med et par gammeldagse hus. Uten at de er bedt om det, har barn over hele Norge en tendens til å sette seg ned og tegne Lofoten.

Barscenen i filmen Star Wars, der fargerike drankere fra ulike galakser møtes i forbrødring eller slåsskamp, er underholdende. Men selv om det finnes mange andre galakser, er kanskje mennesket den eneste skapningen i hele universet som noen gang har sittet på bar.

"Er det pønk?" spurte han. Helge og jeg svarte i kor: "Ja," sa Helge. "Nei", sa jeg. "Av og til," sa Andreas.

Det er et sikkert tegn på amatørmessighet når et band legger opp til øving, soundcheck og konsert samme dag. Da vet man at man har med uerfarne, overtente folk å gjøre.

Bare vår galakse Melkeveien, som en en blant milliarder, er hundre tusen lysår i diameter. Den fjerneste galaksen som romteleskopet Hubble har oppdaget, er en dyprød flekk med det prosaiske navnet UDF j-39546284. Lyset derfra har brukt mange milliarder år på å nå fram til jorda. Hele galaksen kan ha vært kald og død i milliarder år allerede.
Vi fatter ikke slike avstander og tidsrom. Vi er skapt til å leve på jorda ut fra våre forutsetninger og forholde oss til trær, biler, skrivebord, fjell, dyr, båter og andre mennesker, ting vi kan skjønne og kjenne, enten de har glatt, ru, myk eller hard overflate. Havet, som vi forsestiller os som nesten endeløst, er knapt en dråpe i universet.

For mer enn fire milliarder år siden, før havene ble dannet, mens jorda var dekket av flytende sjøer av magma, ble planeten bombardert av objekter fra verdensrommet. En kollisjon var så kraftig at store stykker av jorda ble sprengt løs og slynget ut. Noen av bitene begynte å gå i bane rundt planeten. Biten som ble værende, kalles månen.

Ingeniører klatrer ikke i trær, de driver med passer og vinkelmåler og buelinjaler som heter transportører - hva har linjaler med transport å gjøre?

Blikket glir over Sverresborg, og Domkirketårnet og Nidelva og Erkebispegården. Er det slik trekkfugler har det når de flyr fra land til land ? At landskap etter landskap skifter i hodene deres, eller er hodene for små? Hodene våre er jo også for små i forhold til alt vi får plass til i dem. Katedraler og hele kvartaler bak lukkete øyelokk !

En art blekksprut har store lysorganer på alle åtte armer, og når den jakter, kan alle lys blinke samtidig, slik at byttet må tro at det blir angrepet av en enorm juledekorasjon.