"Når sant skal sies", fortsetter han, "så ser jeg frem til å legge inn årene for godt. Jeg har gitt bort alt jeg eier utenom det aller nødvendigste, og skulle lynet slått ned her og nå, hadde jeg ropt: Kom og ta meg, jeg er klar !" . "Det er fare for at du hadde blitt snytt der", sier jeg. "Du står nemlig ved siden av en lynavleder".
Jeg innser at jeg ikke trengte jordomseiling eller karriere, og med ett er jeg ikke så tung som bly lenger. Kanskje mer som sølv. Og sølv er intet nederlag.
Det er kveld og jeg ser Dagsrevyen og spiser agurk. Einar Lunde snakker med statsmeteorologen, som kan fortelle at stormen Leif er på vei, og han forteller også at det neste uværet som kommer vil få et kvinnenavn på M. Jeg øyner muligheten for å få satt Mathea på værkartet, og så vil jeg og Leif ha noe til felles, vi kan snakke om det når vi møter hverandre og konkurrere om hvem sitt uvær som måler flest meter pr sekund.
Kjøkkenbordet begynner å bli fullt, og det går mot kveld, jeg har holdt på en halv natt og en hel dag og Einar Lunde er klar med nyhetene. I dag forteller han om noen som mener at målet er å ikke etterlate seg noen spor, verken når du camper eller i livet generelt, og jeg kunne antakelig blitt æresmedlem i den bevegelsen. Men noe sier meg at de ikke driver med den slags utmerkelser, og dessuten har jeg jobbet i hele dag med å etterlate meg spor, jeg har et kjøkkenbord fullt av spor.
"Du har frisk farge på tannkjøttet", sa jeg. Så tenkte jeg at det lovet godt for fremtiden.
Jeg er stort sett bare i butikken, og en sjelden gang på biblioteket og utenfor barnehagen, og når jeg tenker over det synes jeg det er mystisk at alt begynner på b.
Denne lesehelgen blir det litt sport også, innimellom lesing og andre aktiviteter. Hvilken bok som skal leses denne helga, er imidlertid fortsatt litt usikkert. Mest sannsynlig blir det til at jeg for andre gang leser Kjersti Skomsvolds "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg". En god bok på drøyt 100 sider, som blant annet tar for seg menneskets ensomhet. Ingen snø her på den del av Vestlandet hvor jeg bor, den kommer visstnok på onsdag. God helg til alle :)
Terapirommet er ikke et velværesenter hvor man blir massert med velluktende oljer, eller får tarmskylling til dempet, søt musikk. Selv om et av de mest kjente behandlingsstedene i landet heter Modum Bad, så må det ikke misforstås dit hen at det dreier seg om et spa.
Ingen er perfekt. Den som tror det, viser i samme øyeblikk som tanken kommer, at han eller hun i alle fall ikke har en perfekt selvinnsikt.
Det er som regel uheldig om man gjør sitt eget følelsesliv avhengig av en bestemt type respons fra andre mennesker.
Vi er opplært til å være forståelsesfulle og empatiske. Kanskje kan konfrontering av og til være av det gode, eller til og med nødvendig for at pasienten skal se sitt eget liv og ta nye valg ?
Problemet med å lytte til kroppens signaler, er at man hører så utrolig mye. Og det meste er uten noen som helst betydning.
Det koster å trene, men det er nødvendig. Taperne fokuserer på det de går gjennom, vinnerne fokuserer på det de går mot.
Man kommer ingen vei om man ikke vet hvor man skal, og har blikket rettet mor veien og målet.
Den enes frihet er ofte den andres fangenskap
Leste den som 6- 7 åring, helt på slutten av 70 åra. Likte den godt.
Det vil alltid være interessant å få innsikt i hvorfor man er som man er, men det er ikke nødvendig å bruke lang tid på det. Det mest interessante er hvilke tanker og grunnholdninger man har i dag.
Vi må få lov til å ta ting på vår egen måte.
Voksne mennesker som forsøker å endre andre voksne mennesker, må som regel konkludere med at det ikke går. De blir bare verre. Hvis noen skal endre seg, må de gjøre det selv.
" Den svovelgule himmelen" av Kjell Westø leses denne helgen. Oppvekstroman fra Helsinki på 1960 og 70 - tallet. Handlingen viser at det kan skjule seg mye bak en tilsynelatende vellykket overflate/ fasade. Det er godt å sitte inne å lese, mens kulda har festet grepet ute. Ønsker alle en god lesehelg :)